Spin-off: Sitte med stor bolig for barnas skyld - når de har flyttet ut?

Esme skrev:

Nemlig.Det er godt vist i studier at eldre som fortsatt bor i litt tungvinte hus holdet seg sprekere enn de som tidlig flytter inn i lettstelt leilighet.

Og klart at om en ikke greier å vedlikeholde huset så er det på tide å flytte og om en er aktiv ellers så motvirker det denne trenden. Men generelt så er det bra å beholde huset.

Hvilke studier snakker du om? Er det spesifisert at årsaken til at folk holder seg spreke er tungvinte hus og ikke at det er slik at kun de som er spreke blir boende i tungvinte hus?

Teofelia skrev:

Er det «relativt vanlig å investere i en leilighet til barna»?!

Ja.

I min by er det ganske vanlig at små leiligheter kjøpes av foreldre, og at de skal brukes til studerende barn (og egen overnatting når de selv er på bytur).

Blant mine jevnaldrende på hjemstedet er det ikke uvanlig å kjøpe leilighet i byen. Snart voksne barn, nedbetalt hus, gode jobber, leilighet her i byen er en god investering.

Jeg drømmer om vertikaldelt tomannsbolig med sjøutsikt og terrassehage og mest av alt, asfaltert vei inn til huset. :bor landlig til..:

Men i det huset MÅ vi jo ha plass til barnebarn og familiemiddager. Hvis barna mine følger trenden i familien så får jeg 9 barnebarn og 3 svigerbarn. Men tror ikke det er helt realistisk. Uansett, de må kunne få plass til å spise rundt et stort bord i en stor stue og vi må ha et par ekstra soverom.

Huset vårt fra 1969 er snart ferdig renovert. Så tenkte å nyte det i en ti til 15 års tid før vi flytter på oss.

Tja, jeg er jo midt i førtiårene og kan være i den situasjonen at jeg har to utflyttede barn om bare tre år. . Jeg håper og tror at jeg ikke kommer til ha behov for noe "lettstelt" som femtiåring, så vi blir nok boende i huset en god stund til. Det ville selvsagt gitt oss større økonomisk frihet å selge og flytte til noe mindre (selv om vi nok flytter til leilighet når vi en gang flytter, og de er jo nesten like dyre hvis man vil ha litt størrelse på dem... ), men jeg har lyst til å ha plass til barn og evt. barnebarn så lenge jeg er frisk og rask og orker å ha mye besøk. Jeg ser jo for meg at eldste, som kanskje flytter ut om noen måneder, vil ha lyst til å ha kjæresten på overnatting når han er hjemme på juleferie, og da er det greit at han fremdeles har et rom her når han kommer hjem.

Jeg ønsker også å beholde huset lengst mulig etter at ungene har flyttet. Både fordi jeg trives så godt der vi bor, ikke minst med beliggenheten, fordi jeg vil ha plass til overnattingsgjester, og av hensyn til ungene. Selv har jeg i voksen alder alltid savnet et "barndomshjem", et sted å komme "hjem" til. Vi bodde flere steder da jeg vokste opp, så jeg har ikke det forholdet til noe spesielt sted eller hus. Foreldrene mine skilte lag da jeg gikk på videregående, og solgte huset samtidig som jeg flyttet hjemmefra (og det huset hadde vi heller ikke bodd veldig lenge i). Jeg merker stor forskjell på hvordan det er for mannen å dra hjem til sine foreldre, som fortsatt bor der han vokste opp, og på hvordan det er for meg. Han er "hjemme" og slapper av der på en helt annen måte, selv om de har pusset opp og endret på rommene etter at han flyttet. Når jeg drar til mine foreldre drar jeg ikke hjem. Jeg er på besøk hos mamma eller på besøk hos pappa, i deres boliger, hvor jeg aldri har bodd. Jeg føler ingen tilknytning til noen av stedene.

Så det skyldes kanskje mest eget savn av dette at jeg har lyst til å beholde huset for barnas skyld, like mye som behovet for plassen i seg selv. Men skulle jeg flyttet til noe mindre hadde det uansett vært et krav med både uteplass og plass til overnattingsgjester, så det er ikke sikkert det hadde blitt så mye mindre, men vedlikeholdsfritt hadde vært deilig.

