Å bli uvenner med noen

Nei, jeg har aldri blitt uvenner med noen i voksen alder.

Ja, det har jeg. Og det gjør vondt.

Voksen og voksen.

Jeg har gitt en mannlig bestevenn fyken fordi han ikke taklet at jeg hadde funnet Mannen I Mitt Liv (eller: at det ikke var ham). Ikke spesielt voksent, selv om begge var i tjueåra. Vi er ikke på talefot den dag i dag, men det er ikke sårt lenger.

glitterchick skrev:

Nei, jeg er veldig skjeldent i konflikt med noen, og pleier å fase ut mennesker lenge før det kommer dit. Jeg ser virkelig ikke poenget å krangle som barneskoleelever i voksen alder.

Sier meg helt enig i dette.

Etter å ha blitt kalt en hel del mindre pene ting samt beskyldt for å "prøve å ødelegge for henne" med mer kuttet jeg ut en venninne for noen mnd siden. Det smalt som lyn fra klar himmel en lørdagskveld hjemme hos oss; jeg sa meg uenig med henne i en fillesak og plutselig klikket det for dama. Hun ble faktisk så hysterisk at vi måtte be henne og samboeren hennes om å gå..!

Etter det har det kommet frem endel som gjør at jeg ikke føler for å ha noe med vedkommende å gjøre mer. Det er i og for seg greit. Det som ikke er så greit er at hun nekter samboeren å ha kontakt med oss også. Han er en veldig nær venn av både meg og mannen og jeg savner å ha kontakt med han. Dessverre er han rimelig ryggradsløs i denne situajonen. 🙁

jeg har en uvenn, men det er ikke så utrolig dramatisk. Vi har egentlig aldri vært venner, vi bare ble uvenner med det samme. Det er en jeg konsekvent ikke hilser på når jeg møter ham - selv om jeg vet at han vet at jeg har sett ham.

Ellers så er det vel sånn at noen har vært nære venner men er det ikke mer, av den grunn at det har sklidd ut fra alle parter.

Jeg har "sagt opp" to vennskap fordi de "åt meg opp". Dette er over ti år siden. Det var nok litt psykiatri og sjalusi inne i bildet fra deres side. Nå er jeg mye mer vâr på hvem jeg i det hele blir venner med.

Jeg "mistet" en av mine beste venninner for et par år siden pga en episode med barna våre. Vi omgås nå kun i vennegjeng-sammenhenger.

Jeg merker at jeg savner vennskapet vårt, men når jeg ikke stoler på henne rundt mine barn, er det vanskelig å gjenoppta vennskapet. 🙁

Jeg bodde sammen med en god venninne. Det var tidsbestemt da vi flyttet sammen, og det var bra. Dermed kunne vi avvikle vennskapet uten en eneste krangel. Jeg har ikke snakket med henne siden jeg lukket døra til leiligheten jeg hadde vasket ut av helt mutters alene og hun stod i gangen klar til å begynne å pakke sakene sine.

Jordbæret skrev:

Jeg "mistet" en av mine beste venninner for et par år siden pga en episode med barna våre. Vi omgås nå kun i vennegjeng-sammenhenger.

Jeg merker at jeg savner vennskapet vårt, men når jeg ikke stoler på henne rundt mine barn, er det vanskelig å gjenoppta vennskapet. 🙁

Jeg blir veldig nysgjerrig altså, hva i alle dager kan voksne venner finne på rundt barn som er så ille at man ikke kan stole på dem? :klarer ikke helt å forestille meg det:

Jeg ble uvenner med ei, som jeg senere ble på talefot med igjen og vi omgås litt, men vi blir nok aldri "der" igjen. Det var egentlig bare en misforståelse eller veldig ulike forventinger til hvordan noe skulle være som lå til grunn, men vi greide ikke å skvære opp ordentlig i det. Det var en litt uvant opplevelse for meg, for jeg pleier alltid å kunne fikse opp i ting, men det må to til for tango.

