#kostymegate

Skilpadda skrev:

I begge tilfeller har det også handlet om at hvite har blitt fremstilt som svarte/urbefolkning, på klønete og feilaktig vis, i stedet for at man valgte skuespillere som faktisk hørte til den aktuelle gruppen og lot disse folkene være med på å forme hvordan de skulle fremstilles offentlig. Så det ligger et kraftig element av usynliggjøring i det også, og det er jo derfor det (nå) reageres så kraftig på bruk av hvite skuespillere for å spille ikke-hvite roller.

Ja, dett skjer fremdeles. Selv om blackface ikke blir brukt lenger, velges hvite skuespillere i større grad til å spille roller som opprinnelig var ment for noen med annen etnisitet, såkalt whitewashing. Filmer som Doctor Strange og Ghost in the Shell har byttet ut asiatiske karakterer med hvite. Samme med Netflix-serien Death Note, basert på en manga, nå med hvite skuespillere i USA.

I tillegg er fremstillingen av andre etnisiteter på film av og til offer for en hvit ridder, deres roller er mindre komplekse og den hvite helten er den som redder dem.

Skilpadda skrev:

Ja altså, jeg har ikke tenkt å lage noe oppstyr om saken, jeg bare synes prinsippet er verdt å diskutere, når det nå kom opp. 🙂

Prinsipper er alltid verd å diskutere.

Jeg likte denne, jeg.

https://takkforkaffen.wordpress.com/2017/10/16/om-a-kle-seg-som-folk/

Embriksmamma skrev:

Jeg likte denne, jeg.

https://takkforkaffen.wordpress.com/2017/10/16/om-a-kle-seg-som-folk/

Takker, den var fin og nyttig med gode perspektiver.

Tallulah skrev:

Ja, dett skjer fremdeles. Selv om blackface ikke blir brukt lenger, velges hvite skuespillere i større grad til å spille roller som opprinnelig var ment for noen med annen etnisitet, såkalt whitewashing. Filmer som Doctor Strange og Ghost in the Shell har byttet ut asiatiske karakterer med hvite. Samme med Netflix-serien Desth Note, basert på en manga, nå med hvite skuespillere i USA.

I tillegg er fremstillingen av andre etnisiteter på film av og til offer for en hvit ridder, deres roller er mindre komplekse og den hvite helten er den som redder dem.

For ikke å snakke om den klassiske svarte rollen "funny, horny, slightly dimwitted sidekick".

Som Samuel Jackson i Die Hard with a Vengeance, vennen til Percy Jackson i Lyntyven og utallige andre. Alltid den trofaste, morsomme, iherdige, ikke superoppvakte, men veldig lojale nr. 2. Og som oftest gæren etter damer.


Et visst overlapp med "the expendable black guy", han som ofrer seg for filmens egentlige helt, og det er trist, men ikke Ned Stark-trist, liksom. (Den siste må ikke forveksles med "the expendable fat guy", som er han litt småchubby fyren som dør tidlig fordi han går inn i et hus i flammer eller gjør noe idiotisk.)

(Samuel Jackson var ikke den verste, altså, han hadde en solid rolle, men det var likevel helt tydelige stereotypiske elementer i den rollen)

Absolutt! Eller hvordan folk ble forarget når Luke Cage nesten ikke hadde hvite roller. Reagerte noen på at Friends ikke hadde noen svarte venner?

Når man først legger merke til det så blir det helt utrolig påfallende!

Tallulah skrev:

Absolutt! Eller hvordan folk ble forarget når Luke Cage nesten ikke hadde hvite roller. Reagerte noen på at Friends ikke hadde noen svarte venner?

Jeg reagerte på det og diskuterte det med min afronativeamerikanske svigersøster (med norsk mor) og hun skjønte ikke hva jeg snakket om, for det var jo sånn i ALLE serier. Utenom Cosby.

Strå skrev:

Jeg reagerte på det og diskuterte det med min afronativeamerikanske svigersøster (med norsk mor) og hun skjønte ikke hva jeg snakket om, for det var jo sånn i ALLE serier. Utenom Cosby.

Ikke sant? Amerikanske serier er ekstremt etnisk inndelt. Det finnes endel sitcoms med andre nasjonaliteter, men da er det definert som hispanic eller black, og de retter seg kun mot det segmentet.

