Er det fremdeles sånn at jenter ikke skal være for smarte?

Jeg er kvinne i mannsdominert yrke og har vært det i mange år. Første gangen jeg traff en mannssjåvinist overrasket det meg stort at det var en fyr på femogtyve år.

Nå - femten år etter - overrasker det meg ikke en millimeter at den nyeste mannssjåvinisten jeg traff fremdeles er en mann på rundt femogtyve. Det virker for meg som om menn med litt mer erfaring ikke er like sjokkert over at kvinner kan være hyperintelligente. Jyplinger derimot - som attpåtil har vokst opp med den mening at det allerede er likestilling på alle plan i Norge, de kan gjerne ha noen holdninger til kvinner som er temmelig antikvariske.

Tja. Min stilling som forsker gjorde at jeg ble kvitt lastebilsjåføren som trodde (og håpet?) jeg var frisør. Han håpet kanskje på en gratis hårklipp

Men det er vel en av de få gangene jeg har følt at jenter ikke skal være smarte/utdannet/whatever.

Monsoon skrev:

Barnebrud.

Det er ikke mine venner. Det er helst venner av venner av min mann. : presiserer:. Men merker dere ikke det samme på f eks foreldremøter og andre steder hvor man møter folk man ikke kjenner noe særlig?

Jeg må si at jeg har fått noen store øyne og kneggende trøstende blikk da jeg har fortalt at jeg jobber med prosjektering av jernbane. Litt sånn: "Ååå, det var ikke akkurat noe jenteyrke." Iddjåtts!

Jeg møtte igjen en jente fra vgs som nå er pedleder på en av avdelingene i barnehagen til storebror, og hun fikk det litt medfølende blikket da jeg fortalte hva jeg jobbet med. Det blikket som sier: "Stakkars deg som jobber med sånne gutteting."

Monsoon skrev:

Barnebrud.

Det er ikke mine venner. Det er helst venner av venner av min mann. : presiserer:. Men merker dere ikke det samme på f eks foreldremøter og andre steder hvor man møter folk man ikke kjenner noe særlig?

Altså, kanskje jeg er mindre sosialsmart enn jeg tror, men jeg merker faktisk ikke noe sånt. Det er i det hele tatt få søte, små kvinner som kjenner sin plass i mine omgivelser. Men nå har jeg ikke noe veldig skremmende yrke heller, kanskje, en markedssjef kan jo være så mangt.

Jeg aner ikke svaret på spørsmålet til HI, jeg visste det ikke engang da jeg var student selv, tror jeg. Der jeg vanket var det in å være smart.

Denslags holdninger har jeg bare merket blant bygdedyr, og der syns jeg det er litt gøy å punktere oppblåste mannsego. Jeg setter på meg skylappene når det kan dukke opp medfølende blikk fra damer som syns synd på meg som må jobbe mens jeg har små barn. Det kan de få mene på rommene sine.

Alvorlig talt, så har jeg aldri spilt dum for å imponere menn. Snarere tvert imot. Den typen mann som jeg vil ha, syns det er uaktuelt å få seg et nepeskrell til dame.

Jeg vanker i en krets der både menn og kvinner er godt utdannet og der alle deltar i diskusjonen på tvers av kjønn. Vi er stort sett typiske akademikere, kanskje det er annerledes i finansverden?

Da jeg en periode var inngiftet i forsvaret ble det vurdert som absolutt usexy og veldig unødvendig at jeg begynte å studere på universitetet. Det ville vært greiere med dameyrker som sykepleier (sexy og omsorgsfullt) eller førskolelærer (tøysesøtt og omsorgsfullt) enn det jeg faktisk valgte. Og at jeg ikke syntes det var "nok" med alle de pengene han dro hjem, liksom? Og at jeg mente ting, og ikke satt i et hjørne med damene og diskuterte gardiner? Helt feil.

Jeg synes det var en absolutt fordel å skremme vekk et hvert mannenek som lot seg true av en luguber akademisk utdanning, og satset på en som valgte meg til tross for at han kjente meg godt.

Har ingen erfaring på at det er uattraktivt å være smart. Å være dum derimot - det , har jeg en opplevelse at ikke akkurat er flott. Mannens ekskjæreste beskrives blant hans venner som "litt enkel - men veldig snill" - jeg føler ikke akkurat at jeg hopper etter wirkola. Men nå har jeg vel alltid spilt på humor og kunnskap og aldri på utseende heller da *selvinnsikt*

Hmm..
Jeg tror kanskje at dette er veldig miljøavhengig. Der vi bodde før, så hadde vi en omgangskrets hvor damene var like utdannet som mennene og diskusjoner om politikk og denslags gikk på tvers av kjønn.
Nå har vi flyttet til bygda .. og jeg mener virkelig Bygda. Her er det få kvinner med høy utdannelse, det er liksom ikke vanlig. Utdannelse over vdg er vel generelt sett ikke vanlig her. Mannfolka jobber med store maskiner og kvinnfolka jobber på fabrikken eller butikken ..

