Ble du slått som barn?

...

Jeg kan ikke huske at jeg har fått hverken ris eller klaps, slått har jeg aldri blitt. Jeg har blitt tatt hardt i armen og geleidet i riktig rettning og jeg tror at jeg har fått ørene vaflet ved en anledning eller to (men er usikker på om det egentlig "bare" var trussel om vafling eller om det faktisk ble gjennomført). Jeg har et helt greit forhold til mine foreldre, litt sånn tennåringsanspenthet mellom meg og min mor i noen år, men plutselig ble vi voksne begge to.

Joa. Vanskelig å si om det som enkeltfaktor påvirker (det ganske elendige) forholdet vi har i dag. Jeg tror vel egentlig det er andre ting som har hatt langt kraftigere negativ effekt.

Nei, aldri

Nei, jeg kan ikke huske det isåfall, men jeg fikk husarrest en gang, den varte i nøyaktig en dag, da orket ikke mamma maset mitt lengre

Søskenbarnet mitt ble forresten truet med at dersom hun ikke oppførte seg så måtte hun sitte på rommet og høre Bjøro Håland.

Jeg klarer ikke skjønne at noen av dere sier dere fikk ørefiker, dask, ble kløpet og fortjente det!???

Kall en spade en spade, en dask er et slag! Man trenger aldri bruke vold i "barneoppdragelsen", da har man tapt.

Nope, aldri. Jeg husker dog jeg fikk én dask en gang da jeg var ca. 5 eller 6 av pappa. Jeg må ha gjort noe rimelig ille, han har ALDRI gjort noe slikt hverken før (som jeg vet av) eller siden. Jeg husker ikke hvorfor jeg fikk den dasken, men jeg husker veldig godt at han ba om unnskyldning.

Også kalte jeg mamma hore/fitte/noe tilsvarende som tenåring (15?) og da dro hun til meg gitt.

Ja, fikk ris, ørefiker, kløpet i ørene, dratt etter håret. Men det verste var den totale mangel på omsorg, nærhet og kjærlighet. Min mor tok aldri på meg(annet enn når hun slo meg) og jeg fikk ikke lov å ta på henne. Jeg har et dårlig forhold til begge foreldrene mine i dag.

era skrev:

Hihi kom til å undre meg på hva mine håpefulle ville svart om 20 år....

"nei vi fikk aldri juling men Morsan var litt på trynet av og til der hun sto å brølte

-nå ser dere for svarte hælvete til å snakke ordentlig til hverandre vi er forbanna familie og elsker hverandre-hører jeg det pisspreiet en gang til skrur jeg ned disney demonen(tvn) fra veggen blir antroposof og begynner føkkings adferds terapi, ja jeg vet jeg skyder deg 15 kr for banning din sopp- men det var værdt det."

Elsker deg visst litt i dag jeg.

Og har en liten mistanke om at mine fire kommer til å si noe ganske likt.

Nei, aldri

Foresten synes jeg denne talen Astrid Lindgren holdt sier mye om vold mot barn:
Aldrig våld!


text: Astrid Lindgren
Ur Tal hållet vid mottagandet av Tyska Bokhandelns Fredspris i Frankfurt den 22 oktober 1978
Rädda Barnen/Rabén och Sjögren, 1978/1979


Och för dem, som nu så ivrigt ropar på hårdare tag och stramare tyglar, skulle jag vilja berätta vad en gammal dam en gång talade om för mig. Hon var ung mor på den tiden när man ännu trodde på det där
"Spar på riset och du fördärvar pilten",
det vill säga hon trodde egentligen inte på det, men en gång hade hennes lille pojke gjort någonting, så att hon tyckte han måste få en risbastu, den första i sitt liv. Hon sa åt honom att han själv skulle gå ut och ta reda på ett ris åt henne. Den lille pojken gick och var länge borta. Till sist kom han gråtande tillbaka och sa:
"Jag hittade inget ris, men här har du en sten som du kan kasta på mej."
Då började mamman också gråta, för hon såg plötsligt alltihop med barnets ögon.
Barnet måste ha tänkt att "min mor vill faktiskt göra mig illa, och då går det väl lika bra med en sten". Hon slog armarna om honom, och de grät en stund tillsammans. Och sedan la hon stenen på en hylla i köket, och där fick den ligga kvar som en evig påminnelse om det löfte hon gav sig själv i den stunden: aldrig våld!

MillyMollyMandy skrev:

Man trenger aldri bruke vold i "barneoppdragelsen", da har man tapt.

Selv om jeg er i mot fysisk avstraffelse, så blir jeg litt sur, faktisk, når noen blåser opp et dask og kaller det vold. Det underminerer nesten all den grusomme volden barn faktisk utsettes for. Ja, i dag ER det regnet som vold, fordi det er definert som det, og jeg er enig i at det er veldig greit å lovfeste en nulltoleranse på dette, men jeg BLÅNEKTER på at jeg ble utsatt for vold selv om jeg fikk ett dask på rompa ved to anledninger i min barndom. Vi snakker om ting som hendte for over 30 år siden, og oppdragerformen var annerledes, og jeg ser på det å gi et dask som en engangsforeteelse da, det samme som å brøle til ungene som en engangsforeteelse nå. Det vil si, ikke noe man er stolt av, og man angrer seg, men man tenker likevel ikke på det som vold.

Jeg synes ofte folk har det med å bli litt historieløse.

For å presisere: Jeg snakker ikke om de som fikk juling eller utsatt for lignende voldelige handlinger, eller om de som måtte leve under en stadig trussel om vold. Igjen, det er et skille på det å være brølemamma nå og da og å drive med psykisk terror.

...

Ja, jeg ser den. Men i det første innlegget ditt virket du mye mer bombastisk. Derfor reaksjonen.

Jeg fikk en ørefik som tenåring, og ble ved et par anledninger nærmest båret etter håret. Vi har et sivilisert forhold i dag, men ikke noe særlig mer enn det. Isolert sett er ikke ørefiken grunnen til det.

Nei, jeg ble aldri slått.

polarjenta skrev:

Søskenbarnet mitt ble forresten truet med at dersom hun ikke oppførte seg så måtte hun sitte på rommet og høre Bjøro Håland.

Nei, har vel blitt tatt litt hardt i armen et par ganger...og minnes en gang jeg fikk husarrest etter å ha lokket med meg min lillebror ned til sjøen.
Eller forresten, jeg har blitt fortalt at jeg fikk en smekk over fingrene av min far en gang jeg satt med hele hånda i smørboksen. Men da var det visst smør over alt etterpå så det ble vel kanskje med det forsøket for både meg og ham.
Har et veldig godt forhold til mine foreldre i dag.

Nei.

Pappa bar meg etter hestehalen én gang husker jeg, fra kjøkkenet og inn på rommet. Så sinna har jeg aldri sett han siden, og jeg vet jeg var så fantastisk ufordragelig der og da, at jeg helt sikkert hadde gjort det samme om det var meg. Det er vel det nærmeste mine foreldre har vært fysisk avstraffelse, og det har overhode ikke merket meg i annen forstand enn at jeg husker det - og aldri oppførte jeg meg så ille igjen, er jeg ganske sikker på! 😉 Har blitt tatt etter armen noen ganger og geleidet ønsket vei også, uten at det har opplevdes ille.

Jeg har et veldig godt forhold til foreldrene mine.

Jeg har aldri blitt slått hjemme og har et godt forhold til foreldrene mine idag.