En rotte, rotta?

Jeg har alltid skrevet og sagt en jente, jenta. En hytte, hytta. Osv. Kan aldri huske at noen lærer har "tatt meg" på det.

jolie skrev:

Men dette må da stort sett gjelde elevene på Østlandet? Så da vil alt være bra så lenge de har en lærer fra samme sted. Og bli helt kræsj om de har en trønderlærer fx. Jeg hadde retta om de bytta midt i rekka, men så er jeg også etter hvert en trønderlærer i trønderland (dog ikke reinspikka norsklærer).

Læreren må vel kunne forholde seg til hva som er lov/korrekt samme hvor vedkommende er i landet og samme hvilken talespråk vedkommende har.

Riksmålsforbundet () går grundig og vederheftig gjennom normeringshistorien her.

Det er altså ikke noen nødvendig sammenheng mellom ei og -a. Vi er tilbake ved 1917-prinsippet, og det tror jeg er fornuftig – her som ellers i rettskrivningen. Dagens moderate bokmål avviker bare ubetydelig fra det moderate bokmål av 1917.

Det er nok 1959-regelen som sitter fast i en del filologer ennå. Den var uheldig allerede den gang, for så vidt som «ord som har fått en folkelig form» ikke burde eksemplifiseres med ku i forhold til ko, geit i forhold til gjet, øi i forhold til ø o.l.; det kunne man gjøre i 1917.

For meg er ei et helt unaturlig ord å bruke muntlig, jeg sier f.eks. en jente - jenta osv. Men jeg hadde også retta det, og bruker ei som determinativ (?) forran hunkjønnsord skriftlig.

Input skrev:

For meg er ei et helt unaturlig ord å bruke muntlig, jeg sier f.eks. en jente - jenta osv. Men jeg hadde også retta det, og bruker ei som determinativ (?) forran hunkjønnsord skriftlig.

Men nå ser du at du må slutte med det.

Det er faktisk feil å rette det.

Ja!

Det er lov å være trist!

Nå er jeg jammen glad for at jeg snakker røverspråk og usjenert sier "ei rotte" og "ei geit" uten å mukke.

Åh. Nå ble jeg lettet! Jeg har ca fire a-endelser i språket mitt og så glad for at jeg kan si en hytte og en jente og en rotte og en pølse.

pøbelsara skrev:

Åh. Nå ble jeg lettet! Jeg har ca fire a-endelsen i språket mitt og så glad for at jeg kan si en hytte og en jente og en rotte og en pølse.

Du kan jo si hva som helst, det er helst skrivingen det er regler for.

Tallulah skrev:

Du kan jo si hva som helst, det er helst skrivingen det er regler for.

Jada, jadda, man vil nå helst fremstå mest mulig korrekt i alle sammenhenger.

Tallulah skrev:

Læreren må vel kunne forholde seg til hva som er lov/korrekt samme hvor vedkommende er i landet og samme hvilken talespråk vedkommende har.

Sure. Jeg ser at jeg ikke når fram med hva jeg mente her, og det var ikke så viktig heller. :P Er det riktig å alternere i rekka, så følger man selvfølgelig det. Og det har jeg nå lært at det er. 🙂

Jeg blir så sinna av sånt tull som dette. Alt er lov, bortsett fra et par bitte små random detaljer som da må være strengt forbudt og straffes med nuggen og hva_har_du. :hater konseptet sidemål:

Hm. Dette var kanskje ikke en sidemåldebatt? Jaja. Mye innestengt aggresjon her.

Definitivt ikke.

Agent Scully skrev:

Hm. Dette var kanskje ikke en sidemåldebatt? Jaja. Mye innestengt aggresjon her.

Dette er jo en håpløst rotete og inkonsekvent regel. Jeg vil ikke være bekvem med å lære barna mine at de kan veksle fritt mellom kjønn på et ord innenfor én og samme setning/tekst.

Bluen skrev:

Dette er jo en håpløst rotete og inkonsekvent regel. Jeg vil ikke være bekvem med å lære barna mine at de kan veksle fritt mellom kjønn på et ord innenfor én og samme setning/tekst.

For oss vil det være en ganske konsekvent veksling. 😀

Bluen skrev:

Dette er jo en håpløst rotete og inkonsekvent regel. Jeg vil ikke være bekvem med å lære barna mine at de kan veksle fritt mellom kjønn på et ord innenfor én og samme setning/tekst.

Det er nå ikke det man gjør, da. Hunkjønn i store deler av østnorsk er jo et helt marginalt fenomen, som kongruensfenomen (og ingen kongruens, ikke noen kjønnsdistinksjon). A-endelsene er jo strengt tatt bare en deklinasjon. Det henger på den moribunde ei-artikkelen, helt marginale adjektivformer som «lita» og ellers possessivene «mi», «di» og «si». Så jeg vil si at dette er en pragmatisk, fornuftig og ususbasert norm – du kan ha formsammenfall mellom hankjønn og hunkjønn (som i det aller meste av adjektivsystemet), eller du kan skille. Opp til deg.