Men sånn i forhold til sjekkesituasjoner .. aner ikke. Det er en situasjon jeg ikke har vært i på mange år.

Bauche skrev:

Men nå har jeg vel alltid spilt på humor og kunnskap og aldri på utseende heller da *selvinnsikt*

Det var det også. Jeg er rett og slett ikke pen nok til å kunne hale i land en Dum & Deilig. Eventuelt for lat til å gjøre nok ut av det lille jeg har.



Heldigvis har det holdt i massevis å være litt morsom, litt nerdete og oppriktig interessert i verden. Store pupper hjelper også.

Monsoon skrev:

Min manns venner skryter av at deres koner er feminine som har typiske kvinneyrker. De tror nok at min mann misunner dem det. Det er det som er "hot". Jeg opplever for eksempel at min mann og jeg på en fest vil bli behandlet svært ulikt. Min mann vil av ukjente få spørsmål om hva han driver med. Jeg vil få spørsmål om vi har barn. Om jeg våger å bevege meg inn på mennenes arena ved å blande meg i samtaler om politikk, business e.l. så blir det ubehagelig. Det er ikke velkomment. Og det er ikke fordi jeg er brautende eller besserwisser, jeg er ganske forsiktig av meg i større sosiale settinger. De synes rett og slett det er usexy og uinteressant.

My God!

Naar det gjelder sjekking og paatatt blondhet, aner ikke ikke hva som er gjengs tone naa. Aner ikke hvordan det en gang var heller. Jeg sjekket aldri. Drakk bare masse oel, og rota med den soete gutten som drakk sammen med meg om det passa seg saann.

Monsoon skrev:

Men merker dere ikke det samme på f eks foreldremøter og andre steder hvor man møter folk man ikke kjenner noe særlig?

Nope. Det hender de blir litt stille naar jeg sier hva jeg gjoer, men det tar jeg som et utslag av taus beundring. Eventuelt et tema ingen kan smaaprate om, saa da gaar vi videre til neste punkt.

Jeg har aldri opplevd at en mann har sett ned paa meg fordi jeg ikke er sykepleier. Mulig noen hadde syntes jeg hadde vaert hottere i hvit uniform, men det er ikke noe som plager meg.

Kvinner bør ikke bli for smarte. Det kan få groteske konsekvenser:

http://www.youtube.com/v/MMb8Csll9Ws?fs=1&hl=nb_NO

Sånn alvorlig talt, så kjenner jeg en hel del voksne damer som går fra minst alminnelig oppegående til dumsøte og kokette idet en mann eller flere slutter seg til selskapet. Og det gjør de fordi de får uttelling for det.

Toffskij skrev:

Bare hvis man synes det er et problem at man kvitter seg med tullinger og idioter umiddelbart.

Agree!!!

Jeg ser jo at en del damer gjør seg dummere enn de trenger i situasjoner hvor menn er involvert.

Jeg har aldri vært sånn. Den typen menn som faller for slikt har jeg uansett aldri vært interessert i. Da mannen min og jeg var på datern slo jeg ham i TP. Ingen hadde noengang slått ham i TP før, og for ham var det en skikkelig turn on. At han fremdeles, etter 8 år, ikke klarer å slå meg i TP irriterer ham grønn, men det er en annen sak.

Nå tror jeg ikke sykepleierstudenter blir oppfattet som dumme og deilige av mannlige studenter heller. Tvert imot. Men jeg tror de blir oppfattet som rimelig smarte som stiler passe høyt og er kvinnelige på en helt annen måte enn disse medisinstudinene (og tilsvarende) som kan finne på å ende med flere års utdanning og muligens høyere lønn enn dem selv (mange tror jo leger tjener vesentlig mer enn de faktisk gjør). Akkurat det siste tror jeg fremdeles det finnes menn som ikke liker.

Ei venninne av meg prøvde å utgi seg for hjelpepleierstudent en gang også, det var heller ikke så lurt. Da kom hun ikke helt inn i samtalen og ble forklart alt litt ekstra nøye. Men dette er jo *kremt* noen uker siden så jeg håper ting har endret seg litt. Jeg har jo overkompensert og jobber med unger, så da er jeg jo på den trygge siden igjen, så jeg merker ingen fordommer slik det er nå egentlig. Tror jeg.

Tjorven skrev:

Jeg har aldri vært sånn. Den typen menn som faller for slikt har jeg uansett aldri vært interessert i. Da mannen min og jeg var på datern slo jeg ham i TP. Ingen hadde noengang slått ham i TP før, og for ham var det en skikkelig turn on. At han fremdeles, etter 8 år, ikke klarer å slå meg i TP irriterer ham grønn, men det er en annen sak.

Ha ha, dette kan jeg skrive under på i sin helhet!

Tjorven skrev:

Jeg ser jo at en del damer gjør seg dummere enn de trenger i situasjoner hvor menn er involvert.

