Spinnoff av juletråden: Gifter folk seg i kirken fordi det er fint der?

Jeg tror at mange gjør det, ja. Gjerne under flagget "tradisjon".

Veronal skrev:

Jeg tror at mange gjør det, ja. Gjerne under flagget "tradisjon".

Jeg kjenner også flere som har giftet seg i kirken på grunn av det ja.

Litt avsporing/reflektering/jabbing: Er det egentlig rart at ateister gifter seg i kirken? For dem så finnes det jo ingen gud, det er jo bare et pent, tradisjonsrikt bygg. Da synes jeg det er mer logisk at noen som er av annen religiøs tilknytning heller har kvaler med å bruke et annet religiøst bygg.

Esme skrev:

Litt avsporing/reflektering/jabbing: Er det egentlig rart at ateister gifter seg i kirken? For dem så finnes det jo ingen gud, det er jo bare et pent, tradisjonsrikt bygg. Da synes jeg det er mer logisk at noen som er av annen religiøs tilknytning heller har kvaler med å bruke et annet religiøst bygg.

Jeg synes det er rart. (og siden jeg er rar, synes jeg det er litt respektløst ovenfor de som har sterke følelser for bygget og den opprinnelige måten det er ment brukt for.)

Esme skrev:

Litt avsporing/reflektering/jabbing: Er det egentlig rart at ateister gifter seg i kirken? For dem så finnes det jo ingen gud, det er jo bare et pent, tradisjonsrikt bygg. Da synes jeg det er mer logisk at noen som er av annen religiøs tilknytning heller har kvaler med å bruke et annet religiøst bygg.

De fleste erklærte ateister jeg kjenner har "skrupler", eller hva man skal kalle det, med å delta i religiøse ritualer uten å være religiøs selv. De fleste som velger å gifte seg kirkelig, eller døpe barna, uten å egentlig regne seg som religiøse ("personlige kristne"), kaller seg ikke ateister, etter min erfaring. Det er vel noe med at det å kalle seg ateist oppleves som å ta "religiøst standpunkt", og det gjør man kanskje ikke uten å virkelig mene det - og da velger man også gjerne aktivt bort deltagelse i religiøse ritualer og tradisjoner.

Det var muligens litt på siden av saken. 🙂 Vi giftet oss i kirken, og det var på grunn av seremonien og ikke kirkerommet. (At "kirkerommet" i dette tilfellet var Nidarosdomen var ikke en del av vurderingen.) Jeg ville ikke giftet meg i kirken dersom brudgommen ikke hadde ønsket det, og på samme måte kunne jeg godt giftet meg i en jødisk eller muslimsk seremoni (og bygning) dersom brudgommen tilhørte den aktuelle religionen og ønsket det, men jeg ville ikke funnet på det for min egen del.

Vi giftet oss i kirken vi sogner til, men uten andre gjester enn forloverne vår + barna. Vi ønsket en velsignelse av ekteskapet og valgte en sermoni i kirken fordi vi tror. Hadde vi ikke vært medlemmer av statskirken/ikketroende ville vi ikke giftet oss i en kirke.

Fadese skrev:

Jeg har inntrykk av at en god del gjør det, ja. Jeg kjenner i alle fall flere som sier at de synes kirka er en fin ramme for bryllupet, sjøl om de ikke anser seg som kristne. Litt forsiktig har de bedt presten om å ikke vektlegge det kristne budskapet så veldig mye i vielsen, sjøl om det naturligvis har vært noe.

Hadde jeg vært prest, ville jeg ikke viet et par som kom med et slikt ønske.

Esme skrev:

Litt avsporing/reflektering/jabbing: Er det egentlig rart at ateister gifter seg i kirken? For dem så finnes det jo ingen gud, det er jo bare et pent, tradisjonsrikt bygg. Da synes jeg det er mer logisk at noen som er av annen religiøs tilknytning heller har kvaler med å bruke et annet religiøst bygg.

Jo, men sermonien har jo et kristent budskap og vielsen gjennomføres av en prest, og da virker det rart for meg at noen velger dette hvis de ikke tror på det som blir sagt.

Embs skrev:

Hadde jeg vært prest, ville jeg ikke viet et par som kom med et slikt ønske.

Hvorfor i all verden ikke? Det må da være helt kurant å si noe om hva man ønsker at skal bli vektlagt i talen presten skal holde under vielsen? Den religiøse delen av selve ritualet kan man jo ikke fjerne ved en kirkelig vielse, men at man ytrer ønske om hvorvidt man ønsker det religiøse aspektet vektlagt i talen eller ikke, det må da virkelig være greit. (Jeg ville syntes det var veldig merkelig om "vår" prest skulle drevet forkynnelse eller snakket spesielt mye om bibelske forhold eller Gud i vår bryllupstale, siden jeg selv ikke er religiøs. Heldigvis kjente hun oss godt nok til å si ting som ga mening for oss. Hun var i det hele tatt veldig opptatt av akkurat det.)

alfaCharlie skrev:

Jeg synes det er rart. (og siden jeg er rar, synes jeg det er litt respektløst ovenfor de som har sterke følelser for bygget og den opprinnelige måten det er ment brukt for.)

