Fordeler med å bo i rekkehus?

Katta skrev:

Hvor mye plass trenger dere?
Hvor mange rom trenger dere?
Trenger dere utendørs plass eller er det mest en hemsko?
Hvor mye liker dere å måtte forholde dere til naboen?

Akkurat, det er der vi er.
Vi er snart to voksne og to barn, vi trenger tre soverom, stue, kjøkken , et bad, noen boder og aller helst en ørliten kjellerstue. Hagen er en hemsko og vi ligger i faresonen for å bli nabolagets skamplett, dersom vi ikke tar oss sammen til våren.
En liten hageflekk hadde vært nok for oss. Vi har hytte med stor hage å reise til i helger og på sommeren.

Jeg har alltid ønsket å være sosial med naboer. Vi bor i en liten gate med eneboliger rett ved siden av et stort område med rekkehus og jeg er faktisk litt misunnelig på det sosiale livet rekkehusnaboene later til å ha seg i mellom. Vi med enebolig er liksom litt skumle å forholde seg til, ser det ut som.;)

Jeg tror dere egentlig trenger fire soverom, evt en kjellerstue som også kan brukes som soverom. Utflytta barn trenger å være velkommen når de kommer hjem.

Men her er det også sånn at det er rekkehusene som er sosiale, mens eneboligene liksom lever sitt eget liv.

Oppvokst i rekkehus. Har ingen ting negativt å si om det som barn hvert fall.
Da vi trengte mer plass flyttet vi til et annet hus på samme felt som var bygget ut.

Katta skrev:

Jeg tror dere egentlig trenger fire soverom, evt en kjellerstue som også kan brukes som soverom. Utflytta barn trenger å være velkommen når de kommer hjem.

Såklart! Det er derfor jeg aller helst vil ha en liten kjellerstue.:)

Plipp skrev:

Såklart! Det er derfor jeg aller helst vil ha en liten kjellerstue.:)

Dere trenger det nok til hjemmeboende barn etterhvert også. Men det stiller visse krav til den stua hvis en 19-åring skal ha det bra der når han kommer hjem om sommeren.

Vi er mye mer sosiale her i eneboligland. I rekkehusområde var det stor gjennomtrekk. Få som bodde lenge, og de som gjorde hadde ikke små barn. Og her har vi jo plass til å være sosiale og invitere folk inn. Jeg hatet å ha besøk i rekkehuset.

Ungdommen flytter i en leilighet i samme by, 20 minutter å gå og har pappa med hus ikke langt unna. Men det er en selvfølge at h*n skal føle seg velkommen både til middag, sovings og kos når h*n måtte ønske det.

Forresten, vi bodde i egeneid rekkehus og stod for alt vedlikehold selv. Vedlikeholdet på lekeplassene gikk på dugnad (vår og høst).
Vi hadde 3 soverom og kontor i første rekkehus, mens det andre hadde 3 soverom, en ekstra stue og kjellerstue. Mamma og pappa sitter på mye plass nå, men veldig greit når vi barna er på besøk.

Ikke alle rekkehus er like små da. Vårt er 180 kvm boareal. Det er jo en viss forskjell på det og 120.

Jeg setter pris på alle tilbakemeldinger! Dette er jo ikke avgjort på forhånd, og det er heller ikke umulig at vi blir her i slottet vårt med den uregjerlige nedoverbakkehagen, men det er verdt å tenke på hvordan og hva vi vil prioritere framover. Et stort hus er jo en luksus vi faktisk kan klare oss uten dersom vi prioriterer det slik.

Det må være et borettslag dersom det skal være aktuelt!

størrelse er noe annet enn enebolig vs rekkehus. Jeg har inntrykk av at det er veldig mange ultrasmå eneboliger i denne byen, faktisk lettere å finne kjedede boliger med litt areal.

Plipp skrev:

Er det noen her som har "nedgradert" fra enebolig til rekkehus da? Jeg ser for meg at det kanskje er vanskeligere enn omvendt.

Ja og jeg vil ikke kalle det en nedgradering. Fra rekkehus til hus og tilbake til rekkehus igjen og planen er å bli her til vi ikke klarer trappene lenger.

Jeg trives godt med å bo i rekkehus. Kunne bare tenke meg en etasje til. Supert at noen brøyter, holder uteareal vedlike, passer på drenering/skifte av tak osv osv. Det er supert med oppvarmet garasjeanlegg, lekeplasser i nærheten og sånn passe sosialt. Ønsker meg altså ikke enebolig.

IzziCreo skrev:

Minuset er jo at du kan få teite naboer, men siden du bor i området så kan du sikkert forhøre deg gjennom kjente

En "spesiell" nabo kan faktisk forsure ganske mye. De vi kjøpte av flyttet p.g.a. naboen. Vi forstår dem.

