Hva gikk (nesten) galt i bryllupet ditt?

Kirkeklokkene skulle ringe x antall ganger før den stoppet, men den bare fortsatte. Så kirketjeneren måtte løpe opp for å slå de av, før hun kom hastende ned igjen og fikk lukket opp døra.

vixen skrev:

Utrolig spesielt.

Åpen bar. Etter middagen helte hun drinker i veska si, sjangla rundt og var helt fjern.
Jeg var ikke spesielt imponert og selve festen er pr dags dato et ikke-tema for henne. Snart 12 år senere..

Ikirken mistet jeg nesten det der lårbåndet som en har på seg under kjolen.. Fikk liksom slept det med meg med skoen slik at det ikke ble liggende igjen i midtgangen. Og så gikk vi ALTFOR fort, jeg ble nesten slept ned midtgangen. Presten snakket bare om 17.Mai og ingenting om oss som faktisk skulle vies (vi ble gift 22. Mai). Håret ble ikke osm jeg hadde tenkt, det ble sånn "puddelkrøll" og ikke korketrekkerkrøller. Mamma falt ut med venninnen min som hadde ansvaret for gavebordet. Ingen av mannen venner eller mine venner ville snakke med hverandre, de bare grupperte seg på hver sin side av lokalet.. Og det var pinlig for det var et lite lokale og vi var virkelig ikke mange gjester. Sånn det var en lang historie kort.

Vi giftet oss i New York. Derfor var det ikke tid til noen prøvetime hos frisøren. Jeg bestilte time hos en frisør rundt hjørnet fra hotellet. Jeg kommer dit, de tar på håret mitt og ser skrekkslagne ut. Hvorpå de hysterisk mumler: "It's impossible. Can't do anything with this." Jeg har typisk skandinavisk hår; utrolig mange hårstrå, men de er veldig tynne. Og jeg hadde "valgt" en latinamerikansk frisør som var vant til en veldig annen hårtype. De holdt på med dette i godt over en halvtime. Da ble jeg litt stressa, for jeg kan IKKE fikse hår.

Heldigvis så tok sjefen ansvar, og jeg ble veldig fin på håret til slutt. Men hun sa at hun aldri hadde brukt så mye stæsj i noe hår noen gang før, og vi plukket ut 76 hårnåler av håret mitt den kvelden.

Jeg skremte forøvrig vettet av venninna mi når hun skulle gifte seg. Jeg skulle være forlover, også bestemte jeg meg for å stikke innom frisøren hun var hos en liten stund før vi skulle være i kirka. Hun fikk panikk og lurte på om ikke jeg hadde tenkt å pynte meg. Jeg kom nemlig i joggebukse og genser, og mente selv at jeg hadde allverdens av tid til å pynte meg, det var jo tross alt 40 minutter til vielsen startet.
Samme venninne hadde forøvrig instruert kompisene til den kommende mannen at de ikke fikk lov til å røre barten hans, vel de var ikke så gode de kompisene, så de fjernet halvparten, og hun ble rimelig irritert da, og enda mer irritert da hun kom fram til han i kirken og oppdaget at han fortsatt hadde en halv bart.

Ja, det hadde jeg nesten glemt: Organisten kom i siste lita og presset seg frem et par minutter etter vielsen skulle ha startet.

Jeg hoppet i sånn skjerm ut fra et fjell (tandemhopp) to dager før dagen, og kunne bruke sko i cirka fem minutter. På med sko for bilde og seremoni, ellers barfot resten av dagen. Takk og lov for finevær. Crocs hadde vært mye verre...

Jeg tror ingenting holdt på å gå galt i mitt bryllup.

Hattifnatten skrev:

Noe som var pinlig i min venninnes bryllup var at jeg hadde glemt å ta med vesten til bunaden min. Det var virkelig pinlig. Jeg hadde ikke annet alternativ enn å ta på meg bunad uten vest og med sjalet litt tettere dandert enn ellers. Det ble en del latter på festen kan man si.

Hva slags bunad har du?

Som Fnatten hadde vi et lite og uformelt bryllup, og middagen var på restaurant, så jeg hadde et avslappet forhold til det hele. Det eneste jeg kommer på er at de italienske restauranteierne hadde skrevet neders på menyen: "The bride and groom wants to thanks all their guests for a special day." På menyen til to engelsklærere.

Forloveren min tråkket på det lange sløret mitt på vei ned midtgangen
Sløret løsnet, og på kirketrappen måtte jeg febrilsk prøve å få festet det igjen før det blåste avsted

Forøvrig en flott dag!

Veeeel, det var jo litt lite framsynt å glemme å kjøpe kaffe. (Kodak moment nr. 1: Lett hysterisk brud takker gråtende sin svenskehandlende tante for hennes vilje til å kjøre hjem etter kaffelageret sitt.) Å glemme å ta ut tusen forhåndsstekte blini fra fryseren også. (Kodak moment nr. 2: Amper brud hakker løs på frossen bliniklump med brødkniv, til fare for sine omgivelser.)

Generelt er det vel mye bra å si om å ikke lage all maten sjøl.

Pyntestroppen over skulderen på den fiiine brudekjolen raknet. Heldigvis gikk den ikke helt av. Oppdaget det i bilen på vei til fotografen.
Ingenting som var synlig for FolkFlest, heldigvis.

