Kjendiser

glitterchick skrev:

De få gangene jeg sikkert kan bli fnisete og stotrete har det egentlig lite med kjendisstatus å gjøre, men mer med at jeg er så utrolig imponert av dem og det de driver med. Jeg har blitt likedan rundt et par fullstendig ukjente professorer.

Helt sant. Jeg har det litt sånn når jeg møter politifolk og lærere, faktisk.

glitterchick skrev:

Jeg har også hatt en hit & run med krompen. Jeg holdt på å dytte ham baklengs ned trappa på headon etter at han tråkket på meg.

Jeg ser det for meg.

glitterchick skrev:

De få gangene jeg sikkert kan bli fnisete og stotrete har det egentlig lite med kjendisstatus å gjøre, men mer med at jeg er så utrolig imponert av dem og det de driver med. Jeg har blitt likedan rundt et par fullstendig ukjente professorer.

Eh, der kjenner jeg meg nok litt igjen. Jeg har en egen evne til å få fjortisfølelsen av menn som er ekstremt musikalske, for eksempel. Eller er en god foreleser eller veileder. Eller kjekke politimenn.

glitterchick skrev:

Jeg har også hatt en hit & run med krompen. Jeg holdt på å dytte ham baklengs ned trappa på headon etter at han tråkket på meg. Moren til venninnen min i USA blir fulstendig fnisete og rar når jeg forteller at jeg har møtt både politikere, prinsesser og prinser på byen opptil flere ganger, og at det er relativt normalt i Oslo. I USA er det fullstendig usannsynlig.

Hehe - jeg har også dulta borti krompen på Headon en gang - i kø for å kjøpe øl. Det var ingen fare for at noen skulle ramle, altså, jeg bare kom til å skumpe borti ham som sto foran meg. Jeg sa unnskyld og så at det var krompen da han snudde seg.

Moren min holdt forøvrig på å kjøre ned gamlekongen på ski i marka. Hun klarte ikke stoppe i bunnen av bakken ned mot Tryvann, datt eller satte seg ned rett før hun kjørte inni beina på en kar. Da hun så opp var det kongen sjøl. Han tok det med et smil, mens hun var aldri så lite flau. Tror ikke hun fikk sagt noe som helst.

Jeg har møtt en god del kjendiser i jobbsammenheng, og det har vært helt uproblematisk. Har derimot kolleger som har gått helt i fistel og blitt ekstremt fnisete.
Det som er mest pinlig for min del er når jeg møter en kjendis og hilser som om det var en gammel perifer bekjent, før jeg noen sekunder senere innser at det faktisk ikke er noen jeg kjenner personlig.

Wenche Foss hilste på meg da jeg møtte henne på gata. Hallo, kvitret hun. Jeg ble så flau at jeg bare nikket og smilte.
(og det var til meg, for det var bare oss to der )

Jeg oppfører meg normalt, og bryr meg ikke om at de er kjent for verken det ene eller andre. Har flere ganger hatt kjente fjes innom jobb, men de får ikke annerledes hjelp enn andre.

Men, et par norske idrettsstjerner har sett litt rart på meg, når jeg har spurt etter navnet Ene ble skikkelig fornærmet, til og med

Hvis det er en kjendis jeg liker, klarer jeg ikke å la være å smile til han/henne. Hvis det er noen jeg ikke liker, så kikker jeg bare litt ekstra.

Kjenner også en av Norges største kjendiser - han har vært gift med et familiemedlem. Han er såpass liketil at det i grunnen har vært som å skravle med hvem som helst i familieselskaper o.l.

Nei, jeg ville nok oppført meg naturlig tror jeg, men det er klart at jeg hadde blitt litt usikker på hvor mye jeg skulle prate om "kjendisen" til kjendisen. Det blir jo litt rart å ikke nevne det h*n er kjent for etc.

*innser at jeg har møtt veldig få kjendiser*

Oh, jeg kom på en kjempeflau episode.

Jeg var på en eller annen fest og opplevde et gledelig gjensyn med en jeg var sikker på jeg kjente godt. Litt sånn "Neimen! Halla! Lenge siden! Hvordan går det? Hva gjør du om dagen?"

