Ganske motløs ang. førerkortet

Jeg er 31 år, i går hadde jeg min første kjøretime. Det ble vel mer eller mindre en realitetsorientering. Jeg trodde jeg var mye flinkere enn det jeg var.
Det er 7 år siden jeg satt bak rattet på en bil. Da øvelseskjørte jeg litt med mannen.
Jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å lære meg alt. Teoretisk sett så skal det nok gå bra, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal få kroppen min til å utføre alle disse oppgavene samtidig. Jeg mangler en fot, og de to jeg har er svært dårlige på å samarbeide.

Er det noen som har en solskinnshistorie å komme med?

Kjære deg, da jeg hadde min første kjøretime for hundre år siden, så bremset jeg med venstrebeinet. Kjørelæreren brølte "hva ER det du gjør?!"
Jeg har lappen i dag, og ikke for å skryte, så tror jeg jeg er en ganske ok sjåfør 🙂
Ikke mist motet. Du lærer det etterhvert!

Ja, jeg. Jeg hadde faktisk øvelseskjørt EN gang da jeg begynte på lappen, og det var med ei venninne (totalt ulovlig) på bondelandet der hun bodde og det ikke fantes politi. Jeg kjørte oss nesten i grøfta, tok en 90 graderssving i 80 km i timen. At bilen ikke veltet er et mirakel.

Neste steg var altså førerkortet, og jeg visste knapt hva en clutch var. Men det var ganske enkelt å lære, og etter et halvt år (mye ferier innimellom og sånt) hadde jeg lappen, stod på første oppkjøring og var den lykkelige eieren av et førerkort. Det er livet før og etter, altså, jeg er så glad jeg har lappen! Det skal ikke mange kjøretimene til før du mestrer bilen, altså. Det er trafikkregler som er vanskeligst, men det kommer du fort inni.

Er det ikke sånn ALLE begynner, da? Dvs at alle som har lappen er solskinnshistorier med en start som din. 😉

Det går så bra så!

Både Glitter og jeg (35, snart 36) driver og tar lappen for tiden. Glitter begynte like ettr sommeren (stemmer ikke det, Glitter?) og jeg begynte like før jul. Vi er begge temmelig nær lappen begge to. Glitter har vel knapt øvelseskjørt, jeg øvelseskjører en fast rute hjem et par ganger i uken. Allikevel går det veldig bra og jeg skal snart ha glattkjøring og forbikjøring, skal ta teorien hvert øyeblikk og har ganske sikkert lappen til sommeren.

Ja, det er skummelt i starten. Nei, man er ikke verdensmester med en gang. ja, man gjør feil, kløner og styrer og strever og sliter, alt er vrient og man stopper, kveler, feilgirer og i det hele tatt. Men så blir det gradvis bedre. Og man lærer underveis. Og noen ganger har man en dum time igjen der man gjør masse feil, men så blir det bedre igjen.

Det som er greien er at man som voksen er mindre udødelig, litt mer redd og bekymret enn når amn er 18. Jeg er veldig heldig og har en kjørelærer som setter stor pris på at jeg er voksen og forsiktig.

Det blir bedre.

Ta med deg en bil samt en som har hatt lappen i de påkrevde 5 år og kjør til en diger parkeringsplass eller lignende med god plass. Sett deg inn i bilen og prøv deg frem. Du vil i løpet av en stund klare å lære deg å koordinere hele bilkjøringen på et vis som gir deg troen på at dette klarer du. Og øvelse gjør mester, rett og slett.

Stå på og ikke gi deg! Du greier det til slutt og når du står der med "lappen" i hånda er alt det vonde glemt (Hmm.. dette minnet meg om det de sier om fødsler!?) 😀

Det kommer til å gå kjempefint!
Når du har lært det skjønner du ikke hvordan du ikke klarte det før ... 😀

Lykke til

Tusen takk for oppmuntrende svar. 🙂
Jeg har desverre ingen muligheter til å øvelseskjøre. Mannen går på skole i Oslo (vi bor i Tr.heim) og er kun hjemme 2 helger i mnd.

Jeg tror jeg skal prøve å få tatt teorien i neste uke. Blir litt stresset over å ha den hengene over meg.

Å kjøre er det mest krevende vi lærer - når det kommer til koordineringsøvelse. Hender, føtter, øyne og ører skal brukes samtidlig - og de aller fleste sliter med det i starten. Første gang jeg kjørte bil var jeg hellig overbevist om at jeg aldri greide det jeg heller. Kjørelærere jobber jo med mennesker som ikke kan kjøre bil - og du kan definitivt lære det.

