Når du må stå ansikt til ansikt med din fobi

...

Huff, stakkars edderkopp... 🙁






Eneste som får meg til å løpe "galning" er veps, da bryr jeg meg ikke så hardt om barna ser meg...

Edderkopper derimot, liker jeg.
Har en tattis på leggen av en også.


Hvis du tåler å se en korsedderkopp, kan jeg legge inn favorittbildet mitt...?

Jeg er som deg. Hvis jeg skvetter av edderkopper og de er store, så opptrer jeg irrasjonelt og hysterisk. Påstår min mann, den fjompen, som ikke skjønner noen ting.

Jeg har i tillegg klart å overføre ganske mye av edderkoppangsten min til avkommet.

Urk. Alien-aktige edderkoppbabyer tror jeg at jeg hadde spart min begeistring for også, gitt. Nok et argument for å ikke drepe edderkopper, men heller fange dem med et glass å sette dem ut, langt langt unna huset.

Jeg gjorde en bommert en gang. Jeg trodde jeg var alene på soverommet og la bort tøy da jeg så verdens største genmanipulerte humle komme stabbende over sengeteppet. Jeg er egentlig ikke så innmari hysterisk av meg, men den skremte meg virkelig, og jeg hylte og hoppet opp på en stol (og jeg som har høydeskrekk kom meg jo ikke ned igjen etterpå. 🙄 ), og kastet alt jeg fant på den for å jage den ut av vinduet igjen.
Plutselig ser jeg datteren på 3 år stå skrekkslagen i døråpningen og jeg måtte jo ta meg sammen.
Det tok sikkert 2 år å overtale henne om at insekter er kjempegøy, og jeg er litt stolt hver gang jeg klarer å stå med kvalmen veltende over meg mens jeg sier "Se så liten og søt edderkopp, den skal sikkert lage fint nett".
Jeg har nesten kurert meg selv faktisk, for ungens skyld. Hva gjør man ikke for barna.

Jeg har en ustabil fobi mot edderkopper. Noen dager kan jeg se en edderkopp, grøsse litt og uten problemer be noen fjerne den. Og er jeg alene så roper jeg gjerne og blir synlig redd. Men når ungene er der takler jeg det med stoisk ro. Men, så finnes det andre dager. Andre dager når jeg ser en edderkopp begynner hjertet først å slå som om jeg har løpt maraton, og det er vanskelig å puste. Det kjennes ut som om jeg får for lite oksygen, rett og slett. Så begynner jeg å grine, også kaster jeg opp. Akkurat det som skjer i kroppen min da har jeg ikke mulighet til å kontrollere, men jeg er klar nok i hodet til å fjerne meg fra ungene eller få dem fjernet fra meg før de verste greiene setter inn.

I fjor vurderte jeg, helt seriøst, å flytte ut av leiligheten min fordi det var en edderkopp inne på stuen.

Nå har jeg ingen spesielle fobier egentlig, men jeg oppdrar ungene mine til å ikke drepe insekter om de ikke MÅ (feks. ved maurinvasjon i huset og slike tilfeller) og da kan jeg i hvert fall ikke drepe insektene selv foran dem. Ikke at jeg gjør det heller, jeg synes det er grusomt at så mange synes det er helt ok å bare splætte edderkopper og alt mulig hele tiden. Ikke spesielt rettet mot deg, Strutsen, men sånn helt generelt. Jeg fikk bare vondt inni meg nå jeg, av de morløse små babyene. (Jeg er litt følsom på sånt ).

Neinei, jeg skjønner at man ikke tenker klart når det er snakk om fobier altså. Jeg hadde nok heller løpt vekk og fått noen til å ta den ut, men jeg har som sagt ikke fobi og skal ikke påstå hardnakket det ene eller det andre. Det er vel mer den der "æsj, edderkopper er så ekkelt, jeg dreper dem glatt azzå"-greia jeg synes er trist, ergo ikke det du beskriver.

Blæ, jeg har det mer sånn at jeg synes de er ekle egentlig mer enn at jeg er redd for dem. Bare ekle, dumme og stygge. Jeg vil at de skal dø og jeg har liten sympati. Jeg har det sånn mot mange typer insekter, fluer, klegg, veps, mygg ovs og jeg dreper dem villig vekk alle sammen.

Redsel i form av hjertebank osv vet jeg egentlig ikke om jeg har så mye av. Høyder kanskje.

Og morløse eddrrkppbabyer Dixie diner, vel, det er et annet univers enn mitt kjenner jeg.

Mani skrev:

Og morløse eddrrkppbabyer Dixie diner, vel, det er et annet univers enn mitt kjenner jeg.

