Hva gjør du når det virkelig gjelder?

Var på et møte med jobben i forrige uke hvor det ble referert til et foredrag om krisehåndtering.
Det ble snakket om hvordan folk flest reagerer i en krisesituasjon. Om man lammes eller handler.
Det ble også sagt at om man forbereder seg på hvilke farer som kan oppstå, er sjansene større for at man takler situasjonen på en måte som gjør at man overlever eller klarer seg bra.
Eksempler som ble nevnt var å følge med på safety instructions ombord på fly, se etter nærmeste nødutgang på fly, kjøpesentre, busser o.l., tenke igjennom hva man gjør om man er førstemann til et ulykkessted.
Om man er alene i en nødsituasjon er sjansene for handling større enn om det er mange tilstede, noe som ble kalt tilskuereffekten. Bare ved å tenke igjennom situasjonen på forhånd er sjansen for å klare seg, eller klare å redde noen, større enn ellers.

Så hvordan står det til med folk flest?
Tenker man på hvordan man evt skal takle krisesituasjoner?

Jeg er sikkert over snittet flink til å krisemaksimere. 😮 Dermed har jeg også tenkt gjennom en del situasjoner og hvordan jeg vil handle i gitte situasjoner.

Jeg er heldigvis en person som handler, jeg blir ikke stående som lammet. Dette har jeg erfart flere ganger bl.a. ved å fiske opp barn som har falt i sjøen, funnet barnet mitt med pustestans o.l.

Huff! Det er en forferdelig måte å finne ut sånne ting på.
Men på den annen side er det godt å vite at man gjør noe om man må.

Jeg tenker på sånne situasjoner på forhånd, og får ikke panikk. Jeg er superrasjonell i stressede situasjoner og får den store skjelven når faren er over.

Jeg har alltid tenkt, og tenker fortsatt at skjer ditt og datt så blir jeg handlingslammet. Men det har vist seg gang på gang at jeg ikke gjør det. Jeg blir helt rolig, kjapp og effektiv og har full kontroll på hva jeg skal gjøre. Eller, har hatt i alle fall i de situasjonene jeg har vært oppi, som jeg på forhånd var helt sikker på at kom til å lamme meg om det skjedde.
Eks. bilulykke rett utenfor døra mi, en kjempesyk unge i hui og hast på sykehus, en eldre kar som ramlet om rett utenfor døra mi..sprakk skallen..og forsvant et øyeblikk og lignende episoder.
Jeg husker aldri hvem nummer som er hvem av politi, brann, legevakt osv men på et eller annet snodig vis så har jeg slått riktig hver gang det har hastet eller vært krise på noe vis.

Og jeg er redd for å være med på fødsel. Ja, ja.:o

Jeg har vært i en krisesituasjon et par ganger. Den ene gangen ble jeg lammet først deretter gikk alt på autopilot til det var ferdig. Den andre gangen gikk det som Esme beskriver. Tusen millioner prosent i fokus og rasjonell og orientert i retning av løsninger og fikse. Deretter skjelven så jeg knapt sto på bena.

Den siste var med en unge hjemme med raskt utviklende allergisk sjokkreaksjon og ingen voksne tilgjengelig og meg selv i bilen på vei fra jobb i kø. Det gikk helt fint.

Jeg har alltid innbildt meg at jeg er handlekraftig og vil klare å holde hodet kaldt i akutte situasjoner. Vel, så feil kan man ta. Da minstemann fikk anfall og rykninger (noe som i ettertid viste seg å være et særdeles kraftig feberkrampeanfall) og mannen ringte meg og ba meg ringe etter sykebil, klarte jeg ikke å huske hvilket nummer jeg skulle ringe. Heldigvis var det en kollega i nærheten som sa at jeg måtte ringe 113. Etter det klarte jeg heldigvis å få hjernen i gang igjen og jeg klarte å oppføre meg nogenlunde rasjonelt.

Jeg er både og. Jeg har opplevd at bena mine frøs fast i bakken når jeg egentlig burde løpe avgårde for å sjekke sjåføren av en bil som hadde kræsjet, og jeg har opplevd å handle fullstendig på autopilot og ikke fått skjelven før etterpå.

Det er nok veldig sant at man minsker faren for slikt når man er forberedt.

Jeg har til og med tatt kommandoen delvis i en buss og jaget folk bort fra den som besvimte for at den syke skulle få bedre plass.

Jeg blir iskald når det er "panikk" reagerer slik jeg har lært og slår de riktige telefonnummerene etc.

Må man så må man. Det tror jeg alle klarer hvis man kommer i en situasjon hvor det virkelig gjelder.

Når Nicholas døde så gjorde vi jo det vi måtte. Vi hadde jo en 6-åring å ta hånd om i tillegg. Man kan ikke bare grave seg ned.

Erfaringen har vist meg at jeg er bedre i krisesituasjoner enn jeg gir meg selv kredit for.

Jeg så det spesielt under utdanningen da jeg var i praksis. Jeg følte at jeg ikke kunne noenting og stotret og stammet når noen stilte spørsmål. Da en pasient ble akutt dårlig, derimot, da bare var alt der. Kunnskapen, kompetansen og selvsikkerheten.

Det var nok nettopp krisen som gjorde at jeg ble mindre selvbevisst og fokuserte såpass på det som var viktig. Samme erfaring har gjentatt seg også i andre situasjoner. Jeg kan mye mer enn jeg tror når det først gjelder.

Jeg tenker ikke så mye gjennom sånt til daglig, men tror jeg handler i stedet for å bli passiv, hvis det først skjer noe. Føler i hverfall at jeg har tenkt klart og gjort ting riktig før, selv om jeg ikke har vært i noen store katastrofer da.

Jeg handler! Jeg stresser ikke, fryser ikke og tenker klart.

Kan bare komme på en gang jeg har opplevd det. Da ble jeg stående som lammet først, helt til noen ropte til meg at jeg måtte gjøre noe. Da handlet jeg rasjonelt og effektivt.
Har opplevd å bli hysterisk en gang eller to også når jeg har kjørt av veien med bilen men det begynner å bli en god del år siden så jeg vet ikke om det er sånn jeg ville reagert i dag. Jeg er vel uansett neppe den beste å ta med seg til en ulykke.

Esme skrev:

Jeg tenker på sånne situasjoner på forhånd, og får ikke panikk. Jeg er superrasjonell i stressede situasjoner og får den store skjelven når faren er over.

Jeg også.

Jeg handler og er klartenkt, men vi hadde en episode på jobben bare for noen netter siden som gjorde meg stresset. Jeg tror det kom av at jeg var usikker på rutinene rett og slett. Ikke hva jeg praktisk og medisinsk skulle gjøre.

Jeg vil tro jeg handler. Har gjort det til nå i alle fall, men det vil sikkert avhenge av situasjonen. Merker ofte at jeg får reaksjoner på ting leeeeenge etter andre. Akkurat det er litt ensomt, når jeg sitter og depper eller er i "tenk om! 😱"-fasen så er alle andre ferdige.

Jeg holder hodet kaldt i den tiden det trengs, og hylgriner og skjelver etterpå.

Jeg tenker på sånt på forhånd, og har vist flere ganger at jeg er iskald og handler. Da kommer kommandantstemmen frem, og jammen er den god å ha.

Jeg sjekker alltid hvor nødutgangene er på hotell, ferger ol. Sjansene for å komme seg ut øker betraktelig hvis man har sett hvor man skal gå.