Hvilke fordommer blir du møtt av i hverdagen, og hvordan takler du det?

I'm curious. Hva er best måte å møte forutinntatthet og denslags på?

Hilsen alenemor i utradisjonelt yrke med utradisjonelt forhold.

Veldig, veldig få fordommer. Så få at det kanskje er ingen?

Hilsen fru ekstremt A4.

(Forventninger til person og rolle, derimot. Don`t get me started.🙄)

Jammen, du bor jo på bøgda. :full av fordommer:

alfaCharlie skrev:

Jammen, du bor jo på bøgda. :full av fordommer:

Ja, men jeg møter fint lite fordommer pga av bosted. Bortsett fra fra de som bodde på bøgda tidligere, og som tror de vet alt om bygder, bygdemennesker, bygdedyr og andre viktige ting i livet.

007 skrev:

Ja, men jeg møter fint lite fordommer pga av bosted. Bortsett fra fra de som bodde på bøgda tidligere, og som tror de vet alt om bygder, bygdemennesker, bygdedyr og andre viktige ting i livet.

Vi vet alt. Du har bare ikke oppdaget det ennå.

Men hey, så fint at folket ikke opplever fordommer til vanlig, kanskje jeg bare er misantropisk anlagt i dag? Could happen.

Tja. Folk ser ikke ut til å akseptere det med pappaen til barnet mitt, og synes jeg er både det ene og det andre. Men, dem om det. Bryr meg overhodet ikke.

alfaCharlie skrev:

Vi vet alt. Du har bare ikke oppdaget det ennå.

Jeg har nettopp innsett at jeg takler fordommer med humring og knegging.

Ingenting nå men når jeg var alene var det ikke måte på til fordommer pga det. Dessuten sa jeg nei til noe pga økonomien så fikk jeg høre at alemødre får så mye støtte at det kunne da ikke være noe problem. Man blir da rik av å være alene med barn.🙄

007 skrev:

Jeg har nettopp innsett at jeg takler fordommer med humring og knegging.

Vennlig fjas også, ser jeg. ( )

Det er sikkert et tonn fordommer mot meg ute og går, men hittil har folk vært hensynsfulle nok til å la meg leve med paranoiaen.

Vel, livet vårt er vel ganske så A4.

Men har måtte jeg "forsvare" at jeg så veldig ung ut (og når man i tillegg er lita og blond..). Særs i jobbsammenheng. Jeg har undervist i universitetsmiljø, og jeg ble stadig tatt for student så til slutt gjorde jeg det til vane og ha "gjesteforeleser" skiltet hengende konstant rundt halsen.
Jeg har også fått spm på jobbintervju: "For meg så ser du ut som ei ung søt jente, hva har du å tilby bedriften"?
I RL så har jeg mye i "kjæften", og det har reddet meg mang en gang.

Nå tror jeg at det skal litt mer til, føler at tredje ungen (eller var det barnet ) har lagt på meg sånn ca 10 år..

En ikke helt A4-familiesituasjon har vel av og til avstedkommet noen fordommer. Uten at det har brydd meg nevneverdig.

Jeg er overvektig= jeg må være steindum.

hvordan jeg takler det? Noen ganger lar jeg bare dem tro det, andre ganger åpner jeg kjeften og setter dem på plass.

, altså?

Jeg går ikke rundt og er personlig fornærmet pga forutinntatte holdninger, men det er svært lite effektivt.

"Ja, du kan faktisk snakke med meg om [teknisk greie] selv om du kun kjenner til navnet mitt som "hu unge berta""...

Trulte skrev:

Vel, livet vårt er vel ganske så A4.

Men har måtte jeg "forsvare" at jeg så veldig ung ut (og når man i tillegg er lita og blond..). Særs i jobbsammenheng. (...)

Nå tror jeg at det skal litt mer til, føler at tredje ungen (eller var det barnet ) har lagt på meg sånn ca 10 år..

Jeg kan signere dette, ser jeg, bortsett fra at det var barn nummer 2 som gjorde jobben.

Som ufrivillig barnløs tror jeg at noen betraktet meg som en egoistisk "karrierekvinne" som frivillig hadde valgt bort barn, men det kan være at dette kun foregikk i mitt eget hode.

Jeg er 29 år, kronisk, alvorlig hjertesyk, uten at det overhodet er mulig å se det på meg. Det medfører litt av hvert. Hvordan jeg takler det kommer veldig an på overskudd og dagsform, men det er mange situasjoner som oppleves såre.

Å være asiat er heller ikke knirkefritt, men det var verre da jeg var yngre.

La meg se.
Jeg er 180 cm.
Jeg er litt tykk på en ganske brautende måte
Jeg er schwær i kjeften
Jeg ler høyt og mye
Jeg prater veldig mye
Jeg er dødsharry
Jeg har langt hår som jeg farger sort
Jeg kan observeres på vei ut på byen i sortsorte klær og skjørt som er for korte for damer på min alder og med min kroppsvekt, men jeg tar det igjen med dyp utringning.
Jeg har mannsdominert yrke hvor jeg er en domina på sett og vis
Jeg har alkoholisert og psykisk syk mor
Jeg har en far som har rømt
Jeg har en skilsmisse som er samtaleemne og interessant selv for de som ikke kjenner meg
Sønnen min har lang svart pannelugg og sorte klær med hodeskaller
Det er alltid jeg som kjører når vi skal noe sted

Jo - jeg vekker vel bittelitt oppmerksomhet her på bygden.

Hvordan jeg møter dette? Med et fett flir og en påpekning om at alle spørsmål kan besvares med at jeg tross alt tjener mye mer enn [insert de andre kvinnene i bygden].

(Det virkelig festlige er at jeg tror ikke jeg tjener så innmari, men jeg er tøff nok i trynet og har stor kåk så alle tror det. Heldigvis vet ikke bygden hvordan man beregner bruttoinntekt ut fra den skattbare. )

Du har iallfall ganske store fordommer mot bygda di, SF. Det virker nesten som om alle andre damer der er blonde nek som ikke engang kan gangetabellen....

rine skrev:

Du har iallfall ganske store fordommer mot bygda di, SF. Det virker nesten som om alle andre damer der er blonde nek som ikke engang kan gangetabellen....

Fordom?
Det er ikke fordom. Det er fakta.

Jeg blir tatt for å være en hel del yngre enn jeg er = dum, i enkeltes øyne. Som mor er dette tidvis morsomt, tidvis irriterende. Ble tatt for å være søstern til poden av moren til en i klassen (huh?). Poden stod ved siden av mormor da hun hentet han på SFO og sa til denne mamman da hun lurte på om han ville være med hennes sønn hjem en dag: "Nei det der er ikke mamma.. det er MORMOR assa!!".

Jeg studerer noe som er utradisjonelt for mitt kjønn. Det går stortsett bra, og jeg syntes det er mer fordeler enn bakdeler.