Vi bor i rekkehus i borettslag på 145 kvm så det er verken veldig stort eller veldig lite. Jeg har litt lyst til på mindre leilighet i Oslo, nærmere jobb, når ungene flytter ut, men ser godt for meg at vi bare blir værende også. Det er ikke mye vedlikehold i et rekkehus som dette, så det er ikke det som bestemmer det hvertfall. Min mor har nettopp flyttet fra stor enebolig til lettstelt leilighet nå, i nokså ung alder - fordi min far plutselig døde i en alder av 64. Sånt kan jo også skje, og da blir jo situasjonen en ganske annen. Skal man sitte på et 200-300 kvm hus alene, som man ikke greier vedlikeholdet på, fordi man vil ha mulighet til å ha masse gjester?

Jeg vil nyte huset i ro og fred noen år. Ha øvingsrom, arbeidsrom og hobbyrom. Ha plass til besøk og barnebarn. Med 8 år mellom eldste og yngste er det ikke utenkelig at vi blir besteforeldre før eller like etter minste er flyttet ut. Jeg kan bo her til jeg dør, men vi vurderer å finne noe mindre i byen og bruke alle pengene på reiser.
Jeg er skeptisk til å finne noe lettvint. Jeg tror det er dårlig for helsa. Ingen trapper eller bakker er dårlig for musklene. Garasje i kjelleren, null hagearbeid eller måking er ikke nødvendigvis bra for folk i 50-åra. Når man er 95? Kanskje, men ikke sikkert da heller.

Det er fire år til jeg runder 50 og innen da har sannsynligvis begge jentene flyttet ut. Jeg ser ikke for meg at behovet for noe "lite og lettstelt" skal oppstå i løpet av disse fire årene, så vi blir nok boende i huset vårt i mange år etter at jentene har flyttet ut. På lang sikt kan det nok hende at vi ønsker å bo i leilighet, men ennå i mange år satser jeg på at helsa holder til å måke snø og passe på at Robot-Thorwald klipper plena

De leilighetene jeg kunne tenkt meg koster uansett mer enn huset vårt er verdt, så boligbytte ville ikke frigjort penger heller

Jeg blir 48 år i år, og det er nok minst 8-10 år til minsten er ute av huset for godt. Eldste kommer sikkert til å bo her til vi kaster han ut.

For meg vil dette bli aktuelt først når eg veit kor dei etablere seg. Om det er langt unna ønsker eg som Poly å ha plass til at dei skal komme heim. Bor dei rundt meg flytter eg meir enn gjerne i leilighet.

Bor i rekkehus nå med 3 etg. Straks ungene er ute så flytter vi ned i størrelse ja.
Men vi ønsker å ha ekstra soverom sånn at ungene kan komme hjem å bo hvis de trenger det.
Svigers flyttet i en 2-roms da gubben dro i militæret. Han bodde ikke lenge hjemme etter dimming nei.

Teofelia skrev:

Er det «relativt vanlig å investere i en leilighet til barna»?!

Det er i alle fall vanligere enn det var da vi var "barn" (<- vet ikke hvordan man skal si det ellers, men det der kom skjevt ut). I min hjembygd vet jeg om en person som fikk hjelp til bolig, mens jeg vet om mange nå som får økonomisk støtte. Vil tro det kommer av generell velstandsøkning i befolkningen. Men "vanlig", tja, det varierer nok mye.

Flytting er jo en gradvis prosess, først studerer man og har da ikke flyttet helt på ordentlig, man kommer hjem for å jobbe på sommeren. Ser vel for meg å finne noe annet når yngstemann begynner å studere, sånn omtrent. Fortsatt 8 år til. Men det er ikke helt utelukket at vi flytter før det, men det blir ikke endestasjonen, vi trenger fortsatt 4 soverom i noen år til.

him skrev:

Det er i alle fall vanligere enn det var da vi var "barn" (<- vet ikke hvordan man skal si det ellers, men det der kom skjevt ut). I min hjembygd vet jeg om en person som fikk hjelp til bolig, mens jeg vet om mange nå som får økonomisk støtte. Vil tro det kommer av generell velstandsøkning i befolkningen. Men "vanlig", tja, det varierer nok mye.

Jeg vet ikke om noen. Det er sånn som jeg leser om på nettet.

Og det er jo også forskjell på økonomisk støtte og å investere i egen leilighet.

Sier som flere andre her, det kommer an på hvor ungene etablerer seg. Hvis de bosetter seg langt herfra, så blir det viktig for meg å bo på en måte som gjør at de kan besøke oss og bo her. Da tror jeg ikke jeg flytter fra boligen her før jeg ev. må av helsemessige årsaker. Hvis alle tre havner i nærheten, så kommer de neppe til å overnatte hos mor uansett, og da holder det med et gjesterom for min del, til barnebarn og andre gjester.

