Krangling om arv

Drømmedama skrev:

Greit nok det, men jeg synes i prinsippet ikke voksne barn bør legge seg så mye opp i hva foreldrene velger å bruke sine egne penger på.
Noen voksne barn mener til og med at foreldre som har et høyt forbruk dermed "bruker opp" deres arv. Usmakelig og rar tankegang, spør du meg.

Min mormor delte masse ut mens hun levde. Helt likt. F.eks. sölvtöyet ble splittet mellom barnebarna slik at alle fikk noen kniver og noen gafler hver. Men slik var hun og det var herlig og sött at hun ville gjöre det slik.

Naar det gjelder aa dele ut mens man lever, synes jeg ogsaa at dette skal vaere fritt for dem som pengene faktisk tilhörer. Det er jo deres penger. Jeg har ikke rett paa noe som helst. Etter dödsfall deles det likt, om det ikke foreligger testamente. Og foreligger testamente er det ogsaa helt greit, det er jo viljen til dem pengene tilhörte. Da skjönner jeg faktisk bedre om det blir krangling ift. gjenstander som flere sösken har et spesielt forhold til, selv om dette selvsagt er trist.

Om folk bruker opp pengene sine så er det deres egen sak ja. Det skulle bare mangle også.

Ikke lest artikkelen men jeg har en sånn Iset-erfaring mht arv og en onkel som snøt oss for arv etter besteforeldre for deretter å skvise oss ut av et hyttesameie, så ja, jeg forstår at arveoppgjør kan bli skitne.

Og jeg ha sagt til min mor at jeg håper at de har vett til å bruke opp pengene sine før de dør. :gruer seg til arveoppgjør med steøsken fra helvete:

Da bestemor døde, sendte pappa meg hjem til mamma rett etter begravelsen. Der var visst stridighetene såpass ille at det ikke passet barneører. Tror det var mest hvem som skulle ha hvilke ting.

Om foreldrene mine bruker opp alle pengene sine før de dør, er det helt greit. Det er de som har tjent verdiene.

Mannen har en halvbror, og der er det full enighet om at han arver likt selv om han har en far et annet sted. De har jo ikke engang kontakt.

At mamma mener at svigermor bør gi huset til yngste sønn synes jeg ikke er greit. Javisst bør han etterhvert få anledning til å kjøpe huset en god del rimeligere enn takst, men jeg mener han bør betale ut søsknene sine. Det bør ikke være en belønning på tre millioner for å ikke gidde (ja vi snakker gidder ikke fordi det er sånt stress å eie i steden for leie) å kjøpe noe eget.

Som sagt ville vi latt yngste sønn kjøpe huset til en pris han kan greie å betale, men å gi bort huset? Vil han da ha det fordi det er familiehuset, eller fordi det er gratis?

Saken hadde nok stilt seg litt anneledes om han av en eller annen grunn ikke var i stand til å kjøpe noe.

*opp og frem i tid, mest diskutert fordi min mamma tok det opp, jeg håper virkelig den trivelige svigermoren min lever i maaaaange år enda*

Esme skrev:

Jeg har vært gjennom et arveoppgjør etter min far og vi greide å fordele ting uten at noen ble sinte og sure. Vi delte gjenstander inn i tre hauger inntil alle var enige om at alle haugene var like bra og så trakk vi lodd. Om man gjør det på en slik måte så gjør det det enklere å komme fra oppgjøret med vennskap og fred i behold.
.

Smart. Faren min og hans brødre hadde post-it lapper med hver sin farge. Så satte de lapper på de sakene som hadde typisk affeksjonsverdi og som de ønsket seg, og trakk deretter lodd på de tingene med flere lapper - så alle endte opp med like mange ting.

Jeg blir regelmessig truet med å bli gjort arveløs. Men det går ikke særlig inn på meg, siden det i så fall innebærer netto gevinst. Lite å hente, mao, og takk og lov for det.

Min tante stjal for øvrig passet til farmor (sin mor) for å hindre henne i å reise til Spania sammen med resten av eldresenteret, for at hun ikke skulle bruke opp 'arven'. Hun hadde nok ikke hørt om nødpass. Farmor dro.

smilefjes skrev:

Om folk bruker opp pengene sine så er det deres egen sak ja. Det skulle bare mangle også.

