Er nordmenn sosialt sære?

Du må nok flytte til Bergen.

Vi snakker med de fleste, det meste av tiden. Jeg opplever konversasjoner både på venteværelser og på bussen og synes egentlig at det er den mest naturlige ting i verden.

Jeg oppfatter vel meg selv som forholdsvis sosial. Jeg har ofte gjester og liker å være sammen med andre. Jeg er til og med en av dem som er så påtrengende at jeg organiserer noe for foreldre og barn i lillesøsters klasse, utenom skoletiden. Men jeg tvinger jo ingen til å komme da. 😉 Jeg bare foreslår og lager et lite opplegg. Vi får se om det kommer noen.

Stort sett synes jeg at de fleste mennesker rundt meg virker sosiale også. Det er klart at noen har mer sosialt overskudd enn andre, og det går i perioder. Og som sagt i en tidligere tråd, så synes jeg ikke at det er et spesielt godt skille på hvor sosial man er om man liker uanmeldt besøk eller ikke. Mest kanskje på hvor rotete man er.

Kitty Bastard skrev:

Men det gjør da folk?
Jeg er jo sosialt sær (på en sånn stor, blinkende, dette har jeg papirer på-måte), og jeg syns folk skal snakke hele tiden.

Jada, mange gjør det. Men det er slett ikke uvanlig at man blir sittende i total stillet når man venter ett eller annet sted.

Men én ting er nå venteværelse/kø/buss-snakking.

Det er ganske typisk norsk å ta ordet "tvangssosialisering" i sin munn - og det sier vel noe om en holdning i samfunnet det også? (...eller kanskje de snakker om det i alle andre land også, bar at jeg ikke vet hva tvangssosialisering er på spansk og italiensk??) men om det er noen flersspråklige her, må de gjerne trå til nå; bare om et slikt ord finnes i et språk, sier mye om den sosiale kulturen, tenker jeg.

Jeg har aldri hørt noe ord/uttrykk som gir uttrykk for noe sånt på engelsk, f.eks?

Men det at "tvangssosialisering" (helsestasjon, barselgruppe, kursvirksomhet etc) skal være en så fryktelig, må da si noe om nordmenns sosiele særhet, eller...?

Blå skrev:

Og som sagt i en tidligere tråd, så synes jeg ikke at det er et spesielt godt skille på hvor sosial man er om man liker uanmeldt besøk eller ikke. Mest kanskje på hvor rotete man er.

Kasia skrev:

For min del handler det om at fritiden min er så dyrebar. Jeg vil helst bruke den til ting som gir meg glede og energi. Å tilbringe masse tid med mennesker jeg ikke har noe forhold til eller som ikke gir meg noe - det syns jeg rett og slett ikke er verdt det. Jeg tror ikke det fordi jeg så veldig sær, mer fordi hverdagen er så slitsom at man helst vil gjøre ting som gir overskudd.

Jeg er også sosial og omgjengelig, skravler med alle og liker uanmeldt besøk, men det er ikke dermed sagt at jeg syns alle mennesker hører hjemme akkurat i mitt liv.

Og ang. den norske folkesjela så tror jeg ikke man kan generalisere over at nordmenn er så veldig sære og private. Det har selvsagt med kultur å gjøre, men man finner ganske store forskjeller i de forskjellige landsdelene på hva slags sosiale former som er vanlige. Man kan kanskje bli ensom om man er veldig privat, men jeg vet ikke om det er verre enn å ha hele storfamilien under samme tak. Det har nok en anselig mengde negative sider å leve på sydlands vis også.

Kasia er en klok dame som har skrevet noe som passer akkurat på meg.

Veronal - se der ja!

De engelskspråklige føler også ubehag ved å bli tilfeldig sammensatt i grupper!

Blå skrev:

Du må nok flytte til Bergen.

Vi snakker med de fleste, det meste av tiden. Jeg opplever konversasjoner både på venteværelser og på bussen og synes egentlig at det er den mest naturlige ting i verden.

