Kjøper du gaver til partners slekt?

Gaver er et smarbeidsprosjekt i vår familie, finner ut hva vi skal kjøpe i felleskap. Selve innkjøpet blir utført av den som er i nærheten av utsalgstedet 🙂

shute skrev:

Jeg svarte at jeg ikke kjøper gaver til partners slekt, sånn før jeg kom til det svaralternativet som tilsa at min partner er likestilt med ingen partner. 😛

Ja, det var jo litt underlig. Men siden dere begge er damer, så ender det kanskje med dobbelt opp? Altså at dere begge kjøper til alle?

Tjorven skrev:

Det som irriterer oss mest er faktisk broren hans som et par dager før jul og bursdag ber oss om å fikse presanger både til oss og resten av familien sørpå, slett ingen beskjed om hva som skal kjøpes og som kun unntaksvis sender oss penger i etterkant. Da vi et år forsøkte å nekte bare ignorerte han svaret vårt.

Just say no. Og hold på det.

Filifjonka skrev:

Akkurat det der er egentlig en av de få tingene der jeg kjenner min indre rødstrømpe. Jeg fatter ikke hvorfor det skal være sånn at kvinner skal ta ansvaret for gaver og det å huske bursdager i svigerfamilien. Det er veldig vanlig.

Jeg fatter det heller ikke. Men mange vokser kanskje opp med en mor som har ansvaret for alt slikt, og tror det skal være sånn?

-ea- skrev:

Jeg fatter det heller ikke. Men mange vokser kanskje opp med en mor som har ansvaret for alt slikt, og tror det skal være sånn?

Frodi man fordeler arbeidsoppgavene, vel? Jeg fatter og begriper ikke at noe så meningsløst som dette kan vekke en indre rødstrømpe hos noen. Jeg liker å handle, han liker ikke å handle. Enkelt og greit. Må man dele alt på midten eller snu det helt rundt for å kunne kalle seg likestilte?

Jeg syns slett ikke man må dele alt helt på midten for å være likestilte, og vi gjør det heller ikke. Men akkurat når det gjelder gaver til mannens slektninger så syns jeg det er en ting han bør føle ansvar for selv. Hvorfor skal jeg gå rundt og huske bursdagen til hans søster? Jeg opplever det som skikkelig ekstremt gammelt kjønnsrollemønster at damer tar på seg hele denne pakka fordi de liker å shoppe og det gjør ikke mannen. Akkurat det betyr noe for meg å ikke være med på. Hva andre gjør plager meg overhodet ikke, men jeg syns det er interessant som fenomen. Jeg er ikke spesielt rødstrømpete sånn ellers.

Vi betaler for hver vår "side", men jeg hjelper frivillig til med ideer og selve innkjøpet.

Vi har helt felles økonomi, så pengene er ikke noen faktor for min del.

Filifjonka skrev:

Jeg syns slett ikke man må dele alt helt på midten for å være likestilte, og vi gjør det heller ikke. Men akkurat når det gjelder gaver til mannens slektninger så syns jeg det er en ting han bør føle ansvar for selv. Hvorfor skal jeg gå rundt og huske bursdagen til hans søster? Jeg opplever det som skikkelig ekstremt gammelt kjønnsrollemønster at damer tar på seg hele denne pakka fordi de liker å shoppe og det gjør ikke mannen. Akkurat det betyr noe for meg å ikke være med på. Hva andre gjør plager meg overhodet ikke, men jeg syns det er interessant som fenomen. Jeg er ikke spesielt rødstrømpete sånn ellers.

Mannen min har ingen problemer med å huske bursdager til sine slektninger, det er nemlig ikke sånn at fordi jeg kjøper gaven så er han intetanende og omtrent bevisstløs for det som skjer rundt ham. Og vi er ikke et sånt par som nekter å gjøre noe for hverandre fordi slekta tilfeldigvis tilhører den andre parten. Vi er et team, og vi hjelper hverandre og deler utgiftene oss i mellom.

Jeg synes det er helt absurd at jeg som liker å handle og som har oversikt over salg og gode tilbud og sånn, skal slutte å gjøre det og heller belaste min shoppehater av en mann til å gjøre sånt, bare pga gamle kjønnsrollemønster. Det mangler litt perspektiv her, føler jeg, for dette er ikke viktig!

Skremmern skrev:

Mannen min har ingen problemer med å huske bursdager til sine slektninger, det er nemlig ikke sånn at fordi jeg kjøper gaven så er han intetanende og omtrent bevisstløs for det som skjer rundt ham. Og vi er ikke et sånt par som nekter å gjøre noe for hverandre fordi slekta tilfeldigvis tilhører den andre parten. Vi er et team, og vi hjelper hverandre og deler utgiftene oss i mellom.

Jeg synes det er helt absurd at jeg som liker å handle og som har oversikt over salg og gode tilbud og sånn, skal slutte å gjøre det og heller belaste min shoppehater av en mann til å gjøre sånt, bare pga gamle kjønnsrollemønster. Det mangler litt perspektiv her, føler jeg, for dette er ikke viktig!

Jeg NEKTER ikke å kjøpe noe en gang i blant om jeg blir spurt, og det er overhodet ikke noe problem eller konflikt i dette. Jeg syns du tolker veldig ekstreme ting inn i det jeg skriver, Skremmern. Vi er ikke "et sånt par som nekter å gjøre ting for hverandre".

Tolker jeg ekstremt? Det er du som snakker om kjønnsrollemønster, din indre rødstrømpe og hvorfor du skal måtte kjøpte presang til hans søster. Det er ikke en tankegang jeg følger når det kommer til noe så ubetydelig som fordeling av gavekjøp.