Jeg var ganske håpløs ganske lenge, dessuten i 30-årene og tydeligvis ikke like poppis blandt kjørelærerne som 18-åringene som hadde øvd seg masse med foreldrene sine. I tillegg ble jeg alltid så innmari søvnig når jeg kjørte - jeg har alltid slitt med bilsyke som passasjer, og trøtthet som sjåfør henger sammen med det.

Det ble ikke bedre på poppis-fronten da jeg som håpløs utlending hadde færre feil på teoriprøven enn samtlige kjørelærere på skolen. 😀

Takket være maaaaaaaange lange turer med man, veninner og søster ble det lapp på meg til sist. Ved første forsøk. Da var jeg 33 år. Nå kjører jeg over 40.000 km i året. Ingen problemer med å bli søvnig lengre.

Hvis en ser bort i fra noen få skrekkeksempler, så kan alle greie å ta lappen. Du også.

Jeg tok lappen da jeg var 28. Nå liker jeg å tro ( og i følge min far og ektemann er det sant ) at jeg er en god sjåfør. Akkurat som man lærer seg å sykle, så lærer man også å koordinere alle aspektene ved bilkjøring. Men man må jo begynne et sted.

Lykke til. 🙂

Jeg er en solskinnshistorie 😀. Tok lappen rett før jeg fyllte 30, trodde aldri det skulle gå, og klarte både teori og oppkjøring på første forsøk. Dog etter ganske mange kjøretimer - men det var det verdt for å få selvtillitten opp. Selv når du får lappen er du fortsatt nybegynner.

Madam Mim skrev:

Både Glitter og jeg (35, snart 36) driver og tar lappen for tiden. Glitter begynte like ettr sommeren (stemmer ikke det, Glitter?) og jeg begynte like før jul. Vi er begge temmelig nær lappen begge to. Glitter har vel knapt øvelseskjørt, jeg øvelseskjører en fast rute hjem et par ganger i uken.

Jeg begynte rett før sommeren, og er i mål innen påske! Dvs. jeg hadde trafikalt grunnkurs for over ett år siden, men jeg fikk ikke begynt å kjøre før i slutten av april, starten av mai. I tillegg har jeg hatt et par måneders opphold på sommeren, og et par måneder rundt jul.

Hvis du trenger oppmuntring, les tråden "Glitterchick gets her lisence" her på autofilforumet. Jeg har gjort så mange tabber!

Når jeg satte meg bak rattet på min første kjøretime hadde jeg sittet bak rattet på en bil to ganger før i hele mitt liv, begge for over 20 år siden. Siden vi har automatgir får jeg ikke øvelseskjørt noe mellom kjøretimene, og jeg har hatt ca en av dem i uken siden jeg startet. Så det tar lag tid, man blir motløs til tider, men til slutt er man i mål.

Det er bare å sette igang!

Morella, det er ikke noe vits i å ta teoriprøven før du er på glattkjøringsnivå. Bruk heller kreftene på å lese på det som er relevant for deg nå, og bruk tiden på å lære ved å lese og teste ut i praksis.

Glitterchick, hvorfor kan du ikke øvelseskjøre med automatgir? Det er mye som skjer når man kjører annet enn akkurat giringen, som kan være god trening.

Elise skrev:

Glitterchick, hvorfor kan du ikke øvelseskjøre med automatgir? Det er mye som skjer når man kjører annet enn akkurat giringen, som kan være god trening.

Når man lærer å kjøre med tre pedaler, så er det ikke alltid så lurt å sette seg i en bil med to.
Har jeg fra et familiemedlem som klinte inn "clutchen" for å gire, og fikk et fint kutt i pannen av bråstansen.

Lille Ru skrev:

Når man lærer å kjøre med tre pedaler, så er det ikke alltid så lurt å sette seg i en bil med to.
Har jeg fra et familiemedlem som klinte inn "clutchen" for å gire, og fikk et fint kutt i pannen av bråstansen.

Jeg har hørt om flere som har gjort det ja.

Det gjorde jeg og da jeg kjørte med automatgir for første gang, og jeg hadde hatt lappen i 10 år. Jeg tenkte kanskje det var verre å omstille seg for en som har kjøringa "i blodet" enn en nybegynner.