Gjør vi?
Jeg tenker som Kasia: Livet er for kort og travelt til å være sosial med mennesker jeg ikke har noe til felles med, eller får noe ut av å være sammen med. :sær:

Tvangssosialisering hører barneskolen til. Så er det nok. :elitær:

rine skrev:

Jeg tenker som Kasia: Livet er for kort og travelt til å være sosial med mennesker jeg ikke har noe til felles med, eller får noe ut av å være sammen med. :sær:

Jeg skjønner hvordan du tenker.
Samtidig så tror jeg kanskje ikke tid og lengden på livet er en avgjørende faktor her.

Ok, eksempel fra rl: I går var lærerne i fylket på kurs. Etter forelesningsdelen av kurset, skulle vi "tvangssosialiseres" i grupper på tvers av skoler. Hvis noen hadde spurt om jeg ville være på gruppe med kollegene mine eller i en gruppe med fremmede, ville jeg valgt kollegene mine. De er både hyggelige og interessante og jeg vet på forhånd at jeg trives med dem. Men det var ikke noe valg - tvangssosialisering it was. Og akkurat i går førte det til en særdeles hyggelig, morsom, tankevekkende og meningsfull stund. Kommer sansynligvis ikke til å se dem igjen, tok ikke tiden fra andre viktige gjøremål i mitt hektiske liv - men sitter enda i meg som en følelse som kjennes mistenkelig ut som glede. Det er fint, da!

Jeg er på hugget til å bli veldig mye mindre sosialt sær, jeg altså. For min del handler det nok langt mer om "ork" enn "tid".

Blå skrev:

Du må nok flytte til Bergen.

Vi snakker med de fleste, det meste av tiden. Jeg opplever konversasjoner både på venteværelser og på bussen og synes egentlig at det er den mest naturlige ting i verden.

Hæ?
Nei, vi snakker ikke med ukjente, verken på bussen eller på venteværelser.

Jeg tror du er inne på noe, Zöe. Jeg er veldig sosial, men likevel veldig privat. Jeg kan snakke med hvem det måtte passe meg og om hva det måtte passe meg, men kun så lenge det passer meg. Jeg er åpen om mye som andre ikke er åpen på (som penger og sex), men veldig lukket om (for meg) private ting for de jeg ikke er trygg på. Jeg snakker aldri med ukjente på bussen, jeg hater smalltalk med folk jeg ikke kjenner og jeg er ekstremt dårlig på å ta initiativ til å bli kjent med nye i nabolaget, på jobb osv. Jeg er en særing, men jeg ser at mange er som meg.

007 skrev:

Hæ?
Nei, vi snakker ikke med ukjente, verken på bussen eller på venteværelser.

Jeg tror du er inne på noe, Zöe. Jeg er veldig sosial, men likevel veldig privat. Jeg kan snakke med hvem det måtte passe meg og om hva det måtte passe meg, men kun så lenge det passer meg. Jeg er åpen om mye som andre ikke er åpen på (som penger og sex), men veldig lukket om (for meg) private ting for de jeg ikke er trygg på. Jeg snakker aldri med ukjente på bussen, jeg hater smalltalk med folk jeg ikke kjenner og jeg er ekstremt dårlig på å ta initiativ til å bli kjent med nye i nabolaget, på jobb osv. Jeg er en særing, men jeg ser at mange er som meg.

Jeg kan i grunnen bare signere agenten her. Jeg er helt elendig på smalltalk.

Jeg kan snakke for meg selv bare, men jeg er veldig utadvendt, og syntes barselgrupper er stas, jeg snakker med folk på posten osv. Men jeg liker ikke uanmeldt besøk. Jeg må ha ET sted jeg kan få være i fred når jeg vil det. Så får de som vil komme si i fra før de drukker opp. Jeg syntes ikke det er kjempesært. 🙂

Ellers tenker jeg at det er mange nyanser her, som gjør at jeg tror man fort kan ende opp med å diskutere forskjellige ting her. For det er forskjell på å ikke ha behov for særlig mye sosial kontakt, å ikke trives med en slik kontakt, å ikke takle det, å ikke tørre. Og jeg synes det er ganske stor forskjell på det å ikke være sosial og det å ikke være sosial med ukjente eller fremmede. For det er vel ikke slik her i Norge at vi har tradisjon for å være usosiale heller? Små, tette samfunn gir jo mange fellesskap de fleste vel tar del i på en eller annen måte, selv om de samme menneskene kan virke uinteresserte i kontakt med folk de ikke kjenner til. Må man være sosial med "alle" for å kunne kalle seg sosial? Jeg synes jo ikke det, og tror altså at det er mye sosialt fellesskap blant folk selv om det ikke alltid er så uttrykt eller åpenbart i alle situasjoner.

