Spin-off: Sitte med stor bolig for barnas skyld - når de har flyttet ut?

I har bodd i lite hus i mange år (150 kvm) og. Or nå i stort hus (380 kvm, men disponerer 300 av dem). Jeg har sett hva det kan gjøre å ha liten plass til overnatting til ARN med familier når det er besøk. Ofte vil de komme hjem samtidig (jul, sommer, påske, konfirmasjoner osv) og da vil jeg ha plass til dem. En føhel familie på ett rom kan være utfordrende. Om alle tre bosetter seg her i byen ser jeg nok ikke behov for vårt hus da. Men jeg tenker at vi godt bor der vi bor i maaange år til.

Jeg synes i alle tilfeller det ikke bør være noen automatikk i at en må flytte til noe lite og lettestelt når barna flytter ut. Svigerforeldrene mine oppe i 80-årene bor fremdeles i det store huset sitt, og vedlikehold og hagestell har gitt dem masse glede og holdt dem i god form fram til nå. Det ønsker jeg for oss også. Jeg elsker tanken på masse besøk av både familie og venner og liker tanken på ha ha rom til overnatting for barn og barnebarn og til å samles på godt med plass. Men vi bor ikke i et kjempehus som det er - jeg vet ikke en gang hvor stort det er, ca 150 kvadratmeter.

Jeg vet ikke hva vi kommer til å gjøre når alle ungene har flyttet ut. Vi har kjøpt hus med leilighet for at det ene barnet skal kunne bo for seg selv, men med oss rett i nærheten. Hun bor i leiligheten med sin lille familie. Resten av huset blir pusset opp med livsløpsstandard slik at vi i teorien kan bo der til vi må bo et annet sted enn hjemme.

Hvis jentungen flytter fra leiligheten så kommer den til å bli leid ut til noen andre og da har vi ikke plass til at alle barna får hvert sitt soverom hvis alle kommer hjem samtidig. Nå er sjansen liten for at det ene barnet som har flyttet ut kommer til å bosette seg i en annen by, og ikke blir det barnebarn fra den kanten heller så det går nok fint.

Jeg vil ha plass til barn og barnebarn, men jeg vil ikke la det gå på bekostning av muligheten til å klare oss selv, vedlikehold, mulighet til å reise osv i alderdommen. Jeg har behov for å kunne tenke på meg og min mann etterhvert også.

Vi bor jo 5 stk på «bare» 100 m2 nå - men har 4 soverom og tenker at dte ikke hadde vært noe problem å ta i mot folk på besøk på gjesterom. Hvis det kun er meg og mannen som bor hjemme så vil jeg jo legge opp til at alle rommene kan egne seg som gjesterom/ha overnattingsmuligheter. Det blir vel sikkert hobbyrom eller tv-stuer osv på sikt det da. Å dimensjonere bolig for at 3 voksne barn kommer hjem med partnere og en haug med barnebarn samtidig er ikke aktuelt.

Vi har også en hytte i nærheten av der vi bor så vi har mye plass der og.

Foreldrene mine har kun ett gjesterom i huset sitt og der er det ikke engang plass til min familie (ikke 5 senger). Det er litt problematisk faktisk siden de bor 50 mil unna.

Mamma og pappa bor i en stor enebolig de på ingen måte har brukt for. Vi sover aldri over, jeg og brødrene mine bor mellom 10-30 minutter unna. Pappa brakk lårhalsen for 4 år siden, og måtte fjerne den ene hoftekula. Mamma klager over at hun må gjøre alt hjemme, men flytte det skal de ikke. To gæmliser på 250 m2 er tullete når den ene ikke får gjort noe verken ute eller inne lenger.

Mamma kjøpte leilighet med to gjesterom da hun etablerte seg på nytt. Nettopp for å kunne ha oss som gjester. Vi bor langt unna og er helt avhengig av å kunne bo det om vi skal på besøk.

Anne C skrev:

Mamma og pappa bor i en stor enebolig de på ingen måte har brukt for. Vi sover aldri over, jeg og brødrene mine bor mellom 10-30 minutter unna. Pappa brakk lårhalsen for 4 år siden, og måtte fjerne den ene hoftekula. Mamma klager over at hun må gjøre alt hjemme, men flytte det skal de ikke. To gæmliser på 250 km2 er tullete når den ene ikke får gjort noe verken ute eller inne lenger.

Det skjønner jeg godt. 250km2 er VELDIG stort hus.

Pebbles skrev:

Svigerforeldrene mine oppe i 80-årene bor fremdeles i det store huset sitt, og vedlikehold og hagestell har gitt dem masse glede og holdt dem i god form fram til nå. Det ønsker jeg for oss også.

Mine foreldre (i hhv slutten av 70-årene og begynnelsen av 80-årene) hadde det slik du beskriver for rundt 5 år siden. Men etter dette har det gått raskt nedover for dem begge to. Hagearbeidet som tidligere har gitt min mor så stor glede har nå gått over til å i stor grad bli et slit og et ork. Snømåking på vinteren (de bor nordpå) har blitt et mareritt selv med en kjempeflott snøfreser. Handling av dagligvarer krever at noen kan kjøre dem, og selv om de bor nært sentrum så har de fleste butikker lagt ned og flyttet ut til store kjøpesenter.

Når jeg ser på dem og det livet de nå har, så tenker jeg at jeg så snart som mulig skal flytte til en toppleilighet med kjøpesenter eller i det minste matbutikker i første etasje. Banna bein! Jeg skal ikke ha det slik de har det.