Vi bor på 150 kvm, trappefri adkomst og fine uteområder. Vi bor på en av de dyreste tomtene utenfor Oslo. Så jeg ser for meg at vi selger til en barnefamilie som gjerne vil bo der, deler penger med barna og kjøper en tre eller fire roms med to bad og hage i et rimeligere område.

Jeg er ikke glad i å eie mange ting, er ikke en samler, men kaster. Det får holde med ett til to gjesterom, et ekstra bad og spiseplass til mange.

Mamma har 300 kvm enebolig, utleie i kjeller og loft gir nær 15 000,- pr mnd i inntekt. Men det er alltid noe ekstra. Hun har i flere år bodd i anleggsområde, det ble gjort feil med kloakken hennes, kommunen nektet, hadde feil tegninger, skyldte på alder. Et godt forsikringsselskap har brukt advokat og får nok erstatning. Men hun har hatt utlegg på 350 000,- og vært et år uten leieinntekt. Jeg tenker at som pensjonist i stor eldre bolig skal man ha mye reserver og en god kontakt i banken.

Vi hadde knapt nok plass til begge ungene da begge bodde hjemme, så hele problemstillingen er litt absurd for meg personlig. Men - på den annen side, så drømmer jeg om å flytte tilbake til Oslo sentrum når yngstemann flytter ut, og da helst Majorstua (som jeg etter 20 år fortsatt føler er litt mitt), men da vil vi neppe ha råd til mer enn en to-roms, og da begynner det å bli litt problematisk, kjenner jeg. For selv om vi nå er vant til å sjonglere med sengeplasser ved besøk, slik at noen alltid ligger på stua, så blir det enda verre med bare ett soverom.

Vi har heller ikke spesielt stor plass nå, og med dårlig planløsning i tillegg føler jeg at vi og ungene bor oppå hverandre. Det føles kvelende. Vi leter etter ny bolig (ikke nødvendigvis større) allerede, det har ikke noe med unger og flytting å gjøre. Men vi trives i området og det er spinndyrt her hvor vi bor.

Pebbles skrev:

Jeg synes i alle tilfeller det ikke bør være noen automatikk i at en må flytte til noe lite og lettestelt når barna flytter ut. Svigerforeldrene mine oppe i 80-årene bor fremdeles i det store huset sitt, og vedlikehold og hagestell har gitt dem masse glede og holdt dem i god form fram til nå. Det ønsker jeg for oss også. Jeg elsker tanken på masse besøk av både familie og venner og liker tanken på ha ha rom til overnatting for barn og barnebarn og til å samles på godt med plass. Men vi bor ikke i et kjempehus som det er - jeg vet ikke en gang hvor stort det er, ca 150 kvadratmeter.

Mor og samboer (begge i 70-årene) har diiigert hus på over 300 m2 på tre etasjer og gedigen tomt. Alle syntes det var utrolig smart da de kjøpte en lettstelt leilighet i stedet. Selv var de ikke like sikre, og leide vare ut huset.

De trivdes ikke i leilighet, og har flyttet tilbake til huset og alt arbeidet. Og jeg tror de har godt av det. De har sjelden mange på overnatting, de fleste barna bor i byen, men de liker å samle mange rundt bordet til jul og bursdager og tilsvarende.

Selv leker jeg med tanken om lettstelt leilighet i sentrum når ungene flytter ut, men vi for se. Flytter de fra byen er det kjekt å ha gode gjesterom.

Jeg tror det er fint å beholde huset dersom man liker det det fører med seg. For min del veier det tungt at ingen av oss egentlig liker å holde på med vedlikehold, og at vi allerede har for mye bygningsmasse å ta vare på med et gammelt småbruk i tillegg til hus fra 1900 + en hytte ved sjøen på vei til oss via arv.

Jeg elsker å være i hagen, men jeg er også en del av en andelsgård jeg kan bruke så mye tid jeg vil på.

Mannens største innvending er behov for hjemmekontor og garasje der han kan pusle med motorsykkel og Defender. Jeg ser den, så vi diskuterer hvordan vi kan pusle dette sammen.

Vi beholder nok huset i hvert fall 10 år fremover. Da er yngste 22, og vi vet kanskje litt mer om hvor de kan finne på å bosette seg.