Ja, men da har man jo den typiske konflikten med faren med den nye konen som begynner å ødsle rundt på den nye konen. Og det kan man jo ikke per def gjøre hvis han alt sitter i uskifte med en avdød mor. Og jeg antar at en del uansett ikke ville likt at nye ung kone og hennes særkullsbarn som ingen liker får massevis slik at det ikke er noen verdier igjen i boet.

Man kan også få diskusjoner mht personens mentale helse og hvorvidt noe er en livsdisposisjon (lov) eller omgåelse av arveregler (ikke lov).

Jeg ville i hvert fall blitt sur, skuffet og rådvill om mine foreldre døde og jeg fant ut at broren min arvet alt, eller enormt mye mer enn meg.

Jeg ville ikke blitt det om mine foreldre selv brukte opp pengene, slik at ingen av oss arver.

Milfrid skrev:

Ikke lest artikkelen men jeg har en sånn Iset-erfaring mht arv og en onkel som snøt oss for arv etter besteforeldre for deretter å skvise oss ut av et hyttesameie, så ja, jeg forstår at arveoppgjør kan bli skitne.

Jeg kjenenr til et tilfelle der foreldrene i sin tid hadde kjøpt X antall hyttetomter så flere i familien kunne ha hytter i nærheten av hverandre. De døde og tomtene skulle fordeles. Ikke nok tomter til alle, de som var interesserte fikk overta til billig penge. Alle synes det var ok løsning, og hele familien stilte opp med dugnadsarbeid mange helger og ferier i kommende år for å pusse opp den mest slitne hytta det ingenting var gjort siden 50-tallet. Når hytta var ferdig oppusset, solgte arvingen hytta for en haug med penger.

Slik blir folk bitre av.

Pelle skrev:

Ja, men da har man jo den typiske konflikten med faren med den nye konen som begynner å ødsle rundt på den nye konen. Og det kan man jo ikke per def gjøre hvis han alt sitter i uskifte med en avdød mor. Og jeg antar at en del uansett ikke ville likt at nye ung kone og hennes særkullsbarn som ingen liker får massevis slik at det ikke er noen verdier igjen i boet.

Men nytt ekteskap innebærer da skifte før det nye ekteskapet inngås?

Og utover det - hvis den nye konen gjør han lykkelig på sine gamle dager, kan han ikke da bruke pengene sine på henne hvis han ønsker det?

kristine skrev:

Men nytt ekteskap innebærer da skifte før det nye ekteskapet inngås?

Og utover det - hvis den nye konen gjør han lykkelig på sine gamle dager, kan han ikke da bruke pengene sine på henne hvis han ønsker det?

Man trenger ikke skifte hvis alle barna godtar uskifte. Har en venninne i en slik skvis. Når Ny Kone har drukket en del begynner maset om å få henne til å godta uskiftesignering, hun nekter. Ny Kone blir sur. And it goes on and on.

Jo, han kan bruke opp pengene sine på henne, hvis han er i mental balanse og det ikke er forsøk på å omgå arveregler. Men hvis dama er en bitch og golddigger, skjønner jeg at en del barn ikke liker det. Og vips er en krangel i gang.

kristine skrev:

Men nytt ekteskap innebærer da skifte før det nye ekteskapet inngås?

Og utover det - hvis den nye konen gjør han lykkelig på sine gamle dager, kan han ikke da bruke pengene sine på henne hvis han ønsker det?

Nei det gjør visst ikke det. Eller gjorde ikke, i alle fall. Mossan giftet seg to år før han døde. Det ble et h*****s arveoppgjør der den inngifte konen framsto som en svart enke. Hun var besatt av å få med seg så mye som mulig av arven. Måtte vite hun hadde gitt sine barn gården og huset da hun giftet seg på nytt. Hun hadde bare noen hyttetomter og sånt, så hun trengte penger til en leilighet. Det hører vel også med til historien at hun løy, og skulle ha alle barna hans til å skrive under på at hun hadde krav på femti prosent av arven.

Damen giftet seg på nytt med rik gammel mann et par år etter, og ingen i familien snakker med henne.

