Kjøper du gaver til partners slekt?

Jeg kjøper alt av gaver, som regel også til meg selv fra mannen...

Akkurat dette området er ikke den kjønnsrollekampen jeg ser nytten i å ta (for mitt vedkommende altså) når ordningen fungerer såpass bra for oss. Én av årsakene til at jeg har påtatt meg dette ansvaret er at jeg ikke synes det er greit om mannen glemmer å gi gave til noen i familien (noe han fint kunne ha vært i stand til, eller at det hadde ført til ekstra stress for hele familien når han plutselig fant ut at han måtte ut og handle gave i siste liten). Han hadde nok ikke kjent det på samme måten som meg, men jeg hadde blitt regelrett flau. Så uansett om jeg hadde likt å handle gaver eller ei, hadde jeg uansett måttet minne ham på bursdagene, eller sagt ifra om at han burde planlegge å kjøpe gave, og da kan jeg like gjerne gjøre det selv fremfor å måtte mase om dette flere ganger (min mann er sikkert ikke den eneste med en slik lyte).

Jeg tenker også at det ikke er uten grunn at kjønnsrollene er fordelt slik de er, og at dette er et eksempel på et tradisjonelt ansvarsområde som den gjengse kvinne foretrekker fremfor mannen og da ser jeg ikke poenget i å fraskrive seg dette bare fordi man synes det er provoserende om man faktisk ikke har noe imot å kjøpe disse gavene. På samme måte tar mannen min seg av å hjelpe familien min med typiske mannlige syssler (oppussing, flytting, bilting, ect) fordi dette er områder som faller seg naturlig for ham å ta ansvar for.

Er det imidlertid et område man begge mistrives med blir det jo å inngå kompromiss, som med alt annet man er uenige om.

Esme skrev:

Jeg tror ikke mannen min har tenkt på atdet var noe som jeg skulle gjøre, han er som meg, greit å handle til de man er glad i, ellers et pes. Så vi handler til hver våre.

Min mann har ikke en gang tenkt at jeg skulle gjøre det. Jeg skulle ikke heller synes at det var det minste gøy. Vi kan selvsagt snakke om hva som kan være lurt å gi og vi kan gjøre det sammen om det passer seg slik, men han er ansvarlig for sin familie og jeg for min. Det har vi ikke diskutert frem, det var bare noe som falt seg helt naturlig fra begynnelsen av forholdet vårt.

Vi møtte hverandre når vi var ganske voksne (han var 38), kanskje det har noe med saken å gjøre?

Om man storkoser seg med å handle gaver så ser jeg selvsagt ikke noe problem med at den ene gjør det. Jeg er ikke en av dem som storkoser meg. Det er hyggelig å gi noe gjennomtenkt, men som regel bare mas å handle.

Nå er jeg hjemmeværende og har tid til å kjøpe gaver. Ergo gjør jeg det. Han kjøper de gavene han har peil på (verktøy etc) uavhengig om det er min eller hans slekt.

Jeg er tilhenger av å gjøre ting enkelt, uavhengig av min slekt og din slekt. Siden jeg har null peiling på verktøy er det naturlig at han fikser det i de tilfellene det er det som skal kjøpes. Hvorfor gjøre det vanskeligere enn nødvendig? Siden jeg synes det er kjekt å shoppe feks babyklær så kjøper jeg det uavhengig av hvem sin side som har fått baby. Og ja, vi er nok ganske tradisjonelle på lyster og interesser, men det funker fint som snus hos oss. Gaver fikses slik som alt annet i forholdet, etter lyst og evner. Der begge mangler lyst & evner løser vi ting i fellesskap (eller ved outsourcing).

Og jeg kjøper ikke gave til meg selv. Den dagen mannen mangled lyst eller evne til å fikse det, den dagen sliter vi mer enn god er.

Så jeg er ganske enig med Skremmeren etter å ha lest tråden. Det handler ikke om kjønnsrollemønster, men om lyster. Jeg gidder ikke å gjøre ting bare fordi det er forventet av meg. Og mannen er ikke bevistkøs mht datoer selv om det er jeg som kjøper gaven (etter at mannen har spurt om jeg gidder å fikse det, siden jeg er bevistløs mht datoer. ). Vi har vært sammen siden tidenes morgen og mine penger er dine penger og min familie din familie, sånn ca. Og mht ungene er det hipp som happ hvem som kjøper det vi er blitt enige om skal kjøpes.