Olympia skrev:

Jeg synes ikke det.

Som søreuropeer (og jeg har kun erfaring med nordmenn fra det sentrale Østlandet) synes jeg ikke nordmenn er så mye mindre sosiale eller sosialt enn andre europeere. Jeg tror det bunner i nordmenns ideer om hvordan ting er i andre land, og jeg tror ikke de nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten.

Tja? Vi merker i alle fall himmelvid forskjell på det sosiale livet i Norge vs det sosiale livet i USA. Hjemme i Norge var alle travelt opptatt og det å finne på noe sammen var et styr uten like, som helst måtte planlegges i ukesvis. Her har vi et mye mer spontant sosialt liv, og et mye mer aktivt sosialt liv. Halve venneflokken er forøvrig nordmenn, så det bør jo bety at enten er det rammene i Norge som legger demper på det sosiale livet, eller så er der kun de sosiale som blir expats.

Jeg liker forøvrig godt mitt eget selskap, men har ikke problemer med folk Om bare stikker innom. Jeg har noen få, nære venner, men samtidig en stor omgangskrets.

Og bortsett fra været er det dølle sosiale livet det jeg savner minst i Norge. Det at ingen hadde tid eller ork til å gjøre annet enn å sitte hjemme i egen stue etter at arbeidsuka var over. Ikke kan man ta med unger på kveldsbesøk, for de har sine rutiner og må legges etter dem. Og nei, de kan ikke Ove andre steder enn egen seng. Og barnevakt har man ikke. Finne på noe på dagen på en lørdag? Nei da skal man på IKEA eller vaske huset eller stelle i hagen eller pusse opp. Og søndag? Nei da har tante Olga bursdag.

Ok, litt satt på spissen, men ikke langt fra sannheten. Mens her treffer vi noen stort sett hver eneste helg. Konserter, museum, en tur i parken, bbq, ost og vin hjemme hos noen, en festival og hva-har-du. Det høre kanskje oversosialt ut, men jeg ser ikke så mange i uka, siden jeg er student.

Jeg er forøvrig heller ikke svær på smalltalk med ukjente, men har blitt bedre. Det som er bedre her vi er nå er at de nære vennene er mer tilgjengelige, vi finner på mer sammen. Samtidig som det er flere arenaer hvor en kan treffe alle dem man bare kjenner litt. Jeg er feks med i en gruppe som møtes en gang i mnd rundt i private hjem for å drikke vin. Det er mellom 25 og 50 som møter opp hver gang. Det er kjempekoselig! Jeg har en liten krets jeg snakker mest med, men den blir stadig større, for i ny og ne dukker det opp nye, hyggelige mennesker.

Jeg har alltid syntes det var pussig med argumentet "heller 5 gode venner enn 20 bekjente". Hvorfor er det en motsetning? Jeg har da nære venner selv om jeg er generelt positiv til ny, sosial kontakt. Innimellom dukker det også opp mennesker på de nye sosiale arenaene som har kvaliteter til å bli en ny nær, god venn. Jeg syns det høres trist ut å ikke være åpen for det.

Zoë skrev:

Å stoppe opp foran en fremmed på fortauet og innlede en samtale, ville vært både sært og litt sosialt uintelligent. Men å veksle noen ord med en man sitter ved siden av på et venteværelse eller i annen kø synes jeg er helt fint - selv om man ikke kjenner hverandre fra før. Det kan ofte være overraskende hyggelig.

Jeg sier som Kitty, det gjør da folk?
Som pendler ser jeg det iallfall daglig, og gjør det selv. Jeg er en introvert, så når jeg gjør det, vil jeg tro de fleste andre gjør det også. Unntaket er vel noen yngre folk som ikke er vokst inn i folkeskikken ennå.

