Knausgård versus Kjærstad

Jeg har omsider kommet igang med Knausgård; Min kamp.
Jeg liker den egentlig uventet godt. Han har formuleringer og betraktninger jeg må lese omigjen, og det er et godt tegn.

Jeg er fra før VELDIG opphengt i Jan Kjærstad og hans forfatterskap.

Jeg kan huske at det var en eller annen krangel/duell/uenighet eller hva det nå var mellom Kjærstad og Knausgård i mediene tidligere i vinter?(eller var det i fjor ??)
Er det noen som kjapt kan si meg hva det handlet om ? *gidder ikke google*
Jeg har en erindring om at det var noe ubehagelig. Jeg tror nemlig det var det som gjorde at jeg ventet så lenge med å lese Knausgård. Selv om jeg liker bok 1 godt er jeg ikke sikker på om jeg vil lese flere nå, kanskje engang senere i livet.

De kan jo ikke sammenlignes!
Jeg husker også noe støy i forbindelse med utgivelsen av Min kamp, men gadd ikke følge med. Jeg hadde jo bestemt meg for å ikke lese Knausgård pga den opphausede stemningen. Da skal jeg hvertfall ikke. Og hvem elsker alle bøkene?

Blondie skrev:

De kan jo ikke sammenlignes!
Jeg husker også noe støy i forbindelse med utgivelsen av Min kamp, men gadd ikke følge med. Jeg hadde jo bestemt meg for å ikke lese Knausgård pga den opphausede stemningen. Da skal jeg hvertfall ikke. Og hvem elsker alle bøkene?

Kjapt ute igjen ! For alt i verden; Jeg sammenligner da ikke Knausgård og Kjærstad !
Jeg bare lurer så veldig på hva Kjærstad var så oppesen for !

Jeg mente ikke at du sammenlignet dem, men at media gjorde det når saken stormet. Kjærstad er da alltid blærete og oppesen?

Kjærstad mente vel at Knausgård ikke er SÅ bra som alle skal ha det til, rett og slett.

Åh, var det bare det....

Det var jo nesten litt usympatisk av Kjærstad:(. Men Kjærstad er da ikke blærete, han er jo bare briljant!!

Men så fikk jeg på en måte sympati med Knausgård etter at jeg hørte opplesing fra boken i "Bok i P2", han leste selv. Også så jeg intervju med han i lørdagsmagasinet på nrk.

Jeg har sikkert tenkt at siden Kjærstad sa det ikke var SÅ bra så gidder jeg ikke å lese...
Men den er fin altså...

Jeg synes Knausgård var en gedigen skuffelse. Rett og slett. Gørrkjedelig, fullstendig meningsløst pjatt om egen uovertreffelighet og et noget usjarmerende syn på egen verdi til tider kombinert med voldsom utbrodering av en barndom som vel er ganske lik ganske mange andres også - det er rett og slett total manko på noe interessant der noe sted. Nå har jeg gitt opp - et stykke ut i bok 2.

Så vidt jeg husker har Knausgård en lite flatterende beskrivelse av Kjærstad i en av bøkene - det går mest på utseendet, tror jeg.

Ellers ser jeg at jeg er veldig uenig med smilefjes. At det ikke er noe spesielt med livet til Knausgård, er en av faktorene som gir prosjektet allmenn kvalitet for meg.

Elinblu skrev:

Ellers ser jeg at jeg er veldig uenig med smilefjes. At det ikke er noe spesielt med livet til Knausgård, er en av faktorene som gir prosjektet allmenn kvalitet for meg.

Helt enig. Mange ganger når jeg leser føler jeg at jeg sitter og leser min egen historie. Til tross for at jeg verken er gutt eller har bodd på Sørlandet. Men noen opplevelser er bare helt identiske, og da begynner man å tenke "har ALLE opplevd dette?", og det er en skummelfin tanke.

