Forskjellige fedre?

Jeg har en diskusjon gående med en venninne om hvor mange fedre det er moralsk tillatt å ha barn med uten å bli stemplet som "kort i toppen".

Vi har begge barn med to forskjellige fedre, og synes begge to at det er maks av det vi kan akseptere.
Hele greia bunner i at vi har en felles bekjent som nå er gravid med sitt fjerde barn med far nr 4, og ikke har noen betenkligheter med det.

Jeg har vel egentlig en litt sånn "live and let live"-holdning til det meste, men i forhold til dette så dukker spørsmålene opp som perler på en snor.

Din mening?

Det synes jeg det er vanskelig å si noe generelt om uten å kjenne menneskene og deres situasjon. Sjøl har jeg med nød og neppe greid å karre til meg barn med én mann etter mange års forsøk, mens andre jo er superfruktbare og blir gravide selv om de bruker prevensjon. Det er så mange ting som spiller inn at jeg ikke våger å uttale meg bombastisk.

Jeg syns vel ikke det er noe maks. Det er andre ting som får meg til å tenke 'kort i toppen'.

Jeg tror det skulle mye til før jeg selv fant på å få barn med fler enn to fedre, men det har ikke noe særlig med moral å gjøre, mer at det høres upraktisk og slitsomt ut. (Pluss at jeg tviler på at jeg ville ønske meg fler enn to barn, selv med bare én far til dem.) Det er såpass mange grunner til at folk ender opp med å få barn med noen at jeg ikke ville påtatt meg å karakterisere noen som korte i toppen uten mer "bevis" enn akkurat det at de har barn med X antall menn. Det høres litt voldsomt ut med fire barn med hver sin far, jeg synes også det, men jeg ville ikke kalle det hverken dumt eller umoralsk i seg selv.

"Kort i toppen"-utsagnet var bare for å illustrere tankeløshet i forhold til spørsmålet. Jeg sier ikke at alle som har barn med flere enn to fedre er korttenkte.

Det må jo utvilsomt bli kaos om alle fire fedre skal hente ungene annehver helg for samvær. Ja, for et kaos på så mange områder.

4 fedre betyr jo sansynligvis at ingen av de tre barna bor sammen med far. Å koordinere samvær med tre fedre høres slitsomt ut.

Det er ikke noen generelle regler her, men kanskje noen hadde trengt et samlivskurs? Eller så kan det jo være hun aldri har ønsket et langvarig samliv, bare flere barn.

For min del må andre få leve livet sitt som de vil. Jeg dømmer ikke noen pga flere fedre, nei.

Reint praktisk høyres det slitsomt ut å ha barn med forskjellige fedre, men å dra andre slutningar (altså kort i toppen) blir for drøyt.

Alt i livet kan ikkje planleggast, og eg tvilar sterkt på om nokon planlegger ein ungeflokk med fleire ulike fedre. Av og til tar livet vendingar ein ikkje kan forutsjå og da gjer ein det beste utav situasjonen.

Bestemor mi er av typen som synes det bærer over alle støvleskaft at folk "driver som kattar " og får ungar både her og der. Eg skriver sånne utsagn på kontoen for gammle sære damer.

Skilpadda skrev:

Jeg tror det skulle mye til før jeg selv fant på å få barn med fler enn to fedre, men det har ikke noe særlig med moral å gjøre, mer at det høres upraktisk og slitsomt ut.

Heilt einig med Skilpadda her.

nolo skrev:

Jeg syns vel ikke det er noe maks. Det er andre ting som får meg til å tenke 'kort i toppen'.

Helt enig. Man skal være forsiktig med å dømme.

Jeg er litt på linje med Fruktflua og venninnen her. Det er ikke pent å dømme, men det skjer jo at vi (jeg) gjør det likevel. Men som regel får vi (jeg) tenkt oss (meg) om 😉

Moralsk sett synes jeg ikke det er så merkelig. (Folk ligger da gjerne med flere enn fire stykker i dag?) Men rent praktisk etc så synes jeg det er merkelig, ja.

