Hva gjør du når det virkelig gjelder?

Esme skrev:

Jeg tenker på sånne situasjoner på forhånd, og får ikke panikk. Jeg er superrasjonell i stressede situasjoner og får den store skjelven når faren er over.

Sånn er jeg også.
Og jeg kan tilsynelatende være steinrolig utad, men inni meg kan det være full krig. I yrket mitt så må jeg jo utstråle trygghet og vise sindighet, men hva som er skjer på innsia, det vet ingen andre enn meg.

Jeg blir imponert over alle som er så flinke til å handle og ta tak i krisesituasjoner.

Selv er jeg helt ubrukelig. Jeg hyler og hopper opp og ned i panikk og er helt ute av stand til å gjøre noe fornuftig eller tenke noe fornuftig. Dette gjør at krisesituasjoner som krever noe av meg er noe jeg frykter mer enn alt annet, for jeg er så smertelig klar over at jeg kommer til kort. I tillegg får jeg pustebesvær, svimmelhet og prikking foran øynene når noen snakker om førstehjelp, så jeg egner meg best på steder der det ikke oppstår kriser.

Jeg tenker ikke så mye over dette til vanlig altså, og det plager meg egentlig ikke, men det er jo egenskaper ved meg selv som jeg rett ut hater.

Jeg er superpysete egentlig, men jeg handler når jeg står oppi det.

Når jeg tenker over hva skal jeg gjøre dersom-atte , så får jeg helt panikk.
Men, etter å ha vært førstemann til ulykke når en motorsyklist så død ut, og det var han nesten også, handlet jeg. Gjorde akkurat de tingene jeg måtte gjøre før ambulansen kom.
Da eldste datteren min totalvraket bilen vår og jeg var der før ambulansen, handlet jeg. Selvom det var helt jævlig ut å se datteren din bli dratt ut av et bilvrak og rett på båre. Jeg måtte dirigere trafikk for politiet var ikke på plass. Jeg fikk den store skjelven etter at vi hadde kjørt med sirener og blålys (jeg var med i ambulansen) til sykehuset og etterhvert måtte ut av akkuttrommet, da alene kom reaksjonen på hvilerommet eller-hva-det -heter.
Dratt en blødende ut av bilvrak på hodet mens bensin rant og motoren gikk ... alle reaksjoner kommer først etterpå.

Til tross for at jeg er så pysetet egentlig har jeg av min søster lært generell førstehjelp og bruk av hjertestarter.

Det er som om man innerst inne virkelig skjønner at man må handle, uten å tenke på det gjør man det bare.

Jeg blir kald og rolig i krisesituasjoner, tar ofte kommandoen og gjør det jeg kan. Etterpå får jeg reaksjon, men ikke alltid. Kommer ann på hva som har skjedd.

Reddet en oksekalv fra hengning engang, da hylgrein jeg etterpå. Var en enorm jobb å få reddet dyret og det innebar at jeg måtte ta i et strømgjerde som jeg egentlig er veldig redd for også.

Jeg vet ikke helt. Det kommer nok litt an på.
Da Lillemor fikk feberkramper - noe som så mye verre ut enn hva jeg var forberedt på - føltes det som om jeg mistet forstanden fullstendig. Jeg hylte og bar meg fram til hun kom til bevissthet igjen, men jeg gjorde i alle fall det jeg ble instruert til å gjøre.

Da jeg oppdaget en brann i en gammel tregård på vei hjem fra byen på 18-årsdagen min (som ikke var fullt så knusktørr), hadde jeg vett nok til å løpe inn i nabogården og dundre på alle dører og sørge for at folk kom seg ut, men jeg hadde ikke sjanse til å huske noen av nødnummerene da jeg ringte på for å låne telefonen i et annet nabohus. Og hun som bodde der var helt på bærtur, så der var det ikke hjelp å få .

Jeg tror kanskje konklusjonen får bli at jeg reagerer hvis jeg må, men hvis andre tar ansvar så blir jeg et hysterisk mareritt eller noe sånt.

Jeg er god på kriser, det har jeg blitt etter mange år i jobb med akutt syke. Jeg er rolig, handler og står i det. Kan kanskje virke kald på enkelte.
Etterpå kan jeg knekke totalt sammen, det kan komme rett etterpå, eller etter flere uker.

Jeg har det med å gå rundt meg sjøl et par ganger før jeg får samlet tankene, og handler... Jeg har ringt etter ambulanse et par ganger i forbindelse med ulykker. Da har andre allerede kommet til og utført førstehjelp.