Jo, og det er en god grunn, men litt på siden. Jeg skal prøve å forklare. En agnostiker ville kanskje ikke ønske å stå i en kirke og ikke være 100 % oppriktig. Altså man har kanskje en personlig følelse av byggets hellighet. Om man er fullstendig ateistisk, så har man jo ikke en følelse av at en kirke er hellig i seg selv.

Det ble nevnt at det var rart at en ateist kunne gifte seg i en kirke fordi det er en gud man ikke tror på, og jeg tror at det argumentet er gyldig dersom man har en eller annen form for religiøsitet, men dersom man ikke er religiøs i det hele tatt, så kan jeg godt skjønne at en ateist ikke har problemer sånn personlig mellom seg og kirken (respekt for andres tro blir et annet argument)

Esme skrev:

Jo, og det er en god grunn, men litt på siden. Jeg skal prøve å forklare. En agnostiker ville kanskje ikke ønske å stå i en kirke og ikke være 100 % oppriktig. Altså man har kanskje en personlig følelse av byggets hellighet. Om man er fullstendig ateistisk, så har man jo ikke en følelse av at en kirke er hellig i seg selv.

Det ble nevnt at det var rart at en ateist kunne gifte seg i en kirke fordi det er en gud man ikke tror på, og jeg tror at det argumentet er gyldig dersom man har en eller annen form for religiøsitet, men dersom man ikke er religiøs i det hele tatt, så kan jeg godt skjønne at en ateist ikke har problemer sånn personlig mellom seg og kirken (respekt for andres tro blir et annet argument)

Da er vi jo enige. Hm. Kjedelig.

Hadde jeg vært prest i et tilfelle som Fadese nevner, ville jeg ikke latt være å vie, men jeg hadde nok ikke respektert ønsket fullt ut. I krikebryllup er det vel vanlig at presten sier en del om hva Bibelen sier om kjærlighet/ekteskap, det er da ikke så fryktelig annerledes annet enn at "dette sier Bibelen/Jesus/etc". Og såpass må man da tåle av religiøsitet når man først velger kirkebryllup, synes jeg.

Vi hadde et stort og staselig bryllup i Oslo Tinghus, og er ikke det minste misunnelig på dere kristne. Høytidelig stemning, fin musikk, tale og vigselssermoni, men det hele var over før noen rakk å bli lei. 😛

Hattifnatten skrev:

For ham var det ikke unaturlig å gifte seg i kirken, men han hadde ikke et forhold til kirken.

Ja, det henger selvsagt sammen med hvilken bakgrunn man har. Nordmenn har jo generelt sett et forhold til kirken (vanligvis Den norske kirke), og når nordmenn erklærer seg som ateister, synes jeg oftest det virker som en måte å ta spesifikk avstand fra kirken (eller i alle fall fra det religiøse innholdet i den) på. Og da vil det gjerne virke unaturlig å skulle gifte seg kirkelig eller døpe barna sine.

alfaCharlie skrev:

Da er vi jo enige. Hm. Kjedelig.

Men ganske sjokkerende at det skulle være sånn en gang også!

Dessuten sa Hattifnatten det bra, altså, det finnes ateister som bare er likegyldige til religion, ikke nødvendigvis veldig kritiske eller i mot det.

Esme: det kan jeg godt være enig i. Derimot er det en helt annen grunn som kan forklare hvorfor ateister holder seg unna kirker i slike sammenhenger. Av respekt for de som faktisk tror. Min mann ble spurt om å være fadder i en dåp, og siden han er ateist syntes han at det ville være både hyklersk og respektløst overfor kirken. For hans egen del kunne han jo godt gått med på noe som han uansett ikke tror på betydningen av, men å stå og lyve for andre mennesker er ikke særlig fint, religiøs eller ei.

Kanina skrev:

I krikebryllup er det vel vanlig at presten sier en del om hva Bibelen sier om kjærlighet/ekteskap, det er da ikke så fryktelig annerledes annet enn at "dette sier Bibelen/Jesus/etc". Og såpass må man da tåle av religiøsitet når man først velger kirkebryllup, synes jeg.

