Å bli uvenner med noen

Interessant spørsmålstilling egentlig. For å bli uvenner med noen, så tenker jeg at man må ønske å innvolvere seg i utgangspunktet. Det de fleste her sier er jo at de skygger banen lenge før det er aktuelt å bli uvenner med noen. Og hva er en uvenn? Er det noen man stirrer lenge og hardt på når man møter hverandre? Eller er det noen man slåss med i fylla? Eller er det folk man baksnakker og himler med øynene over? Eller er det folk man regelrett hater?

Esme skrev:

Ja, nettopp. Det blir jo ikke det samme. Og om man skulle hatt en sånn super-villain-enemy så må det jo på en måte være litt samme type person som en selv, og som er helt med på det. Det må være litt sånn tilfeldig at man endte opp som fiender og ikke som venner, som at man havnet i forskjellig hus på Hogwarts eller er Montague istedet for Capulet.

Ja, en arch-enemy er jo gjerne en som har reddet livet ens en gang, er det ikke?

him skrev:

Interessant spørsmålstilling egentlig. For å bli uvenner med noen, så tenker jeg at man må ønske å innvolvere seg i utgangspunktet. Det de fleste her sier er jo at de skygger banen lenge før det er aktuelt å bli uvenner med noen. Og hva er en uvenn? Er det noen man stirrer lenge og hardt på når man møter hverandre? Eller er det noen man slåss med i fylla? Eller er det folk man baksnakker og himler med øynene over? Eller er det folk man regelrett hater?

For å svare ut fra egen situasjon, uten å være noen erfaren intrigemaker ():
Jeg syns det er svært imponerende å få til det uthevede i ethvert tilfelle, egentlig. Da må det gjelde folk man i utgangspunktet ikke er venner med. Årsaken til at jeg involverte meg i min "uvenn", er jo at vi opprinnelig var gode venner. Det er ikke alltid man har lyst til å fase ut folk som første løsning, og når man så står der med en uttalt konflikt, er det for sent. Da må man enten løse konflikten, eller gå hver til sitt. Hos oss var det ikke mulig å løse konflikten på en måte som begge kunne leve med.

Nå vil jeg vel ikke si at jeg verken stirrer lenge og hardt på han jeg ikke er venner med lenger, eller baksnakker eller slåss med i fylla. Ikke hater jeg ham, heller. Men vi er ikke venner, og begge husker grunnen. Heldigvis treffes vi ikke, men om vi hadde gjort det, hadde vi nok ikke stoppet og hilst.

Luftslottet skrev:

Hos oss var det ikke mulig å løse konflikten på en måte som begge kunne leve med.

Slik var det her også. Vedkommende ønsket at jeg skulle krype for henne da det var "min feil at hun ble sint"; det er ikke aktuelt fra min side. Jeg har null respekt for voksne mennesker som går fysisk til angrep på andre, starter svertekampanjer etterpå når den opprinnelige "taktikken" ikke fungerte og manipulerer i hytt og gevær for å få viljen sin. Jeg har ikke bruk for sånne i livet mitt.

Luftslottet skrev:

Jeg syns det er svært imponerende å få til det uthevede i ethvert tilfelle, egentlig. Da må det gjelde folk man i utgangspunktet ikke er venner med.

Ja, det er mulig at man egentlig mener det samme, bare uttrykker det forskjellig. Jeg oppfatter jo at flere her har hatt venner som de har droppet kontakten med, men uten at det har vært noen åpen konflikt. Og det er jo derfor det er litt interessant hvordan man definerer uvenner. Jeg har folk jeg har sluttet å ha kontakt med, men om de er uvenner er vel ikke helt åpenbart for meg.

him skrev:

Ja, det er mulig at man egentlig mener det samme, bare uttrykker det forskjellig. Jeg oppfatter jo at flere her har hatt venner som de har droppet kontakten med, men uten at det har vært noen åpen konflikt. Og det er jo derfor det er litt interessant hvordan man definerer uvenner. Jeg har folk jeg har sluttet å ha kontakt med, men om de er uvenner er vel ikke helt åpenbart for meg.