Vi bor i rekkehus 🙂

Vi eier leilighet og har tilogmed utleiedel som gjør oss økonomisk veldig mye mer fri da jeg har lav inntekt. Nå eier mamma rekkehusleiligheten i midten og pappa med samboer bor i den øverste rekkehusleiligheten så vi har skikkelig familiebolig.

Det fungerer veldig fint, vi har stort sett hele hagen til fotball og sånn, vi hadde ikke hatt noe særlig hageplass ellers vil jeg tro. Det er veldig trygt og fint også er det deilig å ha noen å dele endel oppgaver med 🙂

Vi bodde i rekkehus i tre år, og jeg tror ikke vi kommer til å gjøre det igjen hvis vi ikke må. Praktisk med delte vedlikeholdskostnader, måking og sånne ting, men jeg trivdes ikke med å bo så nær naboene. Det var også endel masing om at vi måtte klippe hekken sånn og slik, at vi måtte klippe plenen selv om den var brunsvidd og at ungene ikke fikk lov til å kritte på asfalten og sånne teite bagatellting som blir irriterende når de hoper seg opp. Det holder at et menneske er en klagerTM og så har man det gående. (Vi flyttet da Vesla var 1 år, så det var ikke henne som ble klaget på, likevel reagerte jeg da nabojenta ble jaget fra fellesstien og krittegningen ble spylt bort.)

Vi er vokst opp i enebolig begge to, så vi er ikke vant til å måtte chit-chate oss fra garasjen til inngangsdøren hver eneste gang vi kommer hjem heller. Ikke at jeg er asosial, men det er deilig å velge selv når jeg har tid og lyst til å snakke med naboen og at det er høflig nok å bare nikke. Og den der at når man vil sitte på verandaen så hører man hva de snakker om på verandaen ved siden av. Og hvis døra til naboen er åpen, så hører man at de krangler også, eller at de baksnakker hverandre til gjestene sine.

Egentlig så tror jeg at vi både var litt uheldige med naboene og at vi ikke passer særlig godt til å bo så tett på andre.

Plipp skrev:

Å komme tett på naboene er vel kanskje det som blir uvant. Og, som det ble sagt noe om over her, å måtte gå gjennom huset for å komme seg til hagen. Er det noen her som har "nedgradert" fra enebolig til rekkehus da? Jeg ser for meg at det kanskje er vanskeligere enn omvendt.

Vi flyttet fra stor enebolig med store behov og utleiedel til en liten ganske ny rekkehusleilighet. Vi hadde nok vært i overkant positive når det gjaldt behov for areal, så vi oppdaget etter en stund at 74 kvm på 4 pers nok var litt i minste laget. Men likevel, det var SÅ mye mer fantastisk enn å bo i et hus som krevde sitt. Vi hadde nok blitt boende der i noen år, selv om det var en mellomstasjon for oss.

Tilfeldighetene gjorde det til at vi flyttet bare et år etterpå igjen. Da flyttet vi ca 20 meter, til et litt eldre og større rekkehus. Stortrives her og, og kommer nok ikke til å flytte tilbake til enebolig i det hele tatt, ser jeg for meg. Hvis vi skal ha hus igjen må det nok være et som er ganske nytt og uten for store behov, for det egner vi oss rett og slett ikke til å eie.

Det er jo stor forskjell på hvordan rekkehusene har hagene sine og sånn. I vår forrige leilighet var det røyklukt på soverommet så fort noen av naboene tok en røyk, her vi bor nå er 1.etg bygd ut slik at man kommer et godt stykke unna soveromsvinduene, og det merkes ikke i det hele tatt.

Hvor lytt det er er også veldig ulikt. I den forrige leiligheten vår hørte vi sjelden/aldri lyder fra naboleiligheten når vi var inne. Ute var det som om vi satt ved samme bord, bare en tynn skillevegg mellom verandaene. Her vi bor nå hører vi en del mer inne, jeg kan blant annet høre naboene pusse nesa og prompe på badet når jeg selv sitter på do. Til alt hell har vi godt voksne folk med utflytta barn på begge sider, så de bråker veldig lite. Jeg lurer mer på hvor mye de hører fra oss når det går en kule varmt her i stua.

Vi føler begge at vi har landet og er fornøyde her vi bor nå. God planløsning og passe størrelse gjør at det føles helt supert. Huset vi hadde var for stort og hadde for store behov for oss.

At jentungen bare tar tannbørsten i hånda og løper over til naboen for å overnatte der støtt og stadig er også er supert pluss. Om våren og sommeren er det fullt av unger ute og alltid noen å leke med. Det er aldri langt å gå til en venn.