Nå bor vi på en gård, så da ønsker man seg jo at odelsjenta tar over gården på sikt, men sjøl var jeg jo over 40 før jeg tok over, og mine unger er mellom 2 og 9 år, så det kan jo ta sin tid..

Men jeg tenker at vi vil ønske oss god plass og mulighet for at barn og barnebarn skal komme på besøk, ikke først og fremst for barnas skyld, men for vår egen skyld, regner jo med at vi vil ønske å ha dem derpå helge- og feriebesøk. Vi har også annen familie som bor langt borte, så å kunne huse dem er og vil bli viktig for oss.

Selv har både jeg om mine søsken hatt stor glede av at foreldrene våre hadde plass til både oss og flyttelassene våre oppigjennom åra, ved samlivsbrudd, studier som tok lang tid og dårlig økonomi, det nye huset som tok lenger tid å bygge enn planlagt, osv.

Det er jo relativt vanlig å investere i en leilighet til barna. Det har ikke mine foreldre hatt råd til, men verdien av deres ekstra plass har utgjort som ferieleilighet, skrivestue for hovedoppgave, nødløsning når ting går skeis i kjærlighet, boligmarked eller arbeidsliv har vært stor altså.
Svigers bor på 90 kvm med et lite gjesterom. Etter at vi ble 5 har vi ikke vært på overnattingsbesøk. Ja, man kan alltids leie seg inn på campingen eller hotell, men det blir liksom ikke så ofte, og ikke det samme heller.

Er det «relativt vanlig å investere i en leilighet til barna»?!

cora skrev:

Er stadig i tenkeboksen på dette. Yngste flytter ut om få år, og da vil vi sitte med et stort hus med mange tomme rom (har fem soverom + gjesterom) Allerede i løpet av sommeren flytter to av barna ut og vi blir bare tre til høsten. Huset vårt fra 69 har også oppussingsbehov, begge badene må tas etter hvert og det er dyrt. Leker med tanken om å flytte til en mindre og nyere leilighet når vi bare blir to.

Dette. Bare at vårt er fra 30-tallet. Man blir sykt lei av vedlikehold.

Jeg vil flytte til byen, mannen til marka(grensen). Vi leker med tanken på - etter hvert - selge huset og i stedet kjøpe en liten leilighet i sentrum (til bruk i uken; vi jobber begge i sentrum), og så et lite hus i nærheten av t-banen oppe ved markagrensen (til helgene). Hvem vet, kanskje det kunne funke? Liker å tenke litt alternativt.

Teofelia skrev:

Er det «relativt vanlig å investere i en leilighet til barna»?!

Ikke i min verden.

Teofelia skrev:

Er det «relativt vanlig å investere i en leilighet til barna»?!

Helt uvanlig er det vel ikke. Vi er ikke i en posisjon der vi kan kjøpe til våre barn, men kommer til å hjelpe til så de kommer inn på boligmarkedet.

trøtt skrev:

Ikke i min verden.

Men jeg skal sikkert holde kjeft siden vi kjøpte hus med leilighet pga det ene barnet.

Floksa skrev:

Det skjønner jeg godt. 250km2 er VELDIG stort hus.

Teofelia skrev:

Er det «relativt vanlig å investere i en leilighet til barna»?!

Det kommer ikke vil til å gjøre. Hadde jeg hatt masse penger så hadde jeg gjort det, men der er ikke vi.

Teofelia skrev:

Er det «relativt vanlig å investere i en leilighet til barna»?!

Tja, om man ikke kjøper hele, så bidrar man i hvert fall med en stor slump av egenkapitalen. Det er jo nesten en forutsetning for at unge skal komme inn på boligmarkedet i de store byene?
Trodde ikke det var helt uvanlig nei, mulig jeg omgir meg med spesielt bemidlede folk, men flere kolleger har nå bidratt med mye/alt når voksne barn har kjøpt leilighet, flere jeg kjenner har solgt til foreldre som kjøper leilighet til student-barn, og også flere i omgangskretsen snakker om å kjøpe leilighet i byen som ungene skal bo i som studenter. Andre igjen sparer all barnetrygd for at ungene skal ha egenkapital til leilighet.

Har inntrykk av at det er ganske vanlig å kjøpe leilighet til studerende barn, og bidra med egenkapital( andel) når barna kjøper leilighet selv etter endt studie.

Og det er fornuftig bruk at oppsparte midler ettersom leieprisene er så sykt høye.

Det er ikke vanlig i min omgangskrets i allefall, de fleste studentene jeg vet om bor på hybel.

Jeg vet ikke engang hvor jeg skal bo når jeg blir gammel, så hvor stort det blir aner jeg ikke.

Pebbles skrev:

Jeg synes i alle tilfeller det ikke bør være noen automatikk i at en må flytte til noe lite og lettestelt når barna flytter ut. Svigerforeldrene mine oppe i 80-årene bor fremdeles i det store huset sitt, og vedlikehold og hagestell har gitt dem masse glede og holdt dem i god form fram til nå. Det ønsker jeg for oss også. Jeg elsker tanken på masse besøk av både familie og venner og liker tanken på ha ha rom til overnatting for barn og barnebarn og til å samles på godt med plass. Men vi bor ikke i et kjempehus som det er - jeg vet ikke en gang hvor stort det er, ca 150 kvadratmeter.

Nemlig.Det er godt vist i studier at eldre som fortsatt bor i litt tungvinte hus holdet seg sprekere enn de som tidlig flytter inn i lettstelt leilighet.

Og klart at om en ikke greier å vedlikeholde huset så er det på tide å flytte og om en er aktiv ellers så motvirker det denne trenden. Men generelt så er det bra å beholde huset.