Jeg er ganske rolig ved pustestopp forårsaket av ting som har satt seg fast i halsen, både på meg selv og andre. Vesla var fæl til å sette ting i halsen p.g.a. ekstremt store mandler. Jeg hjalp også gubben en gang. Den verste var dog da en musikk-kollega av meg virkelig satte en eplebit ordentlig fast i halsen. Vi var vel 10 stykker samlet, og ingen av de andre oppfattet situasjonen. Jeg fikk ei venninne til å løfte armene til vedkommende, mens jeg selv utførte heimlich. Etterpå ble jeg skikkelig skjelven og sint. Hun var nemlig 10-15 cm høyere enn meg, og ingen av mannfolka reagerte da jeg ropte at jeg trengte hjelp. Eplebiten løsnet gudskjelov da jeg fikk henne til å sette seg ned på knærne slik at jeg fikk bedre tak.

Husker også at jeg "reddet" venninna mi da jeg var 6-7 år, og hun falt bak en bil som rygget. Jeg klarte å trekke henne ut av veien i tide.

Aner ikke hvordan jeg vil reagere ved en stor bilulykke el. lignende, men jeg tror jeg er bedre på å roe ned/snakke med vedkommende - evt. omdirigere trafikken - enn å utføre førstehjelp...

Jeg har vært i krisesituasjon noen ganger, og jeg stivner helt før jeg begynner å gråte. Deretter klarer jeg å hente meg inn og tenke sånn høvelig rasjonelt. Det rare er at jeg aldri klarer å huske nødnummer når det er virkelig krise.

I de situasjonene jeg har opplevd har jeg vært rolig og fattet.
Men vi har vært skånet for de alle værste opplevelsene og jeg vet ikke om jeg hadde greid å bevare roen da.

Jeg handler og er rolig til faren er over. Vanligvis litt gullfisk, men all kunnskap jeg trenger popper opp når jeg virkelig trenger den.

Jeg er kjent for å være evig optimist, og en som sjelden beskymrer seg, men jeg har gått igjennom ganske så mange kriser i drømmene mine. Merkelig greie, for der øver jeg meg liksom på å håndtere kriser slik at jeg sjelden beskymrer meg på dagtid.

Man kan tro alt en vil, men en vet ikke før en har vært der.
Natt til 17 mai opplevde jeg en situasjon der jeg oppriktig trodde min siste time var kommet. Jeg handlet rasjonelt, fornuftig og mitt fokus var på å berge Mazungen. Nå ble det ikke slik jeg trodde, men jeg er overasket over den klarheten jeg følte i en situasjon jeg ville trodd jeg ville knekke i.

Jeg har jo hatt en del slike situasjoner med gamle foreldre også, men frykten har da ikke vært så lammende.

For meg kommer det an på. Er sambo der har jeg en lei tendens til å miste helt fokus, få panikk og overlate alt til ham.
Er jeg alene klarer jeg og beholde roen og samle meg og handle i stedet for å miste meg selv i panikk.
Jeg aner ikke hvorfor det er slik, men jeg stoler vel veldig på at sambo er "flinkere" enn meg i krisesituasjoner og derfor kan jeg tillate meg å få panikk. Utrolig tåpelig er det uansett.

Jeg blir iskald og handler på autopilot i kriser. Blir veldig streng, på en måte. Og effektiv.
Og får skikkelig panikkreaksjoner når alt er over.

Samme som Bæret. Streng, effektiv, kommanderer. Og etterpå holder jeg på å svime av.

Jeg tror det kan vippe begge veier hos meg. Jeg blir helt klart rolig og kommandant når det skjer noe med ungene, stø som et fjell da eldste ble hentet i sykebil som 2-åring, jeg er stor, sterk, trygg og god. Da gubben ble hentet i sykebil ble jeg helt tussete og idiot, ikke det at jeg hadde kunnet gjøre noe fra eller til i det hele tatt, men det var egentlig en fillesak og jeg bare ramlet helt fra hverandre.

Jeg tror at jeg er stødig når jeg føler at jeg er en slags leder i forsamlingen eller whatever, men hvis jeg føler meg litt liten blir jeg helt idiot. Jeg gjorde det bra på testen på førstehjelpskurs for 10 år siden, og jeg håper det sitter fortsatt.

Jeg er mye, MYE flinkere til å se etter nødutganger og sånn når jeg er med barna, men glemmer det helt vekk f.eks på fylleturer og sånn.

Esme skrev:

Jeg tenker på sånne situasjoner på forhånd, og får ikke panikk. Jeg er superrasjonell i stressede situasjoner og får den store skjelven når faren er over.

Sånn er jeg og! Når noen andre har tatt over og jeg er "ferdig" så får jeg skjelvetak sånn at jeg nesten ikke får til å snakke.

Jeg blir analyserende, iskald og rasjonell, og hjernen min henter plutselig fram long forgotten kunnskap som er superrelevant til akkurat den situasjonen. Ganske fascinerende.