Er nordmenn sosialt sære?

Jeg merker at jeg blir glad av korte, hyggelige menneskemøter med tilfeldige folk. Det gir en felleskapsfølelse.

Her er jeg veldig på linje med deg. Det jeg imidlertid ikke gidder er type "keeping up appearances-selskapeligheter" der man skal sitte å konversere over hvite duker. Også må jeg signere innlegget lengre oppe om bergensere. Det er også mitt inntrykk etter de møtene jeg har hatt med bergensere, de lar det stå til og det har jeg veldig sans for.

Ja, også elsker jeg å generalisere.

Zoë skrev:

Ok, eksempel fra rl: I går var lærerne i fylket på kurs. Etter forelesningsdelen av kurset, skulle vi "tvangssosialiseres" i grupper på tvers av skoler. Hvis noen hadde spurt om jeg ville være på gruppe med kollegene mine eller i en gruppe med fremmede, ville jeg valgt kollegene mine. De er både hyggelige og interessante og jeg vet på forhånd at jeg trives med dem. Men det var ikke noe valg - tvangssosialisering it was. Og akkurat i går førte det til en særdeles hyggelig, morsom, tankevekkende og meningsfull stund. Kommer sansynligvis ikke til å se dem igjen, tok ikke tiden fra andre viktige gjøremål i mitt hektiske liv - men sitter enda i meg som en følelse som kjennes mistenkelig ut som glede. Det er fint, da!

Akkurat i en slik sammenheng kunne jeg like gjerne vært sammen med andre enn de jeg jobber med til vanlig. Jeg måtte jo uansett tilbringe tid der, og det er jo alltid interessant å snakke med folk fra andre skoler, selv om jeg ikke ser de igjen. Det er jo ikke slik at jeg bare snakker med folk som kan være potensielle bestevenner.

007 skrev:

Hæ?
Nei, vi snakker ikke med ukjente, verken på bussen eller på venteværelser.

Dette opplever jeg stadig vekk fra Bergensere. Kanskje det er jeg som sender "hun der kan jeg snakke med"-vibber til fremmede?

Jeg er veldig sær. Jeg tar ofte ikke telefonen om den ringer engang.
Jeg anser ikke dette for å være noen særlig god egenskap - jeg må bare leve med meg selv og at jeg er sånn. Og prøve å i minst mulig grad la det gå ut over andre folk.

Jeg er ikke så veldig glad i å møte nye folk, det må jeg innrømme. Jeg har ikke som mål å få flere venner.

Men jeg skulle så inderlig ønske at nordmenn var litt flinkere til å småprate, feks i bryllup. Har vært i en del internasjonale bryllup, og det er påfallende hvor mye flinkere mange av de utenlandske har vært til å få en til å føle seg vel. Ikke vet jeg om det har å gjøre med at disse har hatt bakgrunn fra typisk høyere britiske kretser, vet at høflig oppførsel har blitt sterkt vektlagt på de skolene de har gått. Dessverre ble vi den ene gangen puttet på bord med de norske (unge) gjestene, og knapt en sjel åpnet munnen, utover å prate med sin partner. Mens vi i løpet av oppholdet ble godt kjent med flere briter fra Sør-Afrika og andre steder.

Som en digresjon kan jeg også nevne at da jeg en kortere periode bodde i India, lærte jeg også litt om åpenhet. Bussene var stort sett fulle, og kvinner satt bakerst. Måtte man stå, så var det helt vanlig at fremmede kvinner med sitteplass tilbød seg å holde både barn, babyer og vesker - noe folk hjertelig takket ja til. Det føltes både hyggelig og greit å etterhvert tilby andre samme servicen og å selv ta imot tilbudet, mye smil og takk.

Arkana skrev:

Dette opplever jeg stadig vekk fra Bergensere. Kanskje det er jeg som sender "hun der kan jeg snakke med"-vibber til fremmede?

Jeg også snakker stadig vekk med fremmende på venterom, køer etc etc.
Min oppfatning er nå at det er vanlig i Bergen!

Bryllup er det aller verste av det versteste. Da blir man plassert sammen med fremmede og må smalltalke i flere timer. Hvis man er så heldig at viseverten annonserer selskapsleker i tillegg, der man foreksempel må beføle fremmede, hårete legger for å finne ens partner, da er kvelden gjort. Da er det bare å løpe i baren og hive innpå gratis drinker. Evt låse seg inne på do og vente på bedre tider.

Men, altså. Erre så farlig 'a?
De som er sosialt sære syns vel det er helt ok og føler ikke at de er glipp av noe, og de som syns det er horribelt at norsk kultur er som den er kan vel starte støttegrupper eller noe?

Callisto skrev:

Jeg også snakker stadig vekk med fremmende på venterom, køer etc etc.
Min oppfatning er nå at det er vanlig i Bergen!

Da jeg studerte hadde jeg en del med utvekslingsstudentene å gjøre, og noe av det første vi lærte dem var at her til lands setter folk seg så langt fra hverandre som de kan på bussen. Om man er passasjer nummer 2 på bussen, så setter man seg for all del ikke ved siden av passasjer nummer 1.

007 skrev:

Bryllup er det aller verste av det versteste. Da blir man plassert sammen med fremmede og må smalltalke i flere timer. Hvis man er så heldig at viseverten annonserer selskapsleker i tillegg, der man foreksempel må beføle fremmede, hårete legger for å finne ens partner, da er kvelden gjort. Da er det bare å løpe i baren og hive innpå gratis drinker. Evt låse seg inne på do og vente på bedre tider.

Forekommer faktisk sånt som dette?
Nå er jeg plutselig ikke det minste lei meg for at jeg er så usosial.

Jeg trodde ikke at jeg var så sosial, men der i tråden at jeg nok er det. F. eks i dag har jeg snakket med ei hel røys med folk på handleturen. Bekjente på kafe, mammaen til en i klassen til åtteåringen, en som jobbet med meg før, damen i kassen på Biltema, damen i kassen på Kremmerhuset, ei som var på stellerommet samtidig med meg, ei i køen på Kremmerhuset og slik fortsetter lista. Jeg småprater over alt, egentlig. *skravlekjerring*

Kitty Bastard skrev:

Men, altså. Erre så farlig 'a?
De som er sosialt sære syns vel det er helt ok og føler ikke at de er glipp av noe, og de som syns det er horribelt at norsk kultur er som den er kan vel starte støttegrupper eller noe?

Vet du, grunnen til at jeg startet denne tråden er at det sakte men sikkert har gått opp for meg at det kanskje er litt "farlig".

Jeg leser at mange i denne tråden synes at jovisst småsnakker vi med folk vi ikke kjenner - og klart endel av oss gjør det - men jeg tenker litt utover det, egentlig. Jeg tenker at i en kultur hvor det er gjengs å frykte tvangssosialisering, bryllup med halvkjente og ukjente og lignende, så kan det føre til en ensomhet hos mange som ikke er så heldig å ha et stort sosialt nettverk. Og selv de med stort nettverk går glipp av noe, tenker jeg, når mange er såpass knipne på hvem man bruker tiden sin på.

Jeg poengterer at her snakker jeg ikke om "dere andre" men om "oss".
Klart mange nordmenn er både varme, åpne og noen store skravlebøtter og sånn - men jeg opplever oss som gruppe som temmelig reserverte og kanskje litt selvbevisste?

Jeg er ganske elendig på smalltalk, men det er et bevisst valg. Jeg ønsker ikke å være en person som snakker om alt med alle. Det er ikke meg!
Men jeg er å glad i å snakke med folk om litt dypere ting, og da må jeg gjerne kjenne dem litt.. 🙂