Hm, ja. Det har jeg også, men jeg tenker bare på denne ene som en potensiell uvenn, og da måtte det en uttalt konflikt til.

Ja, og det var nok også mitt valg først og fremst. Jeg skulle jo ønske at det ikke ble sånn, men måtte bli sånn fordi jeg følte jeg ble veldig sviktet i en situasjon jeg åpenlyst satte meg i for å være en god venn. For meg er det ufattelig at man skal være smålig og ikke ordner opp etter normal skikk og bruk (de norske lover) når man er ansvarlig for andres ødelagte eiendom, og jeg syntes fortsatt det er litt uvirkelig at dette kom fra en person jeg stolte på 100 %, og anser for å være en veldig oppegående og skvær person.

Jeg er egentlig over dette nå, men skulle jo virkelig ikke ønske det ble sånn. Jeg har ikke noe i mot vedkomne, men tror ikke et nært vennskap er det jeg ønsker når jeg ikke føler jeg kan forholde meg til personen og familien på en normal måte lenger. Jeg følte meg også veldig presset av andre av vennens familiemedlemmer (som var direkte ufine) i denne perioden også, og føler egentlig at jeg bør få en stor unnskyldning om jeg skal kunne tilgi alt tullballet som kom i en sak som fremstod som ganske klokkeklar for alle andre jeg har snakket med. Tror ikke den kommer, og det er forsåvidt greit. Men jeg lukker nok aldri døra helt. Dette var en av de beste vennene jeg har hatt.. til da. 🙂

Esme skrev:

O! Kult sitat? TV-serie jeg bør få med meg? Hvor er imdb-linken?

Veldig kul serie! Kommer på DVD om en knapp uke. </avsporing>

Har et slikt forhold. Vi ble aldri uvenner, men kontakten endret seg. Vi sier hei og hå når vi treffes, men mest av alt så unngår jeg henne nå. Syns det er synd, men noen ganger blir det bare slik:(

Ikke som jeg er uvenner med, men som jeg ikke snakker med lengre. Jeg slutter bare å snakke med folk jeg om de ikke oppfører seg på en vanlig måte. Fungerer fint som bare det.

En gang har jeg "slått opp" med en venninne. Det var ikke noe hyggelig, men situasjoner oppstod der det var nødvendig å ta det opp og vi ble dermed uvenner. Det å skli fra hverandre kan også forsåvidt være vanskelig og sårt, men det blir på en litt annen måte. Vet at jeg har faset ut noen som kanskje ønsket et nærmere vennskap med meg. Samtidig så har jeg venner som ikke er så nærme som jeg kanskje skulle ønske de var, der de bestemmer avstanden. Vennskap kommer og går og oftest så skjer jo det helt naturlig. Sårt blir det nå rman er i "utakt" , men for å bli uvenner må det en åpen konflikt til.

Jeg har blitt uvennet i alle fall. En Bestevenninne som plutselig ikke snakket til meg lengre, og som overser meg fullstendig. Vi treffes støtt og stadig, både tilfeldig og i sosiale sammenhenger og det er faktisk ganske morsomt å se hvordan hun oppfører seg som om jeg er fullstendig luft og bare fordufter om jeg går i hennes generelle retning. I sosiale sammenhenger kan man ha ganske mye morsomt med det, om man ikke tar seg nær av det. Har jeg funnet ut.

Det er ekstra morsomt siden alle visste at vi var bestevenninner, og forklaringen (jeg fikk den nemlig, en gang hun var full og jeg spurte henne hvorfor i alle dager hun hadde bestemt seg for at vi ikke var venner lengre), er så teit at hun ikke kan fortelle til noen hvorfor hun ikke er venner med meg lengre. Og når folk spør meg så svarer jeg bare at de må spørre Dramaqueen om det.