Den dagen jeg må sette meg inn i verktøy og vite hva svogers (vi har begge søstre) har og ikke har og trenger fordi mannen ikke vil kjøpe til "mine", den dagen blir jeg gretten.

Blå skrev:

Kjøper din mann gaver til dine foreldre?

Det hender han handler til pappa, hvis han ønsker seg verktøystæsj eller noe i den retningen. Jeg vet jo at jeg får hjelp på Byggmakker hvis jeg drar dit, men det er enklere å sende mannen dit. Det er ikke det at jeg handler alle gaver hele tiden, vi gjør jo det som er mest praktisk for oss.
Svigermor er veldig enkel å handle til, mens svigerfar sliter jeg mer med så da hender det jeg gir han beskjed om at vi er invitert i bursdag da og da og til da må du ha handlet gave til han. Han får som regel gavekort på en eller annen restaurant.

Ja, det gjør jeg. Det er i hovedsak jeg som har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av julegavehandel/gavehandel. Hva vi kjøper til hvem diskuterer vi ofte i forkant, slik at jeg har sånn ca formening om hvem som får hva.

Mindy Macready skrev:

Det handler ikke om kjønnsrollemønster, men om lyster.

Selvfølgelig handler lyster om kjønnsrollemønster, uten at det betyr at det er noe som nødvendigvis er problematisk med det. Det virker som at du og Skremmern setter det at noen sier at dere gjør noe som er kjønnsrollebasert så har dere blitt anklaget for å være undertrykt. Jeg er virkelig en av de mer likestilte kvinner her til lands, men jeg gjør jo selvfølgelig masse greier fordi det passer med kjønnsrollen. Herlighet.

For eksempel så er det kjønnsrollestyrt at kvinner som er glade i å bruke hendene som oftest havner på at de strikker og syr mens menn som er glade i å bruke hendene liker å snekre. Det betyr ikke at det er noe dumt at kvinner syr og strikker, eller at menn snekrer. Nå synes jeg at begge kjønn bør ha litt basiskunnskap uansett på begge disse tingene, men det ligger litt utenfor poenget her.

Hos oss er det mannen som syr og snekrer. Og baker. Men jeg er himla god til å lage middag. Jeg er fremdeles ikke enig i at det handler om kjønnsroller, nødvendigvis. Selvfølgelig kan det handle om det. Men jeg er nok dessverre et lusent eksemplar, siden jeg knapt har en lyst i retning av typisk kvinnerollering. Jeg er en elendig husmor (hater å rydde og vaske), jeg kan ikke sy, jeg har strikket ett plagg ut over det jeg måtte på skolen. Jeg stryker ikke en gang mine egne klær... Mannen gjorde sånn sett ikke noe kupp. Ikke kan jeg skryte på meg å være blant de mest likestilte i landet heller. Jeg har ikke lyster i retning mekking eller snekring heller.

:ukjønnet:

Filifjonka skrev:

Jeg NEKTER ikke å kjøpe noe en gang i blant om jeg blir spurt, og det er overhodet ikke noe problem eller konflikt i dette. Jeg syns du tolker veldig ekstreme ting inn i det jeg skriver, Skremmern. Vi er ikke "et sånt par som nekter å gjøre ting for hverandre".

Jeg har heller aldri nektet, og det hendte at jeg kjøpte gaver til hans familie og han til min - men da var det fordi fordi det var mest praktisk for han eller jeg å stikke innom en butikk han/jeg likevel var i nærheten av, i stedet for at en skulle kjøre ekstratur dit. Det var likevel hver enkelt av oss sitt ansvar å fikse gaver til familien sin.

Og ja, jeg er skilt, men det har aldri slått meg at årsaken kunne være at den stakkars mannen måtte kjøpe gavene selv.

Esme skrev:

Jeg tror som filifjonka at grunnen til at mange kvinnner handler for mannen er ikke at de synes det er så morsomt, men fordi det ligger i kjønnsrollen.

Smash skrev:

For meg er dette en fremmed tankegang. Hans gaver? Hans julekort? Vi er jo gift og da er hans familie også min familie og omvendt.

Dere er flere som sier dette, at hans familie er din familie og vice versa. Så hvorfor faller ikke alle gavekjøp på mannen da?
Ikke si at dette ikke er kjønnsrollestyrt, slik Esme skriver.

Odelia skrev:

Én av årsakene til at jeg har påtatt meg dette ansvaret er at jeg ikke synes det er greit om mannen glemmer å gi gave til noen i familien (noe han fint kunne ha vært i stand til, eller at det hadde ført til ekstra stress for hele familien når han plutselig fant ut at han måtte ut og handle gave i siste liten). Han hadde nok ikke kjent det på samme måten som meg, men jeg hadde blitt regelrett flau.