Jeg har aldri vært sånn. Den typen menn som faller for slikt har jeg uansett aldri vært interessert i. Da mannen min og jeg var på datern slo jeg ham i TP. Ingen hadde noengang slått ham i TP før, og for ham var det en skikkelig turn on. At han fremdeles, etter 8 år, ikke klarer å slå meg i TP irriterer ham grønn, men det er en annen sak.

Mannfolka som skal inn i vår familie må finne seg i å bli slått i scrabble. Nå har jeg og mannen min vært gift i 13 år *hjelp* og han vant vel for første gang i fjor. Søsterens kjæreste er under opplæring.

Miss Norway leste en gang i et blad at amerikanske karrierekvinner går på kurs i hvordan de skal opptre mer kvinnelig, for å beholde ektefellen. Det gikk på ting som f eks en elektrisk dings som gikk i stykker, hvor kvinnen ikke skulle fikse den selv, men si "uff, kjære, denne gikk i stykker. Kan du være så snill å hjelpe meg å reparere denne? ". Da ville mannen føle seg nyttig og verdifull og elsket, og hun ville få et bedre familieliv. Fordi menn fort føler seg truet når kvinnen blir for sterk. Jeg tror det er mye i det her.

Jeg jobber i en avdeling med kun menn. En dag jeg ikke klarte å åpne sylteagurkglasset ba jeg dem om å hjelpe meg. De elsket meg for det. Go figure.

Monsoon skrev:

Miss Norway leste en gang i et blad at amerikanske karrierekvinner går på kurs i hvordan de skal opptre mer kvinnelig, for å beholde ektefellen. Det gikk på ting som f eks en elektrisk dings som gikk i stykker, hvor kvinnen ikke skulle fikse den selv, men si "uff, kjære, denne gikk i stykker. Kan du være så snill å hjelpe meg å reparere denne? ". Da ville mannen føle seg nyttig og verdifull og elsket, og hun ville få et bedre familieliv. Fordi menn fort føler seg truet når kvinnen blir for sterk. Jeg tror det er mye i det her.

Jeg jobber i en avdeling med kun menn. En dag jeg ikke klarte å åpne sylteagurkglasset ba jeg dem om å hjelpe meg. De elsket meg for det. Go figure.

Joda, jeg tror nok at menn ønsker å føle seg nyttige og verdifulle. Men trenger de å kunne fikse tekniske duppeditter for å gjøre det?

Så lenge man viser at man setter pris på de egenskapene mannen har, så tror jeg at det er det viktigste.

Jeg synes i mange år det virket håpløst å skulle finne seg en mann. Nå er jeg ikke SÅ smart altså, og i hvertfall ikke SÅ utdannet. Men jeg er til tider veldig direkte og har alltid klart meg selv. Litt guttejente på mange måter (bortsett fra den handy biten) alltid hatt mange guttevenner.

Jeg var vel en sånn man ble venner med i stedet for kjæreste med.

Men etter mange single år fant jeg tilslutt mannen min. For akkurat han var det nok riktig at jeg var den jeg var.

Ellers har jeg en venninne som er forsker. Høyt utdannet, men ikke typisk akademisk. Hun sliter med å finne seg en mann. Hun er relativt 'vanlig' (=folkelig, omgjengelig) men har også en veldig skarp tunge og raskt hode. Det er ikke mange å velge i for henne om hun skal velge en med minst like god utdannelse. Og for en 'under på rangstigen' kan det kanskje være vanskelig å være sammen en som henne.

Alle mennesker ønsker å føle seg nyttige og flinke. Og jeg tror at om man skal være i et forhold så er det viktig at den andre føler at h*n har noe å bidra med. Jeg tror derimot ikke at de fleste menn insisterer på at de må kunne bidra på reparasjonsfronten, men om kona ikke behøver ham på andre områder, så kan det bli viktig. Mannen min hadde sett rart på meg om jeg hadde trengt ham for å fikse noe elektrisk verktøy, men han vet jo at jeg trenger ham på andre områder så da er det jo greit.

En mann som blir spurt om råd, som man betror seg til, som man er en god venn i tillegg til arbeidskollega/ektefelle/slektning trenger mye mindre bekreftelse i form av sånne "ikon"ting som å skru opp et bilde, fikse radion og slikt. Jeg synes det er tulleråd å gjøre seg dum (sånn i forhold til det kurset Monsoon fortalte om) for at mannen skal være i forholdet. Da er det viktigere å være vennen til mannen, ikke bare betro seg til venninner, for det er det mange kvinner som gjør, de snakker ikke med mannen sin.

Menn er ikke så teite at de blir i et forhold fordi de får lov til å skru en radio. De liker å bli satt pris på, akkurat som kvinner gjør det, men de aller fleste av dem ønsker helst å bli satt pris på som person, en partner som man kan være trygg på, og som man kan snakke ordentlig med, og som tilbake kan være en sann partner.