Ubesvarte anrop

Bergensis skrev:

Pappa var ganske muggen for at eg ikkje hadde ringt tilbake til mamma. Ho hadde tross alt ringt både mobil og hustelefon i forrige veke!

Det forstår jeg i grunn. Jeg syns det er normal høflighet jeg.

Jeg ringer opp hvis venner eller familie har prøvd å få tak i meg.

Hvis noe er viktig, legger de igjen beskjed eller sender SMS. Uten det er jeg ikke forpliktet til ringe tilbake ved tapt anrop.

Eg tenker sånn:
Dersom det er viktig, så vil dei enten ringe tilbake eller sende ein sms og be om at eg ringer.

Aktuelle oppringing var småprat, og me er ikkje på småprat-nivå. At eg ikkje tok telefonen skuldast (i tillegg til at eg ikkje høyrde) at me ikkje lenger har nummervisning, eg hadde ny telefon som eg ikkje fant ut av, samt at den siste telefonen var utlada.

Nei. Kun hvis vedkommende legger igjen beskjed på svarer.

Ikke forpliktende, men for meg så er det en selvfølge at jeg ringer tilbake til familie og venner.

Forpliktende er det vel ikke, men fra kjentfolk ringer jeg oppigjen ja, om det ikke er kommet en sms/mail eller noe som har avklart hele greia i mellomtida.

Selv om jeg vet at mamma antakelig ringte for å småskravle, så ringer jeg og spørr om det var noe. Det er vel ikke en forpliktelse, men likevel grei folkeskikk, på en måte?

Jeg anser det som litt uhøflig og masete å ringe tilbake til noen som har ringt og ikke lagt igjen beskjed på svareren. Unntakene er nær familie og venner, eller hvis jeg akkurat ikke rakk å svare, eller hvis det er noen jeg anser det som viktig å få tak i. Litt kinkig, egentlig.

Jeg syns ikke det er forpliktende. Jeg er litt sløv på slike saker, så når jeg har et ubesvart anrop fra noen hender det at jeg tenker at jeg skal ringe de opp igjen når det passer, men så glemmer jeg det. Søsteren min bruker mye tid på å irritere seg over akkurat det.

Nei. Er det viktig får man sende sms eller legge igjen beskjed på svareren. Synes jeg.

Ringer eller sender SMS tilbake til familie og kjente.

Vi har ikke svarer da, så ingen mulighet til å legge igjen melding sånn.

Mamma sender tidvis "ringte bare for å skravle, snakkes en annen gang"-sms da. Da ringer jeg ikke opp igjen med mindre jeg føler det er tid og sted for å skravle...

Nei.

Jeg ringer aldri opp ukjente nummere igjen heller. Er det viktig får de ringe tilbake, evt. legge igjen en beskjed. Familie/venner jeg føler for å snakke med, ringer jeg opp igjen - eller ringer opp hvis jeg ser de har ringt mange ganger på kort tid. Eller jeg sender en SMS med spm. om det er viktig og/eller at vi snakkes siden. Utover det får folk som vil ha kontakt med meg ringe tilbake ved anledning, jeg føler meg overhode ikke forpliktet til å ta kontakt selv.

Jeg krysset feil, for krysset ja, men det jeg krysset ja for, var at jeg ville se hvem det var som hadde ringt meg. Jeg ringer aldri opp igjen nummer jeg ikke kjenner. Jeg ringer knapt opp igjen de jeg kjenner heller
Jeg mener selvsagt nei.

Jeg ringer som oftest tilbake eller sender en sms hvis det er venner eller familie. Men ikke alltid. Noen ganger glemmer jeg (venner) og noen ganger har jeg ikke lyst (familie). Hvis jeg akkurat ikke rakk den og hadde tenkt å ta den, så ringer jeg tilbake.

Niks. Hvis det er viktig vil de legge igjen beskjed, tenker jeg. Hvis ikke skulle de bare prate - eller plage meg.

Madam Mim skrev:

Jeg ringer som oftest tilbake eller sender en sms hvis det er venner eller familie. Men ikke alltid. Noen ganger glemmer jeg (venner) og noen ganger har jeg ikke lyst (familie). Hvis jeg akkurat ikke rakk den og hadde tenkt å ta den, så ringer jeg tilbake.

Mamma kan bli nokså flaksete med vingene om hun forsøker å få tak i meg og jeg ikke gir lyd tilbake. Det som også rimelig ofte skjer, er at ingen av hennes tre døtre svarer når hun er pratesyk (tilfeldigvis) og så ender hun opp med å ha en fullstendig irrasjonell totalreaksjon fordi hun føler seg akutt forlatt.

Vi snakker sammen 3-4 ganger i måneden fordi de bor 3 timer unna, og har ellers mye kontakt via sms og sånt.
Hvis hun har ringt og jeg ikke har anledning eller lyst til å snakke, sender jeg sms tilbake og sier at vi heller kanskje kan snakke i morgen eller en annen dag. Jeg har ofte vakt (hjemmebasert) på ettermiddagene og da forstår hun at det ikke er lurt å binde seg til telefonen i en timelang samtale.

Sånn ellers så synes jeg at folk må legge igjen beskjed hvis de vil bli ringt tilbake.

Jeg syns det er høflig å ringe tilbake når man ser at noen har ringt.
Trenger det å være viktig?
Om det er venner eller familie så er det noen som har lyst å prate med meg, hvorfor skulle jeg ikke ringe opp igjen?
Om det ikke passer en dag, så sender jeg mld og sier at jeg ringer opp igjen når det passer.

Hvis man skal si at man kjenner meg så vet man minimum om meg at jeg er en som ikke ringer tilbake. Det er ikke alltid jeg er en som tar telefonen engang. Man vet også at jeg aldri hører av beskjeder på telefonsvareren.

De som kjenner meg vet at mail og sms er metoden som gir respons. Vil man at jeg skal ringe tilbake så sender man en melding, og da ringer jeg så fort det passer. Om jeg ikke glemmer det da - men som regel husker jeg det.