Hvis han glemmer å gi gaver, så pleide han vel å glemme det før det kom dame inn i bildet også? Jeg mener, da er nok familien hans vant til at det er slik med han at kanskje kommer det gave, kanskje ikke.
Hvis ikke han blir flau over det, hvorfor skal du?

Hvorfor skal menn slutte å skaffe gaver til familien sin, bare for at de får seg dame?

Jeg kjøper ikke bursdagsgaver til hans slekt, det ordner han selv. Men julegaver ordner jeg, til nesten alle. Det har bare blitt slik og det er helt greit for meg.

-ea- skrev:

Hvis han glemmer å gi gaver, så pleide han vel å glemme det før det kom dame inn i bildet også? Jeg mener, da er nok familien hans vant til at det er slik med han at kanskje kommer det gave, kanskje ikke.
Hvis ikke han blir flau over det, hvorfor skal du?

Vi har vært sammen siden vi var ungdommer så han har i utgangspunktet aldri hatt ansvar for å gi gaver (det var foreldrene hans som ordnet dette før vi møttes), og derfor tenker han nok ikke over det i den grad at han planlegger den dag i dag.

Klart jeg blir flau om vi skulle ha kommet i bursdagsfeiring til f eks svigermor og ikke hatt med gave. Som sagt kjenner jeg like mye på at dette er mitt ansvar som mannen sitt, og derfor hadde jeg blitt flau om vi hadde dukket opp uten.

-ea- skrev:

Dere er flere som sier dette, at hans familie er din familie og vice versa. Så hvorfor faller ikke alle gavekjøp på mannen da?
Ikke si at dette ikke er kjønnsrollestyrt, slik Esme skriver.

Jeg DRITER i om det er kjønnsstyrt.

Jeg tror ikke at damer er født med et shoppegen menn mangler, for å si det sånn, men så lenge man trives med noe og begge er fornøyde, ser jeg virkelig ikke problemet.

Det er klart det er kjipt at noen føler det som sin plikt fordi de er dame å gjøre det, men snakk om dem, da! Ikke generaliser så jævlig.

Esme skrev:

Selvfølgelig handler lyster om kjønnsrollemønster, uten at det betyr at det er noe som nødvendigvis er problematisk med det.

Det er selvfølgelig kjønnsrollemønster generelt sett, men det trenger ikke å være det for enkeltmenneskene. Og hvis man tilfeldigvis "passer inn" i et tradisjonelt kjønnsrollemønster, så er man ikke nødvendigvis undertrykt.

(Husker ikke om jeg har svart på HI her. Jeg kjøper gaver til mannen min sin slekt, og jeg liker det ikke, men jeg gjør det fordi jeg misliker alternativet mer. )

him skrev:

Det er selvfølgelig kjønnsrollemønster generelt sett, men det trenger ikke å være det for enkeltmenneskene. Og hvis man tilfeldigvis "passer inn" i et tradisjonelt kjønnsrollemønster, så er man ikke nødvendigvis undertrykt.

Men altså, det er ingen som har sagt at noen er undertrykt her.

ingling skrev:

Men altså, det er ingen som har sagt at noen er undertrykt her.

Jeg satte det kanskje litt for mye på spissen. Poenget mitt er selv om man følger tradisjonelle kjønnsmønstre, så kan det skyldes andre ting. (Grunnen til at jeg kjøper gaver og ikke mannen min er på grunn av kjønnsrollemønstret. Mannen kjøpte gaver i mange år til sin slekt, men alle i familien hans trodde det var jeg som gjorde det, så det medførte så mye kål at jeg kapitulerte.)

Som et svar til ea, orker ikke å qoute alt.
Jeg liker å handle gaver, har tid og er i butikker stadig vekk. Mannen har ikke tid, han vet aldri hva han skal handle og er aldri i butikker på egen hånd med unntak av mathandling og når jeg har bursdag.
Så for en familie med fire barn mellom 0-8 år, så prøver vi å gjøre ting så praktisk som mulig. Men vi lever jo veldig "gammeldags" da, jeg går hjemme og han jobber, så at vi er stuck i et gammelt kjønnsrollemønster vet jeg jo, men det er selvvalgt.

Kjøper kun jule og bursdagsgaver til svigermor, ingen andre på min kones side.