Hvilke fordommer blir du møtt av i hverdagen, og hvordan takler du det?

Hmm, jeg troor ikke det, men man kan aldri være sikker.

Det er mange som fikk sjokk da de hørte at jeg som nyutdannet 24-åring hadde en 2,5 år gammel sønn. Men jeg tror ikke det var så mye fordommer som overraskelse egentlig.

Jeg opplever ikke så veldig sterkt at jeg blir møtt av fordommer nå. Men jeg har opplevd å være "innvandrer", altså å bo over tid i et land der jeg ikke kunne språket når jeg kom. Og da merket jeg godt hvordan det er å bli behandlet som om man er mindre intelligent fordi man ikke er flink i landets språk. En interessant erfaring som jeg prøver å ha med meg i det daglige nå. For det er veldig lett å tro at folk er dummere enn de er, når de snakker dårlig et språk du selv snakker godt. 🙄

Tja, en del mennesker er veldig forundret over at vi har ulike etternavn på ungene selv om de har samme far og mor. Men jeg er overhodet ikke opptatt av at folk skal forstå det heller. Gidder ikke forklare, sånn er det bare.

Nja, jeg har en mannlig kollega som rister på hodet og ser på meg hver gang jeg skal på hockeytrening. Hockey og fotball er ikke sport for jenter, vet du. Samme kollega mener også at det er greit for meg å få lærerlønn siden jeg ikke er hovedforsørger i familien.

Ellers møter jeg ikke så store fordommer, tror jeg. Jeg har vel mest fordommer mot meg selv (det er egentlig mest dårlig selvtillit, jeg tror ikke på det andre sier. Men det er en helt annen debatt 😉).

Jeg blir derimot sett på som superintelligent som er så flink i norsk.

alfaCharlie skrev:

Jeg blir derimot sett på som superintelligent som er så flink i norsk.

De hinter ofte til "din opprinnelse" eller noe?

Jeg har opplved å få negative kommentarer på videreutdannelsen min. Jeg utdanner meg viss nedover i rang ...

smilefjes skrev:

De hinter ofte til "din opprinnelse" eller noe?

Yes.

Den verste fordommen jeg møter nå for tiden, den er ikke personlig rettet direkte..

det irriterer meg når sykepleiere (el studenter) mener at det er mer spennende/status å jobbe på sykehus fremfor sykehjem.

Selv jobber jeg i hjemmesykepleien, og det er visst midt på treet.

Men ja, sykehjem er i mine øyne både utfordrende og spennnde og ikke minst et digert ansvar, så jeg skjønner bare ikke hvorfor man skal se ned på dem som jobber der.

Jeg møter ingen fordommer, i hvert fall ikke som jeg vet om, men jeg er også svær i kjeften og skulle nok få stoppet dem kjapt. Det var forresten en småblubbete pappagutt som prøvde å drite meg ut i hine hårde dager, han slang til meg "du burde prøve Nutrilett". Sekundet etter smalt det fra meg "Nutrilett? Nei, jeg ser jo på deg at det ikke funker, så jeg får prøve noe annet".

-Er barnehageassistent. I manges verden synonymt med knapt å kunne lese.
->Gir lei tendens til å bruke fremmedord og allusjoner i dagsrapporten.

-Flyttet fra Bygda til Oslo. For mange i min oppvekstbygd synonymt med arroganse og verdensfjernhet.
->Ender stadig opp i diskusjoner hvor jeg engasjert argumenterer for å "legge ned Nord-Norge, frede ulven og brenne alle grendeskoler". (De har forresten helt rett, det beste jeg kan si om mitt oppvekststed er at det er skikkelig fine fjell der, men det gås altså ut fra at jeg forakter deres standpunkt allerede før jeg åpner kjeften).

-Er homo med unge. Det er det ingen som tør å si noe på, så de skriver det i Morgenbladet i stedet.
->Blir sur. Maser enda litt mer om homoer og unger og slikt.

Morsomt, shute. Det er det eneste positive jeg sier om min heimbygd også. "Fine fjell, da."

Å å! Nå kom jeg på noe. Jeg kommer jo fra en av Norges mest harry byer og har fått høre veldig mye om det opp gjennom årene. Først brydde jeg meg litt om det, men nå blåser jeg av det og jeg er stolt av byen min. Det hjelper dog betraktelig at byen har gjennomgått en enorm utvikling det siste tiåret og har blitt kåret til Norges beste by å bo i.

Den eneste fordommen jeg møter er fra min kollega, fordi jeg er nyutdannet. Han synes jeg er så herlig som har et så brennende engasjement på jobben. Herlig faktisk. 🙄

Jeg er litt pysete og nyutdannet, så jeg har ikke brydd meg så mye med det.

Tja. Jeg er katolikk, jeg er 31 og nyforelska (dum og naiv?), og jeg har et antall fraværsdager fra jobb både med egenmelding og sykemelding som tar seg svært dårlig ut i disse tider, uten at det alltid er åpenbart for andre hva som feiler meg. Dessuten får jeg små stikk på jobb som har sammenheng med dette å være ung og idealistisk og engasjert i et miljø der det ellers er høy gjennomsnittsalder.

Jeg er tjukk, men de fordommene sitter mest i mitt hode.
Derimot er min tidvise mangel på dialekt et problem.
Og jeg sier ikke så ofte hvor jeg er født og hvor mine barne sko ble gått
Å være fra Asker kan være et handickap... som man ikke forteller annet enn i fortrolig lag.

Ah! Det glemte jeg. Jeg har studentkort fra BI. Det fronter jeg ikke så himla ofte på jobb.

Religion. Jeg er lei av å bli møtt med fordomsveggen med en gang jeg møter folk, så de siste årene har jeg ventet en stund før jeg har fortalt folk.

Jeg møter en del fordommer mot min utdannelse. Mange får liksom piggene ut og får veldig stort behov for å poengtere at de selv kunne valgt samme studium fordi de hadde så gode karakterer på vgs, men valgte det bort fordi de heller fulgte edlere drømmer, eller at de kjenner en som var kjempedårlig på skolen som klarte seg med glans gjennom studiet. Jah. Jeg gjør vel ikke så mye for å møte fordommene, jeg vet liksom ikke helt hva det skulle vært.

Tror jeg har blitt immun mot fordommer? Jeg har virkelig evnen til å ikke bry meg/la meg fordommes tror jeg. Har ikke alltid vært sånn da, men jeg har alltid følt meg litt annerledes.