Jeg har noen bekjente fra midtøsten som syns nordmenn er dårlige på å gå på besøk til hverandre og vise hverandre oppmerksomhet når noen er syke eller sliter, og det tror jeg er sant. Det henger nok sammen med dette med uanmeldt besøk, og det at vi er så mye hjemme i husene våre. Det er kanskje lettere å invitere noen over til sitt bord på en restaurant enn det er å invitere folk man ikke kjenner så godt hjem til seg. Det sistnevnte gjør iallfall vi ytterst sjelden. Nå er jo jeg gift med en annen nordboer, men folka hans er minst like sære som våre på akkurat dette. Kanskje det er et nordisk fenomen?

Når det er snakk om uanmeldt besøk og at andre er så mye flinkere til å invitere folk til hjem til seg så er det vel familie og venner som først og fremst blir invitert hjem- også i utlandet? Kanskje det virker mer sosialt fordi man gjerne har mye større familie enn det som er vanlig for nordmenn? Man drar jo ikke inn fremmede man har hatt en tilfeldig prat med på bussen hjem til seg og serverer mat i Tyrkia heller?

Det jeg prøvde å få frem i mitt forrige innlegg er at jeg opplever at nordmenn tror at det er så mye mer sosialt andre steder, uten at det nødvendigvis er det. Mange tror jo at å være i Syditalia eller Hellas er som i denne Dolmio-tomatsaus-reklamen, man sitter på en liten restaurant der alle er ukjente for hverandre i utgangspunktet, men likevel går vinflaska mellom bordene, ledsaget av latter og hyggelige ord og kvelden ender med at alle barn og voksne fester og leker til tidlig neste morgen.

Som utlending synes jeg forresten også at nordmenn er ekstreme på å være sosiale på jobben. Lønningspils, sosiale turer, julebord, teamturer osv. var helt ukjent for meg før jeg flyttet hit, og jeg kjenner at jeg synes det kan bli vel mye å omgås jobben min så mye i fritiden også- jeg har sjelden hørt andre nordmenn reagere på det samme.

Zoë skrev:

Å stoppe opp foran en fremmed på fortauet og innlede en samtale, ville vært både sært og litt sosialt uintelligent. Men å veksle noen ord med en man sitter ved siden av på et venteværelse eller i annen kø synes jeg er helt fint - selv om man ikke kjenner hverandre fra før. Det kan ofte være overraskende hyggelig.

Jeg synes dette skjer hele tiden, jeg! På bussen, venteværelser, i butikkø og heis: Folk prater da!

Det er ikke lenge siden jeg innledet en samtale med ei som sto foran meg i kø på Bianco, for å spørre hvor hun hadde kjøpt skoene sine. Det resulterte i en fin liten samtale og var ikke rart i det hele tatt.

Det er jo forskjell på folk, men jeg merker en stor kulturforskjell fra de omgivelsene jeg vokste opp i og de fleste mennesker jeg møter i dag.

Jeg vokste opp med en del "regler" eller skikk og bruk. Regler som var alment akseptert blandt de rundt meg. Jeg har brukt mange år på å forstå at det ikke er bevisst når folk bryter disse.

Jeg stusser jo over at det i barnehagen legges større vekt på å måtte spørre om å få være med i leken, enn på å lære seg å inkludere andre. For meg er dette normal høffelighet for barn eller voksne å inviter nye inn i varmen.

Å ønske en ny nabo velkommen, å være spesielt nøye med å inkludere den nye osv.

De menneskene jeg setter størst pris på i dag, er mennesker jeg i utgangspunktet ville ha "avskrevet" om jeg hadde vært så opptatt av å finne forskjeller heller enn å finne de jeg føler jeg har mye tilfelles med.

At man bare vil omgås de som er like en selv synes jeg høres kjedelig ut. Det er da mye morsommere med mennesker som er litt forskjellig fra en selv.

Når det gjelder den barselgruppe saken så rister jeg på hodet. At alle i en barselgruppe skal måtte være 30 år og dame er jo idiotisk. Har en jevnaldrene barn har en noe tilfelles om en er 18 eller 40. Mann eller dame. Lys eller mørk. Noe ganger blir en overasket over at en faktisk har noe til felles med mennesker som en i første omgang har båssatt på feil grunnlag.

At like barn leker best mener jeg er FEIL.