Det følger jo et veldig tradisjonelt kjønnsrollemønster at så mange kvinner bare påtar seg denne jobben. Det plager ikke meg hvordan andre gjør det, men jeg føler det veldig unaturlig å gjøre det. Jeg kjøper gaver til nin søster, han kjøper til sin. Kan ikke skjønne at det skal være ekstremt på noen måte. Jeg syns ikke det er spesielt gøy å handle, og har mer enn nok andre å ta ansvar for å ordne gaver til.

Jeg er god på å administrere hvem som har bursdag, sånn at vi kan fordele innkjøpene litt. Selve kjøpet samarbeider vi med.

Jeg er kvinne, og om jeg ikke kjøper alt av gaver til hans familie, så står jeg i alle fall for veldig mange av dem.

Stort sett tar jeg meg av gaver. Både fordi jeg liker bedre å handle, får mer pengene, det går raskere og jeg er mer kreativ 🙂

Jeg hjelper til med innkjøp av gaver til mannens slekt.

Jeg tror ikke mannen min har tenkt på atdet var noe som jeg skulle gjøre, han er som meg, greit å handle til de man er glad i, ellers et pes. Så vi handler til hver våre. Dessuten kjøper jeg omtrent 10 ganger så dyre som han er villig til å betale.

Skremmern skrev:

Tolker jeg ekstremt? Det er du som snakker om kjønnsrollemønster, din indre rødstrømpe og hvorfor du skal måtte kjøpte presang til hans søster. Det er ikke en tankegang jeg følger når det kommer til noe så ubetydelig som fordeling av gavekjøp.

Ikkenoe problem når den ene liker å handle.

Jeg tror som filifjonka at grunnen til at mange kvinnner handler for mannen er ikke at de synes det er så morsomt, men fordi det ligger i kjønnsrollen.

Jeg synes heller ikke at det er et stort problem dersom det er sånn at den ene parten synes det er storartet å handle og koser seg med å finne gaver til svigerforeldre og gamle tanter. Men det er et problem dersom det blir en av veldig mange ting som man gjør fordi "ellers blir det ikke gjort" og en av de mange tingene som ingen legger merke til, men som likevel er en stressfaktor og et press.

Dere som handler alle gaver til mannens familie. Tenker han over at det faktisk er en jobb som skal gjøres det også? At det koster dere tid og anstrengelse? Sier han takk? I så fall er det jo greit, om dere synes det er greit.

Jeg har ikke lyst til å handle gaver til mannens familie fordi jeg ikke synes de er noe lette å handle gaver til (de har god råd og kjøper seg alt de ønsker, så de er vanskelige å finne noe til). Og jeg vet at om jeg begynte å gjøre det, så ville han husket å takke meg den første gangen, og så ville han ha vent seg til at det var "min jobb" og ikke tenkt mer over det neste gang. Derfor gjør jeg det ikke. Jeg kjøper alle barnegavene ( som stort sett er til barn av felles venner) og jeg skaffer julekortene og skriver listen og legger den foran ham. Men jeg handler ikke hans gaver og jeg skriver ikke hans julekort.

[QUOTE=Blå;2716074

Dere som handler alle gaver til mannens familie. Tenker han over at det faktisk er en jobb som skal gjøres det også? At det koster dere tid og anstrengelse? Sier han takk? I så fall er det jo greit, om dere synes det er greit.

Jeg har ikke lyst til å handle gaver til mannens familie fordi jeg ikke synes de er noe lette å handle gaver til (de har god råd og kjøper seg alt de ønsker, så de er vanskelige å finne noe til). Og jeg vet at om jeg begynte å gjøre det, så ville han husket å takke meg den første gangen, og så ville han ha vent seg til at det var "min jobb" og ikke tenkt mer over det neste gang. Derfor gjør jeg det ikke. Jeg kjøper alle barnegavene ( som stort sett er til barn av felles venner) og jeg skaffer julekortene og skriver listen og legger den foran ham. Men jeg handler ikke hans gaver og jeg skriver ikke hans julekort.[/QUOTE]

For meg er dette en fremmed tankegang. Hans gaver? Hans julekort? Vi er jo gift og da er hans familie også min familie og omvendt. Det skulle bare mangle etter 10 år sammen. Jeg syns ikke noe om mine og dine ting når man er gift, og heldigvis er mannen enig i det.
Så jeg handler gaver siden det er jeg som er innom butikker i ny og ne.

Og hvis det er en gjensidighet i det så synes forstår jeg selvsagt at det er helt greit. Men ikke dersom det bare er den ene som tar på seg hele familieforpliktelsen på begges vegne. Med mindre man virkelig synes at det er veldig morsomt og hyggelig.

Kjøper din mann gaver til dine foreldre?

Jeg har snart vært gift i 15 år, men jeg er fremdeles veldig mye nærmere mine foreldre enn mine svigerforeldre. Jeg er mer sammen med dem, jeg synes at det er lettere å kjøpe de gavene fordi jeg har mer følelse av hva de ønsker seg og hva de vil være glade for. Jeg kan godt av og til se noe som kan passe til en av mine svigerforeldre og foreslå det som en gave. Men jeg vil ikke at det ansvaret skal ligge på meg. Det er mannens ansvar at hans foreldre får gaver og at de får noe de liker.

For meg er det som sagt ikke det med gavene som er så viktig, men i hvor stor grad det å opprettholde familie og familieforhold og alle små ting som binder livet sammen blir kvinnens ansvar alene eller er et delt ansvar. Og i hvor stor grad den andre ser at det blir gjort, eller om det blir tatt som en selvfølge.