I begynnelsen var jeg litt småsnurt over å bli dumpet på den måten, men det tok ikke veldig lang tid før jeg konkluderte at jeg ikke trenger en stk Gal Venninne i livet mitt, og at det egentlig bare er veldig festlig. Hvis jeg bare klarte å oppvise litt sinne over Dramaqueen så kunne jeg jo nesten hatt en sånn uvenn som Esme savner. Men egentlig er det mye morsomere når jeg er hyggelig og smilende, og hun stikker av hver gang jeg nærmer meg. Siden vi har de samme vennene, så ender hun alltid opp med å snakke med folk hun egentlig ikke liker når vi er på fest. Eller ikke komme på festen og sånn. Dumme dama.

Ellers har jeg noen venner som har forsvunnet ut av livet mitt opp gjennom årene, men det har gått stille for seg, vi har bare vokst fra hverandre eller innsett at vi ikke har noe å bidra med lengre.

Årsaken til at jeg la ut spørsmålet var fordi jeg var nysgjerrig på hvor vanlig det egentlig er med uvennskap i voksen alder.

Nå er det i min situasjon slik at krangelen vi en gang hadde er over for lengst, men vi er ikke venner lengre.
Vi skuler ikke på hverandre, vi sloss selvsagt ikke og vi unngår hverandre så sant som det er mulig. Nå er det ikke mulig å ikke møtes siden ungene våre har endel med hverandre å gjøre.

Årsaken til hele konflikten bunnet for meg i at hun gjorde noe som var så grovt krenkende og direkte ondskapsfullt mot barnet mitt at jeg rett og slett ikke kan tilgi det. Barna våre er fortsatt venner, men det er altså ikke vi voksne. Jeg er fortsatt sint på henne samtidig som jeg er redd henne og usikker på henne.....

Dette er det eneste uvennskapet jeg har opplevd, men det skjer stadig at jeg tenker på det og føler ubehag. Jeg ser ingen løsning på dette og ønsker det kanskje ikke heller, jeg bare ønsker henne vekk fra oss.

glitterchick skrev:

Nei, jeg er veldig skjeldent i konflikt med noen, og pleier å fase ut mennesker lenge før det kommer dit. Jeg ser virkelig ikke poenget å krangle som barneskoleelever i voksen alder.

Jeg er nok også mest der.

him skrev:

Interessant spørsmålstilling egentlig. For å bli uvenner med noen, så tenker jeg at man må ønske å innvolvere seg i utgangspunktet. Det de fleste her sier er jo at de skygger banen lenge før det er aktuelt å bli uvenner med noen. Og hva er en uvenn? Er det noen man stirrer lenge og hardt på når man møter hverandre? Eller er det noen man slåss med i fylla? Eller er det folk man baksnakker og himler med øynene over? Eller er det folk man regelrett hater?

De såreste uvennskapene og de verste konfliktene kommer som oftest av tillitsbrudd på den ene eller den andre måten. Da har det en del å si om man er typen som danner dype tillitsforhold til venner eller ei. Noen slipper venninner veldig tett under huden og har veldig intense bestevenninneforhold. Det er når slike har røket at jeg har hørt om de verste venninnekonfliktene.

Ja hva er en uvenn? Jeg synes det er vanskelig å svare på. Med uvennskap tenker jeg mer på hat enn på bare det å himle med øynene over.

Jeg fikk en uvenn i sommerferien i fjor.
Det hele tror jeg var basert på misforståelser, men det utviklet seg på en veldig stygg måte. Hun skyldte på meg, jeg skjønte ingenting, for jeg visste ikke hva krangelen egentlig dreide seg om før seinere. Denne krangelen har resultert i store konsekvenser for uskyldige barn pga stygge beskyldninger av ymse slag.
Jeg skjønner den dag i dag fremdeles ikke hva som skjedde annet enn at hun plutselig ble sint!
Prøvde å snakke med henne ved etpar anledninger, men hun ville ikke.
Satt, og sitter igjen med en ekkel og trist følelse.
😕