Nå hadde vi et lite bryllup, med kun våre aller nærmeste tilstede. Foreldrene mine mente at "Neida, dere trenger ikke kjøpe vin til maten, vi har massevis liggende". Det viste seg at nevnte vin hadde blitt lagret på et heller varmt vaskerom, og var blitt til eddik. Heldigvis giftet vi oss på en fredag innenfor vanlig arbeidstid, så "katastrofen" ble unngått da stefaren min tok en tur innom polet på veg hjem.

Pappa hadde så mye å styre med i forhold til bryllupet (vi skulle blant annet weboverføre vielsen, noe som ikke var så vanlig i 2001), så han kom alt for sent og hentet meg. Vi var 20 min forsinket, pappa superstressa, jeg bare lo. Vielsen ville jo ikke starte før jeg kom lell.
Etter selve vielsen, var det fotografering. Forloveren til mannen hadde ordnet med fancy bil, og vi kjørte av gårde. På vei tilbake fra fotograferinga og til festen, fikk denne fancye bilen motorstopp..! Forloveren fikk tak i en annen bil, en bitteliten Ford Escort, og han var ikke så veldig høy på pæra da vi kom kjørende til festen med brudgommen alene i baksetet og bruden i forsetet, løftende på stakken hver gang han girte. Og som jeg lo!

Å, så mange herlige historier. Nå kan alle vordende bruder, som liker Kontroll, sove godt, fordi ingenting blir helt perfekt uansett.

Vel, to dager før ringte kameraten vår, som skulle være taffelmusiker under middagen og spille med bandet senere på kvelden (hans kamerater), med skjelvende stemme og fortalte at det visst var den helgen de skulle til Cambridge og ikke helgen etter. Han fikk så ørene flagret og litt til. Mannen min har fremdeles ikke klart å svelge den episoden helt. Det ordnet seg i siste liten, vi klarte å få fatt i noen som spilte helt ok musikk (ikke noe jeg husker, hadde de vært veldig gode hadde jeg nok husket det).

Den verste blunderen i bryllup gjorde jeg som forlover. Bruden hadde nemlig datet en med samme navn som brudgommen rett før og det var han det var referert til når jeg kom med sitat fra mail hun hadde sendt meg. Min versjon om hvordan de ble sammen stemte liksom ikke helt med versjonen de selv fortalte i bryllupet. Ingen merket noe bortsett fra brudeparet selv, men jeg trodde jeg skulle dø når hun ringte lattermild en stund etterpå. De synes det er hysterisk morsomt og jeg synes det er dritpinlig!

Jeg begynte forresten middagen i mitt eget bryllup med å søle et fullt glass med mørkt øl nedover kjolen. Pytt pytt.

Ler av deres gode historier. Heldigvis ikke noe prekært i mitt eget bryllup, annet enn at jeg var så redd for å søle middag på kjolen at jeg hadde dandert en serviett pent langs utrigningen. Det var det ingen som minnet meg på når bildene ble tatt ved bordet, så jeg ser ut som en liten fjott med smekke på alle bildene under middagen.

Mens jeg satt og spiste frokost kom min venninne lettere hysterisk inn i rommet og kunne fortelle meg at det var hull i brudekjolen min. 😱 Det hadde vært et eller annet på strykehjernet som hadde satt seg fast og hull ble det. Hun var så stressa og uttafor at det var klin umulig for meg å også skulle ta den rollen, så jeg roet ned henne, ba en annen venninne om å sjekke skaden og fortsatte frokosten min. Hullet var ikke veldig stort, men på et ganske synlig sted. Allikevel tror jeg faktisk ikke det var så mange som la merke til det. Vnninnen min begynner fortsatt nesten å gråte når historien blir nevnt, jeg har heldigvis klart å le av det fra dag 1.

Jeg var en avslappet brud, med unntak av at jeg var veldig nervøs for å gå opp midtgangen med pappa. Dyr kjole med litt slep hadde jeg, med en cape, siden det var kaldt.

Hva er vel da bedre enn at Ivrig Kirketjener trykker på "begynn og spille orgel"-knappen til organisten samme sekund som jeg tråkker på kirketrappen. Tid til å ta av cape? Neida. Tid til å fike slep? Neida. Tid til å trekke pusten og se på pappa? Neida.

Så da spiller de da, dørene går opp, alle reiser seg. Og det står jeg stressa og bakster med cape, den ramler på gulvet i våpenhuset, vi må gå, slepet er ligger i en liten krøll. Var relativt anspent og stressa da ja, og er litt sur for det enda. Mannen min forsøker enda å overbevise meg om at ingen så det, men etter en del år har jeg da hørt noen kommentarer - og ikke minst sett det på dvd...

Videre litt skuffet da organisten spilte feil (det finnes to) melodi til den vakreste salmen jeg vet (Guds kjærleik), så ingen kunne synge den.

At kelnerene mistet kakepynten etter kakeskjæring så den gikk i tusen knas gjorde meg ingenting. Ei heller at den ene gaveåpneren ikke dukket opp og de andre var rimelig stressa pga hektisk for dem og null system.

Fin dag okke som.