Jeg overdrev litt der altså. Men jeg har ingen forståelse for at man smækker ihjel alle slags insekter fordi man synes de er "stygge". DET er et helt annet univers for meg, heldigvis, og jeg synes man bør passe seg litt for å lære ungene at det er greit. Jeg ser bare i barnehagen der jeg jobber, at unger synes det er fryktelig stas å dele marker og billr i to med spader og lignende, gjerne mens mor eller far står smilende og ser på ved henting. Jeg blir helt himmelfallen.

Ja, og for tiden har vi tydeligvis blitt hjemmet til omtrent en million maur. De graver opp rundt huset, og hele tua har rømt inn på kjøkkenet vårt.
Jeg hater maur altså, så mye at jeg ble uvel da mannen i går spurte om vi skulle kjøpe "Småkryp"-filmen.
Og jeg har sittet på finn og lett etter hus langt borte og kalkulert risikoen for maurinvasjon i dem.

Jeg trodde en god stund det var klesvask som var din største fobi.

Og fobi mot klesvask er det veldig dumt å overføre til avkommet. Jeg har nemlig store planer for hvordan jeg skal slippe unna om noen år.

Huff for en historie.
Jeg prøver å være rolig overfor mine barn, så jeg ikke overfører min edderkoppfobi på dem. Sålangt har det gått bra, men nå har jeg jo ikke kommet i en så alvorlig situasjon som du gjorde, Strutsen.

Jeg tror det kommer an på hvilken grad av fobi man har. Jeg levde mange mange år uten mamma, pappa eller ektefelle som kunne fjerne fluer, humler, bier, veps og edderkopper. Så jeg måtte rett og slett lære meg å fjerne slike ting selv.

Jeg har brukt en del hårskum for å bedøve dyrene og så løpt grøssende inn i et annet rom mens dyret (forhåpentligvis) omkom der i skummet. Etterhvert forstod jeg at det gjorde ikke alle, så da dyttet jeg i tillegg et glass over. For sikkerhets skyld. Etter en tre-fire dager alene på rommet brukte vanligvis dyrene å ikke ha så mye livskraft igjen.

Og bare sånn at det er sagt. Jeg har ikke behov for å drepe insekter og edderkopper. Derimot har jeg et behov for å slippe spesielt edderkopper inne. Så, ja, de omkommer. Jeg orker ikke tanken på å fange dem opp, slippe dem ut og så deretter oppdage at de kommer inn igjen. Grøss og gruuuu! Men ser jeg edderkopper ute får de selvsagt lov til å fortsette med det de holder på med - uten min innblanding.

Men, ja, tilbake til hovedspørsmålet: Jeg behersker meg som best jeg kan rundt ungene. "Se på denne fiiine marken. Har du lyst til å ha den i hånden?" og "Se - der er det masse maur. Er de ikke fine?". Innvendig grøsser jeg litt, selv om jeg nok grøsser mindre enn før jeg fikk barn.

Jeg prøver å forholde meg rolig, og klarer det til tider. Slett ikke alltid med veps...

Beklager at jeg ler, men det var fantastisk morsomt forklart! Ikke lett det der med edderkoppskrekk.

Strutsen skrev:

Jeg fanger lett andre insekter, og bærer dem ut. Men når det kommer til edderkopper, så forsvinner alt av fornuft og følelse. til de som tenker på edderkoppbarna, altså, men der og da tenkte jeg bare invasjon av kjelleren vår. Og den var STOR, altså. Det er ikke min frykt som overdramatiserer når jeg sier at den var på størrelse med en femmer!

Ha ha, nei jeg er ikke lei meg for de døde eddis-bebissene, altså. Jeg tenkte mer at det er lurt å bære edderkoppen hel ut, ikke dele den i to, liksom.

Du må sørge for å ta knekken på resten av dem og, så de ikke invaderer hele huset ditt.
Jeg sitter å grøsser her, og vurderer sterkt å flytte til et sted der det ikke finnes edderkopper overhode (finnes det stedet tro?)
Jeg blir fullstendig irrasjonell når jeg kommer i nærheten av en edderkopp, mange ganger så føles det som om det er den eller meg, men jeg tørr jo ikke å gå nær nok til å knerte dem heller, så det er et dilemma.
Sorry Dixie, men dem eller meg, og da velger jeg meg.

😱

Jeg er livredd for edderkopper. Jeg har blitt bedre, og klarer å holde meg rolig hvis de er små, eller hvis de er ute. Men i den situasjonen der hadde all fornuft flydd ut av vinduet, unger eller ikke unger.