Utfordringer ved å ha mange barn i klassen med dårlig økonomi og annen kultur

Pelle skrev:

Igjen. Jeg har aldri sagt at overnatting er lavterskel (jeg har ijke en gang brukt ordet). Jeg har sagt at man må finne alternativer.

Det var ikke ment som noe som helst negativt eller kritikk. Jeg leste nok litt raskt.

Vi har et idrettslag som holder veldig igjen på foreldrebetaling. Vi er bare med på gratis cuper og det betyr at alt av overnatting gjennom idretten utgår. Jeg syes det er synd at de ikke kan få oppleve dette, men ser at det er viktig at man har et nivå på foreldrebetaling alle kan klare.

Det er ikkje slik at tospråklegheit automatisk utløyser nokre rettar eller pliktar, så det er eigentleg ein ganske uinteressant kategori utan vidare kartlegging. Sånn sett er det meir interessant å vite om kven som har foreldre som ikkje snakker norsk, ikkje bare kven som har foreldre som snakker norsk og eit språk til. Det har større betydning, alt i alt.

Ja, men det er jo interessant dersom man diskuterer utfordringer rundt kommunikasjon blant foreldrene. Hvis en skole har 60% fremmedspråklige der foreldrene faktisk ikke forstår norsk er det en ganske annen situasjon enn der en skole har 60% fremmedspråklige der minst en av foreldrene kan kommunisere på norsk.

Maverick skrev:

Jeg lurer på en ting, når man lager prosenten på fremmedspråklige vs norskspråklige, er det foreldrenes språk man går etter da? Eller barnets språk?

Vi sogner til en av de skolene med aller færrest fremmedspråklige i Oslo, jeg søkte barna over til en skole hvor jeg tror det er rundt 50 % fremmedspråklige på barneskolen, og en del høyere prosent på ungdomsskolen. Til hverdags er det ikke et særlig sosialt problem, ungene snakker jo norsk. (Jeg skjønner at det gir andre utfordringer i undervisning og foreldresamarbeid for lærere, altså.)

Det er det språket som brukes hjemme som er avgjørende, ja. Hos oss er det mange av barna som snakker for dårlig norsk enda de er født og oppvokst i Norge. Andre er gode. Det som er mest utfordrende, spesielt i jentegruppa er at mange får så store restriksjoner på hva de får lov til å være med på. Mens guttene til tider er relativt grenseløse.

Når det gjelder foreldrene, og igjen spesielt mødre har vi mange på hvert trinn som har behov for tolk. Tolketjenesten tjener godt på oss.

Til IOA: Tror det varierer fra skole til skole. Jeg har registrert alle med en norskspråklig foresatt med norsk som morsmål.

Neket skrev:

Ja, men det er jo interessant dersom man diskuterer utfordringer rundt kommunikasjon blant foreldrene. Hvis en skole har 60% fremmedspråklige der foreldrene faktisk ikke forstår norsk er det en ganske annen situasjon enn der en skole har 60% fremmedspråklige der minst en av foreldrene kan kommunisere på norsk.

Heilt klart. Det er derfor det blir ein uinteressant kategori som sådan, fordi det som er avgjerande er språkkompetanse og felles kommunikasjonsspråk.

Tjorven skrev:

Venninna til snuppa hadde verdens mest fantastiske uttalelse på det å være kategorisert som fremmedspråklig: "Jeg er halvt albansk, halvt svensk og helt norsk. "

nokon skrev:

Tospråklegheit har betydning for språkutvikling og det treng ikkje betyr noko negativt at dei blir registrert som "fremmedspråklige". Mange tospråklege barn bruker litt lengre tid på å lære seg dei to språka, samtidig som dei behersker språka veldig godt når dei først har lært seg begge språk. Dersom det er to morsmål i heimen, vil det gjerne ha konsekvenser for seksåringen ved skulestart, både positive og negative konsekvenser. Og det er jo greit at skulen kjenner til det.

Det er ikkje slik at tospråklegheit automatisk utløyser nokre rettar eller pliktar, så det er eigentleg ein ganske uinteressant kategori utan vidare kartlegging. Sånn sett er det meir interessant å vite om kven som har foreldre som ikkje snakker norsk, ikkje bare kven som har foreldre som snakker norsk og eit språk til. Det har større betydning, alt i alt.

Nei, altså for min del må de bare være registrert som fremmedspråklige, men jeg mener det ble sagt en gang at de ikke regnes som fremmedspråklige. For min del hadde det bare vært interessant å vite. Og på skolen jeg jobber og ungene går på så er det kun de som har foreldre som ikke snakker norsk som regnes som fremmedspråklige.

For mine ungers del så var det ikke noe nødvendighet å informere noe særlig all den tid de snakket ganske tidlig og at språket ikke har vært noe problem. Faren har brukt engelsk som andrespråk og det er jo et språk de lærer på skolen uansett.

Darth skrev:

Her jeg bor, i friskusland, virker det som om en del ikke forstår at alle disse skogsturene ikke nødvendigvis er lavterskel...

Skogsturer og telting har så høy terskel for meg at det ikke skjer. Men det er en annen diskusjon.

Hos oss regnes ikke barn som har svensk, dansk eller engelsk som morsmål som fremmedspråklige.
Ellers er det en intr diskusjon. I bhg jeg jobber har vi svært høy andel barn med minoritetsbakgrunn. Dette er både positivt og utfordrende. Så små barn som bare har hørt sitt morsmål og ikke kan norsk og aldri har vært i bhg før har mye å lære selvsagt. Mange går jo hjemme til de blir ganske store også med kontantstøtte.
Vi prøver å legge til rette for sosial omgang blant foreldrene der bhg tar kostnaden. Ressurser handler ikke nødvendigvis om penger, men om sosiale ressurser og kultur.

Jeg synes det er kjempeflott at foreldre stiller opp som du gjør (jeg tenker også det er noe man bør bidra med dersom man definerer seg selv som mer ressurssterk enn gjennomsnittet). Samtidig er jeg også enig i at det er strevsomt om man opplever litt sånn "det er alltid oss som bidrar".

Som utgangspunkt tror jeg på at det er mye ubrukte ressurser. Men at man ikke nødvendigvis kan regne med at de tilbyr seg selv eller spør selv. Fordi de kanskje opplever at de ikke forstår verken språk eller koder, eller er redd det skal bli feiltolket.

Fikk nylig en tlf fra en dame som sa hun var venn av "fremmedspråklig mor i klassen, A" og lurte på dette med bursdagsfeiringer og å feire bursdag sammen i klassen vår (ganske ny elev, som ikke har vært med på mye, og familien har vært lite synlig). Når jeg sier at de bare er å foreslå felles feiring, det er mange som synes det er flott å dele på jobben, sier hun at A opplever at hun ikke kan spørre, fordi hun ikke er norsk - det er noe annet hvis hun spør enn hvis en norsk spør. Og vennen sier også at det er en veldig positiv og grei dame som gjerne vil bidra.

Det har jeg tenkt litt på. At de ikke alltid vet hva som "forventes" og at de er redde for å bli mistolket, eller at de oppfattes annerledes enn om de hadde vært norske. Og så tenker jeg at det kanskje kan være noe i det, og at det er noe med å finne noen nøkler for å inkludere dem også i arbeidet med planlegging og gjennomføring.