Jeg har dumpet en gammel venninne, hun åt seg inn på meg, vennskapet var 100% ensidig etterhvert, hun trengte alt og hele tiden, mens dersom jeg trengte noe ble hun plutselig grensesettende og kunne ikke/ville ikke/maktet ikke.

Ellers faser jeg stort sett ting fredelig ut før jeg etter en tid har null kontakt.

glitterchick skrev:

Nei, jeg er veldig skjeldent i konflikt med noen, og pleier å fase ut mennesker lenge før det kommer dit. Jeg ser virkelig ikke poenget å krangle som barneskoleelever i voksen alder.

Jeg er enig og det er sånn det er for meg også. Men samtidig så er det litt besnærende tanken på å ha en Harry-Potter-type fiende, jeg mangler en Draco Malfoy i livet. En som man blir veldig raskt sint på og som man myser fiendtlig til om man møtes i en bokhandel. Jeg synes det virker litt artig.

Jeg har ikke vært uvenner med noen siden jeg var 10 tror jeg. Det er veldig fremmed for meg å krangle med andre voksne. At jeg har mindre kontakt med tidligere venner ser jeg som en naturlig del av livet.

Esme skrev:

Jeg er enig og det er sånn det er for meg også. Men samtidig så er det litt besnærende tanken på å ha en Harry-Potter-type fiende, jeg mangler en Draco Malfoy i livet. En som man blir veldig raskt sint på og som man myser fiendtlig til om man møtes i en bokhandel. Jeg synes det virker litt artig.

Det hadde vært gøy! En super-villain-enemy! Jeg kjenner noen som har sånne. Desverre virker det som det tapper dem for veldig mye energi og hele tiden skulle være i konflikt med noen.

Jeg har forresten en fyr jeg misliker sterkt. En tidligere arbeidskollega som var fullstendig psykopat. Men jeg vil jo ikke si at vi er uvenner, vi har i grunn aldri vært venner, og siden han er fullstendig uspiselig så holder jeg meg bare langt unna.

"People don't have arch-enemies."
"Sorry?"
"In real life. There are no arch-enemies in real life, doesn't happen."
"Doesn't it? Sounds a bit dull."
(fra episode 1 av Sherlock)

Skilpadda skrev:

"People don't have arch-enemies."
"Sorry?"
"In real life. There are no arch-enemies in real life, doesn't happen."
"Doesn't it? Sounds a bit dull."
(fra episode 1 av Sherlock)

Fine serien.

glitterchick skrev:

Det hadde vært gøy! En super-villain-enemy! Jeg kjenner noen som har sånne. Desverre virker det som det tapper dem for veldig mye energi og hele tiden skulle være i konflikt med noen.

Jeg har forresten en fyr jeg misliker sterkt. En tidligere arbeidskollega som var fullstendig psykopat. Men jeg vil jo ikke si at vi er uvenner, vi har i grunn aldri vært venner, og siden han er fullstendig uspiselig så holder jeg meg bare langt unna.

Ja, nettopp. Det blir jo ikke det samme. Og om man skulle hatt en sånn super-villain-enemy så må det jo på en måte være litt samme type person som en selv, og som er helt med på det. Det må være litt sånn tilfeldig at man endte opp som fiender og ikke som venner, som at man havnet i forskjellig hus på Hogwarts eller er Montague istedet for Capulet.

Skilpadda skrev:

"People don't have arch-enemies."
"Sorry?"
"In real life. There are no arch-enemies in real life, doesn't happen."
"Doesn't it? Sounds a bit dull."
(fra episode 1 av Sherlock)

O! Kult sitat? TV-serie jeg bør få med meg? Hvor er imdb-linken?

----------

Esme skrev:

O! Kult sitat? TV-serie jeg bør få med meg? Hvor er imdb-linken?

http://www.imdb.com/title/tt1475582/

Men der sto det ikke mye!