Karamell skrev:

Jeg er litt på linje med Fruktflua og venninnen her. Det er ikke pent å dømme, men det skjer jo at vi (jeg) gjør det likevel. Men som regel får vi (jeg) tenkt oss (meg) om 😉

Enig. Klart det er ting man stusser på. Jeg for min del reagerer på temmelig mye, jeg er nysgjerrig av meg og legger ofte merke til ting som er litt utenfor A4 livet og jeg synes også det er gøy å spekulere litt i øst og vest (men jeg er temmelig klar over at det bare er spekulasjoner, og ikke fakta.)

Men Karamell, synes du det er noe å sette moralske spørsmål ved om noen har fire unger med foreskjellige fedre?

Jeg dømmer ikke, jeg bare lurer. Dessuten vet jeg en del fakta om diskusjonsobjektet (jeg sa jo at vi snakker om en bekjent).

Nei, selv jeg har fått med meg at de fleste har sex med flere enn en partner i løpet av livet 😉 Men særlig praktisk høres det ikke ut.

Tja, noen grense finnes vel ikke, og jeg vet ikke om kort i toppen er det første jeg tenker.

Men jeg reagerer når jeg hører om folk (være seg menn eller kvinner) som har barn med mange ulike fedre/mødre. Min første tanke er at det må være upraktisk rent logistikkmessig, samt at det dukker opp en tanke om det virkelig er "nødvendig" (satt litt på spissen) å få barn med "alle" man bor sammen med, eller deler seng med.

De ekstreme eksemplene som er lett for meg å trekke frem er den tidligere nabodamen min som hadde barn med 4 forskjellige menn, med variert deltakelse i barnas liv. Det var ganske trist å se at den ene (med den mest uengasjerte pappaen) stå igjen sammen med mammaen sin når hans 3 brødre ble hentet av sine respektive fedre. En av disse pappaene tok ham også med seg en gang i mellom, og det så ut som han skulle boble over av lykke de gangene. Nå har denne nabodamen min giftet seg og fått barn nr 5. Hun er på ingen måte "kort i toppen" målt ut fra intelligens, karriere, sosiale egenskaper osv. Men hun har kanskje hatt flere feilvurderinger når det gjelder menn (ihvertfall med synlige resultater som barn fort blir) enn det mange andre har.

Det andre eksempelet er min kollegas datter som har 4 barn med en og samme mann. Denne mannen har 4 barn i tillegg, hvorav 3 av jentene går i samme klasse. Ikke en helt vanlig setting det heller, og langt lettere å fordømme denne mannen enn min tidligere nabo.

Jeg prøver å ikke dømme før jeg evt vet mer om historien bak, men jeg skal jo ærlig innrømme at det av og til rører seg fordømmende tanker i hodet mitt når jeg hører om noen som har barn med mange forskjellige partnere (og "mange" må igrunnen være mer enn 2 før jeg tenker tanken en gang)

2..

Jeg har aldri tenkt på noen maksgrense, men det høres veldig upraktisk ut. samtidig kan det jo være at foreldrene takler det hele utmerket. Kort i toppen tenker jeg ikke i forhold til antall barn/ antall fedre. Det er nok av de med både ingen, et, to, tre osv som lett sklir inn i den kategorien, uten at jeg vil utbrodere:p

Synes det er mer "kort" å generalisere- jeg har barn med to fedre. OM ting skulle gå til hælvete og jeg traff en ny mann og mot formodning skulle ønske et til barn( liiite sansynlig) så ville jeg rydde vekk mennesker som hadde en nedlatende holdning til andre og deres valg vekk fra livet mitt ganske kjapt.

Shitt happens og det er mange som elsker å ha en mening om det.

Jeg har ett barn og kvier meg for å få ett til med en annen allerede. Jeg er singel så oddsen er jo der. Det kan skje.

Får jeg det så er det garantert at det ikke blir fler her. Orker rett og slett ikke styret.