Min lærdom ble at om jeg forelsker meg på mine gamle dager blir det ikke giftemål;)

Jeg vil summere det såpass enkelt som at dersom man sitter i uskifte og vil gifte seg igjen så bør både mann og kone ønske å ordne opp med arvingene etter førstdøde. Hvem søren ønsker å flytte inn i dødsboet til forrige kone da? 😱

Sier som faren til en venn av meg, "Foreldregenerasjonen født i etterkrigstiden blir de første til å blåse av to arver; den de fikk etter sine foreldre og sine barns. Er vi dessertgenerasjonen, ja så skal vi være det skikkelig." Hører med til historien at han jobber innen bank, og fortalte om enkelte selskaper som er ivrige pådrivere for at førtidspensjonister skal leve livet og belåne det de eier opp til pipen, og litt til. En ting er at det etterlater barna med null og niks, det skulle vel gå greit, en helt annen er at vi risikerer en haug med eldre som lever langt lenger enn forventet og ikke har noe som helst å bidra med økonomisk i sin egen alderdom, når den virkelig slår til.

Zoë skrev:

Jeg synes fokus på arv er usmakelig.
Akkurat som jeg ikke forventer at foreldrene mine skal stille opp for oss med barnepass og annen praktisk hjelp, så forventer jeg heller ikke å arve så og så mye.

Bare tanken på arv gjør meg trist - den dagen jeg evt arver, betyr det jo at mamma og pappa er borte. 🙁 Penger i etterkant av det, kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg har en utdannelse og jeg har en jobb - jeg skaper mine egne verdier.

.

Her tenker jeg helt likt som deg.
Og så har jeg inntrykk at at det ofte er bakenforliggende konflikter mellom de arvende + god gammeldags smålighet som ligger til grunn for de voldsomme arveoppgjørene man hører om. Hvor vanlig er det egentlig at bror arver 1 mill + huset mens søster arver utedoen?

rine skrev:

Her tenker jeg helt likt som deg.
Og så har jeg inntrykk at at det ofte er bakenforliggende konflikter mellom de arvende + god gammeldags smålighet som ligger til grunn for de voldsomme arveoppgjørene man hører om. Hvor vanlig er det egentlig at bror arver 1 mill + huset mens søster arver utedoen?

Jeg håper også min historie hører til unntakene. Hos oss var de så enkelt at foreldrene favoritiserte den ene sønnen og hans familie rimelig åpenbart. Den sønnen som ikke ble favoritisert sa i fra a han syntes det var dårlig gjort, særlig på vegne av ungene, siden skjevdelingen var veldig i dagen. Farmor spurte den eldste av barnebarna om det stemte, denne sa ja, og for å bevise at det ikke var sant(?) skrev besteforeldrene et testamente som sa den favoritiserte broren skulle ha 2/3 av arven. Så ble den andre sønnen (min far) syk, og på dødsleiet hans rev foreldrene dette testamentet i stykker for å sikre fremtiden til oss som ble igjen. Da besteforeldrene mine døde to år etterpå dukket det opp et nytt testamentet, laget etter min fars død. Som ved første øyekast bare fordelte et par ting, men med nærmere ettersyn sa det samme som det første. 2/3 til min onkel. Satt opp av advokatbestevennen til min onkel.

Jeg tror og håper min onkel er ganske enestående grisk.

Jeg har sett et par stygge eksempler på familiefeider i forbindelse med arv, og jeg håper jeg slipper å havne oppi noe sånt noen gang. Det er fælt å se at tilsynelatende oppegående og fornuftige mennesker kan miste helt fotfeste når det kommer til fordeling av verdier og jordisk gods. Tidligere trodde jeg slike feider kun skjedde i familier som hadde konflikter fra før, men nå vet jeg at dette ikke nødvendigvis er tilfelle.

Jeg kommer nok aldri til å arve noen store verdier. Mine besteforeldre har så vidt begynt å snakke om hvem som skal få ditt og datt. Det synes jeg er ubehagelig å snakke om. Jeg prøver heller å peile dem inn på å overføre verdier osv til oldebarna sine (på "alle" sider). Det er jo de som vil trenge det mest i framtiden. Så kan heller vi barn og barnebarn (som er godt voksne og etablert) arve ting som har betydd noe for oss i oppveksten osv.

Arv er bra å snakke om. Nettopp for å vite mer om hva de med verdiene faktisk ønsket, om mulig disponere midler så man slipper arveavgift osv.

Når foreldre forfordeler handler det om mer enn penger. Ikke rart folk tilter av og til av det.

Men selv der man ikke må ha oppvaskmøte om barndom, fokuserer enkelte på å karre til seg. For noen handler det kanskje om å rømme? Få kontroll? Vet ikke. Men ille og urettferdig er det.