Hvorpå det litt uti samtalen demret for meg hvorfor han muligens ble litt vel overrasket. Det var Lars Joakim Ringom, første vinner av norske Big Brother.


Jeg var sikker på at jeg kjente ham fra lenge siden. Folkehøgskole eller noe.

Det hører med til historien at han etterhvert ble like bedugget som jeg var, og lo masse av misforståelsen.

MinaX fram til 20-årsalderen gjorde som Kanne. Få autograf, og gjerne prøve å ta på de også (jeg har tatt på Märtha ). Nå bare smiler jeg bredt og hilser. Sikkert ikke så mye mindre corny nå.

MinaX skrev:

MinaX fram til 20-årsalderen gjorde som Kanne. Få autograf, og gjerne prøve å ta på de også (jeg har tatt på Märtha ). Nå bare smiler jeg bredt og hilser. Sikkert ikke så mye mindre corny nå.

Kanne har aldri bedt om en autograf i hele sitt liv. Jeg tullet. Jeg prøver selvfølgelig å virke helt uberørt.

Jeg har ikke møtt så mange kjendiser at det gjør noe. Og de få gangene jeg har gjort det har jeg ligget lavt i terrenget; tenkt at de nok får så mye oppmerksomhet til vanlig at de ønsker litt fred på privaten - sånn som folk flest. Dessuten vil jeg gjerne ha oppmerksomhet selv også.

Kanne skrev:

Kanne har aldri bedt om en autograf i hele sitt liv. Jeg tullet. Jeg prøver selvfølgelig å virke helt uberørt.

Jeg derimot var notorisk.

Jeg er dessuten helt håpløs på å kjenne igjen folk. Jeg stoppet Wenche Myhre på Karl Johan etter at jeg hadde flyttet til Oslo; jeg var sikkert på at hun var en av min mors venninner. Det var noe kjent lissom...

Miss Norway skrev:

Jeg er dessuten helt håpløs på å kjenne igjen folk. Jeg stoppet Wenche Myhre på Karl Johan etter at jeg hadde flyttet til Oslo; jeg var sikkert på at hun var en av min mors venninner. Det var noe kjent lissom...

Det har hun sikkert opplevd mange ganger.

En kollega av meg stoppet nyhetsankeren i tv2 og var helt sikker på at de hadde gått i klasse på barneskolen. Dette til tross for at hun var mye eldre enn ham

Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert om jeg traff en vanlig norsk kjendis på gaten, men hadde Brad Pitt dukket opp hadde jeg sannsynligvis gått fullstendig av henslene 🙄

Mannen min var på butikken en gang hvor det var en kjendis. (Det skjer svært sjelden her i byen.) Så var det en annen som så henne og ble helt forundret og roper ut i hele butikken: "JAMEN, jeg så deg jo på tv for FEM MINUTTER SIDEN! Hallo?"

Det kommer litt an på.
I helgen, f.eks., så var mannen bak musikken til "Kometkameratene" invitert til samme fest som jeg var på. (Jeg har festet med ham før, altså.)
Han skal være glad han ikke kom, for den helsikes sangen har det med å feste seg til hjernen og det hadde jo vært en once-in-a-lifetime til å kverke komponisten!

Hvis det er en kjendis jeg respekterer later jeg som jeg ikke vet hvem det er for å la personen være i fred.

Hvis det er en kjendis jeg ikke respekterer like mye later jeg som jeg ikke vet hvem det er for å ikke anerkjenne kjendisstatusen.:p

Men altså, er det noen som HILSER på kjendiser de møter, sånn tilfeldig ellr på gata, liksom?

Det gjør man jo rett som det er, i Oslo i hvert fall. Til og med jeg, som ikke kjenner igjen mange av dem...

Men av og til møter man dem jo på fest, i jobbsammenheng eller med venner, og da vil det jo være litt unaturlig å "la dem være i fred". 😛

Jeg svarte i hvert fall ut fra når man MØTER kjendiser på "ordentlig", altså i en sammenheng der det er naturlig å prate sammen.