Det er vanlig å lese noen utvalgte bibelsitater, og vi for vår del valgte ut dem vi ville ha i samarbeid med presten på forhånd. (Og fjernet de som står i det vanlige forslaget, om å forlate sin far og sin mor og bli mange og oppfylle jorden, og sånt.) Presten sa at i prinsippet kunne vi fjerne alt unntatt selve den offisielle ekteskapsinngåelsen, og legge til hva vi ville, og hun var altså veldig opptatt av at det skulle bli en seremoni slik vi ville ha den, og at hun skulle si ting som var viktige og gav mening for oss. (Jeg antar at hun også ville kuttet ut bibelvers i det hele tatt dersom vi hadde bedt henne om det; jeg er forsåvidt enig med deg i at såpass religiøsitet må man "tåle", men samtidig synes jeg det er fint om det kan være opp til hver enkelt hvordan man skal føle og flagge religiøsiteten sin.)

Skilpadda skrev:

Hvorfor i all verden ikke? Det må da være helt kurant å si noe om hva man ønsker at skal bli vektlagt i talen presten skal holde under vielsen? Den religiøse delen av selve ritualet kan man jo ikke fjerne ved en kirkelig vielse, men at man ytrer ønske om hvorvidt man ønsker det religiøse aspektet vektlagt i talen eller ikke, det må da virkelig være greit.

Må det det? Det er vel det jeg har motforestillinger mot, at teksten skal tilpasses de som ikke-kristne som vil gifte seg i kirken fordi det er pent der. Jeg synes at mange «shopper åndelighet» (ikke veldig godt uttrykk, men jeg mangler noe bedre) og bruker kirkens sermonier når det passer dem selv fordi det er pent/noe alle gjør/fordi svigermor forventer det osv. For meg blir det veldig feil, og hvis jeg var prest ville jeg ha motforestillinger mot å vie noen som egentlig ikke ønsket det kristne budskapet.

Hattifnatten skrev:

Det å la være å være fadder synes jeg er ganske naturlig for en ateist fordi fadderskap faktisk innebærer en forpliktelse. I forhold til ekteskap er forpliktelsen man inngår kun knyttet til ektefellen.

Enig. Jeg ville ikke sagt ja til å være fadder. (Jeg hadde derimot ikke hatt noe problem med å la barnet mitt døpes.)

Kanina skrev:

Vi hadde et stort og staselig bryllup i Oslo Tinghus, og er ikke det minste misunnelig på dere kristne. Høytidelig stemning, fin musikk, tale og vigselssermoni, men det hele var over før noen rakk å bli lei. 😛

Bare for å understreke at vi aldri ville ha valgt å gifte oss i kirken pga all orgelmusikk i verden. Jeg har selvsagt ikke noe i mot at folk gifter seg i kirken hvis de føler at det er riktig for dem.

Hattifnatten skrev:

Det å la være å være fadder synes jeg er ganske naturlig for en ateist fordi fadderskap faktisk innebærer en forpliktelse. I forhold til ekteskap er forpliktelsen man inngår kun knyttet til ektefellen.

Jeg er ateist og fadder for min niese. Vi spurte presten om det var et problem, og jeg sa at jeg kom til å prøve å hjelpe til å oppdra barnet i takt med kristne verdier (for de er så sammenfallende med mine siden jeg er vokst opp i en kristen familie), men ikke aktivt i den kristne tro og det syntes han var helt ok.

Kanina skrev:

Esme: det kan jeg godt være enig i. Derimot er det en helt annen grunn som kan forklare hvorfor ateister holder seg unna kirker i slike sammenhenger. Av respekt for de som faktisk tror. Min mann ble spurt om å være fadder i en dåp, og siden han er ateist syntes han at det ville være både hyklersk og respektløst overfor kirken. For hans egen del kunne han jo godt gått med på noe som han uansett ikke tror på betydningen av, men å stå og lyve for andre mennesker er ikke særlig fint, religiøs eller ei.

Vi har også fått forespørsler om å være faddere for div. nieser, nevøer, venners barn og slikt, men vi sier nei. Vi kan ikke stå å lyve slik, det ville vært helt feil for oss. (For ikke å snakke om hyklersk, respektløst og ufint som du nevner.)

Skilpadda skrev:

Enig. Jeg ville ikke sagt ja til å være fadder. (Jeg hadde derimot ikke hatt noe problem med å la barnet mitt døpes.)

Den skjønner jeg ikke. Er ikke dåp egentlig en av de Ultimate Kristne Handlingene?

Hattifnatten skrev:

Det å la være å være fadder synes jeg er ganske naturlig for en ateist fordi fadderskap faktisk innebærer en forpliktelse. I forhold til ekteskap er forpliktelsen man inngår kun knyttet til ektefellen.

Men er det ikke også en forpliktelse overfor Gud? Og det vil i alle fall føles unatrlig å inngå en slik forpliktelse med en gud som vitne, når man overhode ikke tror?