Å bli uvenner med noen

Har du i voksen alder opplevd å bli så sint/skuffet at du er blitt uvenner med noen, avsluttet et vennskap eller har problemer med å omgås noen du før var venn med?

Jeg tenker ikke på ekser men mer på venninner og venner.

Jeg har et slikt venninneforhold som desverre er helt ødelagt, og i dag klarer jeg rett ikke omgås denne venninna mi lengre. Jeg får frysninger på ryggen når vi møtes og jeg aner ikke hva jeg skal si til henne.

Vi har kranglet så busta føyk og i ettertid var jeg helt knust. Nå er det over to år siden men situasjonen er akkurat like ubehagelig og når vi møtes hilser vi men unngår hverandre om vi kan.

Jeg vet det er barnslig å ikke klare å ordne opp men det går bare ikke. Hun har gjort noe som jeg ikke klarer tilgi, det går på en uenighet vi hadde i forhold til barna våre.

Noen andre som har en slik opplevelse.

Ja forsåvidt. Jeg har avsluttet et vennskap i form av at jeg ikke tar kontakt mer. Hun såret meg dypt i en svært vanskelig situasjon og selv om vi har snakket ut om det, så kjenner jeg at jeg fremdeles ikke er helt fortrolig med tanken på å være close. Vi snakkes når vi møtes og sånn, men det nære vennskapet er nok dessverre ødelagt.

Jeg er litt overrasket over meg selv faktisk, jeg trodde at jeg var mer tilgivende enn som så.

IKke akkurat det samme, men.. Jeg er litt der med mamma akkurat nå. Jeg kommer ikke til å kutte henne ut, men etter den "du har ikke kustus på ungene dine" episoden kjenner jeg at jeg ikke klarer å være så blid som jeg pleier mot henne. Jeg pleier normalt å ringe henne minst en gang i uka, nå har jeg ikke behov for å snakke med henne i det hele tatt.

Ah, snakker vi mødre? Jeg har kun kontakt med min ved barnebarn-saker og da er det hun som tar initiativ.

Ja, jeg har blitt "dumpet" av en veninne av ullne årsaker som jeg ikke helt forstår, og har ikke snakket med henne på 5 år. Vi var "bestevenner" og har vel snakket sammen hver dag i 10 år før dette, så det er litt sårt. Samtidig opplever jeg hennes grunner for å være furten og sur som ekstremt fjortissaktige, og jeg er egentlig ganske streng på å filtrere ut fjortissdrama fra livet, spesielt etter fyllte 30🙄
Så det får bare være.

Åjadda. Jeg mistet/sagt opp mange.

Det blir lettere etterhvert som man blir vant til at alle man kjenner ikke skal være der alltid.

Blondie skrev:

Ah, snakker vi mødre? Jeg har kun kontakt med min ved barnebarn-saker og da er det hun som tar initiativ.

Nei det var vel ikke det. Men det er det eneste jeg kommer på. Mange vennskap har forsvunnet opp gjennom, men ikke fordi jeg har blitt uvenner med noen.

Jeg har vel hatt mennesker som har vært nære i livet, som ikke er det nå. Ikke et bevisst valg - men med venner er det jo slik at man skal føle man får noe/gir noe i vennskap.

Jeg vil vel kanskje ikke si uvenner, da jeg veldig sjelden kommer i en posisjon der det blir krangel og uvennskap. Men jeg har opplevd å bli sviktet ganske grovt av nær venninne.
Vi snakkes ikke mer. Det er både uforståelig og vondt. Og jeg tviler på at det noen gang kommer til å slutte å gjøre vondt.

Ja har mistet en, hun skuffet meg veldig i en tøff periode i livet.

Har blitt uvenner med en person.
En venninne kastet mannen ut av huset og endret oppførsel forøvrig til det ugjennkjennelige. (det endte desverre opp med å bli barnevernssak)
Det ble rettsak, og mitt vitnemål var vel ikke helt i hennes favør. Vitnemålet mitt var basert på hva som var skjedd og forankret i min fagkunnskap om barn.
Vi kranglet ikke eller noe slik i etterkant, men vennskapet var naturlig nok et avsluttet kapittel.

Jeg har heldigvis aldri opplevd å bli uvenner med noen, slik at vi ikke lenger klarer omgås. Jeg har "vokst fra" venner - dvs. at folk som en gang sto meg nært har utviklet seg i helt andre retninger enn hva jeg har utviklet meg, pga. diverse livsomstendigheter. Slik blir det til at nærheten vi engang hadde er blitt borte, og det er blitt et mer "julekortbekjentskap." Men de få gangene vi treffes har vi god tone og hygger oss sammen, heldigvis.

Tja, jeg er ikke så god på å holde kontakten med folk... Så når jeg har flytta fra en by så har det sklidd litt ut.

Å ja da. Jeg har både kuttet ut endel folk av ymse årsaker, og mistet kontakten med endel av mer naturlige årsaker (flytting, på forskjellig sted i livet, etc.)

Jeg har blitt uvenner med noen én gang i voksen alder - skjønt det er minst 15 år siden, tror vi var rundt 20. Det var pga en gutt. Heldigvis er det for lengst et tilbakelagt stadium; det varte ikke lenge, og i dag er alle vel forlikte (og gift på hver sin kant ).

Ellers er det noen få venner jeg har mistet kontakten med (skjønt jeg har de fleste av dem på Facebook, og vi er på ingen måte uvenner). Faktisk er det ene forholdet i grunnen litt sårt for meg. Det er ikke mange jeg har stått virkelig nær i årenes løp, og jeg er ikke vant til at de nærmeste vennene forsvinner - at man går fra å være sammen "hele tida" i et par år til å bare bli borte, på et vis. Men det er klart at vi er forskjellige - noen bytter stadig ut den innerste kretsen, andre ikke.

Nei, jeg er veldig skjeldent i konflikt med noen, og pleier å fase ut mennesker lenge før det kommer dit. Jeg ser virkelig ikke poenget å krangle som barneskoleelever i voksen alder.

Ja, har mistet ei nær venninne. Hun såret og skuffet meg dypt i en veldig vanskelig periode.
Etter det ble vennskapet vårt aldri det samme igjen, vi sier hei om vi møtes men det er alt. Jeg klarer bare ikke å stole på henne mer.

men å vokse fra hverandre er da ikke det samme som å bli uvenner, eller? Jeg har gradvis mistet kontakten med en hel haug, men anser meg ikke som uvenner med de av den grunn. Kun den tidligere nevnte fjortissdama.

Jeg hadde for noen år siden en veldig lei episode med en av mine beste veninner. Hun såret meg når jeg var langt nede og det tok en tid før jeg klarte å snakke til henne igjen. Det ordnet seg, men vennskapet vårt kommer aldri til å bli det samme. Jeg mistet veldig mye tillit til henne.

Nei. Det har jo skjedd at man har sklidd fra hverandre/vokst fra hverandre, men aldri pga en krangel, og det er ingen jeg har problemer med å møte eller omgås.