Jeg syns det ble så kjedelig jeg. Spedd på med litt for malende bilder av forfall, og litt for sterk kulturonani av beskrivelse av fargen på maten etter ørten sider med oppkast i friske farger og med luktspor omtrent så ble det hele svulstig og mistet følelsen. Jeg synes Ingvar Ambjørnsen beskriver forfall uendelig mye bedre. Og Anne B Ragde beskriver hverdag uendelig mye bedre.

Ambjørnsen er en av de beste, ja. Ragde not so much (synes jeg, da).

Er det her man slakter Knausgård? Jeg er helt med på den altså! Selvopptatt tørrpjatt om trivialiteter og MASSER av namedropping.

Det til tross har jeg lest de tre første bøkene.

Kjærstads hovedkritikk gikk ikke på Knausgård, men kritikerns fullstendig ukritiske hylling av ham, han ønsket seg mer dybde i analysen av bøkene. Og det syns jeg verken er usympatisk eller slemt, men som han derimot har helt rett i. De siste årene så har jo Knausgård dominert enhver kulturseksjon fullstendig, og det er i all hovedsak kritikerne og kulturskribentenes feil.

Men hvorfor har han fått denne dominerende rollen? Det er da rett og slett innmari lite kontroversielt det han skriver, er det ikke det da? At gulrøtter er oransje og at bæsj er ekkelt og at alkohol er fæle greier - det er jo liksom ikke helt nytt?

smilefjes skrev:

At gulrøtter er oransje og at bæsj er ekkelt og at alkohol er fæle greier - det er jo liksom ikke helt nytt?

Men det er jo ingen som skriver om det. Det er nettopp det jeg liker. At han setter ord på det som er rundt oss alle sammen, men som elles forblir ubeskrevet.

Anne B Ragde har da skrevet en utmerket bok om både menstruasjonsblod, å være udusjet og det meste ekkelt og beskrivelse av kaffe (tror jeg det var) forlengst. Husker ikke hva den heter jeg, men det er en dame som skal jobbe for en som driver med oppdrett av trekkhunder.


Edit: En kald dag i helvete heter den.

Men det er det som er magien altså? At det er hverdag bare?

Blondie skrev:

De kan jo ikke sammenlignes!
Jeg husker også noe støy i forbindelse med utgivelsen av Min kamp, men gadd ikke følge med. Jeg hadde jo bestemt meg for å ikke lese Knausgård pga den opphausede stemningen. Da skal jeg hvertfall ikke. Og hvem elsker alle bøkene?

Jeg er enig med Divine, noe av det som fenger meg aller mest med Min kamp-bøkene er gjennkjennelsesfaktoren. Han går så langt i sine beskrivelser og betraktninger rundt egne opplevelser at man kjenner seg igjen. Det er rart, for opplevelsene kan være helt forskjellig ens egne, men mye blir allment allikevel. Det synes jeg er spennende.

Bøkene har overrasket meg. Jeg var veldig skeptisk da jeg begynte å lese dem. Jeg hadde hørt mye om dem og var derfor litt negativt innstilt (liker ikke å lese det ALLE leser) og synes i prinsippet det høres veldig utleverende ut. I løpet av bøkene har jeg derimot endret holdning. Ja, de er utleverende, men det er jo seg selv han utleverer. Han skriver om andre, men alt er jo hans egne betraktninger og han oppfattelse av hvordan ting var. Det er jo ingen sannhet han presenterer, men derimot sin romanversjon av livet sitt.

glitterchick skrev:

Kjærstads hovedkritikk gikk ikke på Knausgård, men kritikerns fullstendig ukritiske hylling av ham, han ønsket seg mer dybde i analysen av bøkene. Og det syns jeg verken er usympatisk eller slemt, men som han derimot har helt rett i. De siste årene så har jo Knausgård dominert enhver kulturseksjon fullstendig, og det er i all hovedsak kritikerne og kulturskribentenes feil.

Det er sant Glitter. Nå har jeg lest Blondie sin link.
Det var det jeg visste; At Kjærstad ikke var usympatisk 🙂