Det er utrolig sært. Ikke at det er noe særlig bedre i Norge. Vi lever tydeligvis godt med kun blonde familier i blendareklamene, og temmelig få samer eller ikke-hvite i TV-seriene.

En av de tingene jeg likte så godt med Jessica Jones var jo hvor mange, og hvor mange ulike, kvinneroller serien hadde - og i tillegg hadde den både svarte og hvite hoved- og bipersoner. Når man ser en serie som tydelig har satset bevisst på flere typer representasjon, blir det skrikende åpenbart i hvilken grad andre serier ikke gjør det. (Det var for eksempel forstemmende å gå til Daredevil etter å ha sett JJ. Det ga meg følelsen av at Netflix-Marvel ikke hadde endret noe, de hadde bare laget én serie med variert kvinnerepresentasjon, og dermed var de liksom ferdige med det.)

Tallulah skrev:

Ikke sant? Amerikanske serier er ekstremt etnisk inndelt. Det finnes endel sitcoms med andre nasjonaliteter, men da er det definert som hispanic eller black, og de retter seg kun mot det segmentet.

Det er utrolig sært. Ikke at det er noe særlig bedre i Norge. Vi lever tydeligvis godt med kun blonde familier i blendareklamene, og temmelig få samer eller ikke-hvite i TV-seriene.

Jeg ser nesten ikke på TV/serier lenger, men har akkurat hatt en re-run av Buffy/Angel. De startet produksjon i 1997 og avsluttet i 2004. I starten er rollebesetningen ganske så blendahvit og heterofil osv., men det endrer seg der. Var Joss Whedon tidlig ute med sammensatte roller og god variasjon i besetningen?

Jeg leser forresten gjennom hele stabelen av Percy Jackson nå, med alle sideseriene, og ser at forfatteren der åpenbart har tatt til seg enten reaksjoner på eller egne refleksjoner rundt rollebesetningen i første bok/film. Karakterene er mer varierte, mindre stereotype med tanke på kjønn og rase og legning, og jeg tror pinadø han fremstiller Apollon (som er hovedpersonen nå) litt subtilt og med glimt i øyet som bi og/eller trans.

Jeg ser sesong 2 av Transparent nå, og der er det i hvert fall en god miks av seksuelle preferanser. Men hvite, jødiske og fra øvre middelklasse er de, alle som en. (Ok, da, noen er WASPs).

Polyanna skrev:

Jeg leser forresten gjennom hele stabelen av Percy Jackson nå, med alle sideseriene, og ser at forfatteren der åpenbart har tatt til seg enten reaksjoner på eller egne refleksjoner rundt rollebesetningen i første bok/film. Karakterene er mer varierte, mindre stereotype med tanke på kjønn og rase og legning, og jeg tror pinadø han fremstiller Apollon (som er hovedpersonen nå) litt subtilt og med glimt i øyet som bi og/eller trans.

Fjortenåringen min kunne fortelle at i Magnus Chase-serien (av samme forfatter) er Lokes barn en person med varierende kjønn. Noe som jo både er veldig tidsriktig, representasjonsmessig, og veldig passende for et avkom av Loke. 🙂

Artig! Jeg syns serien(e) generelt har utviklet seg veldig bra, fra regelrett irriterende til både intelligent og morsomt!

Jeg elsker hvordan denne tråden plutselig gikk over til å handle om Rick Riordan-bøker.

Tallulah skrev:

Absolutt! Eller hvordan folk ble forarget når Luke Cage nesten ikke hadde hvite roller. Reagerte noen på at Friends ikke hadde noen svarte venner?

Vel, Ross hadde både en asiatisk-amerikansk og afro-amerikanske kjæreste, og det er jo faktisk ganske bra, tidsalderen tatt i betraktning. Men hvitvaskingen i underholdningsbransjen er definitivt reell, ja.

Mannen min og jeg så et innslag hvor en producer hadde uttalt at de byttet ut asiatiske karakterer, fordi asiatere (asiatere, faktisk. Vi er jo klin like, alle sammen) ikke er så uttrykksfulle. Mannen min snøftet og jeg fikk et merkelig sideblikk. Han kunne nok til tider tenkt seg en litt mindre uttrykksfull asiat i hus.

Niobe!

Niobe skrev:

Vel, Ross hadde både en asiatisk-amerikansk og afro-amerikanske kjæreste, og det er jo faktisk ganske bra, tidsalderen tatt i betraktning. Men hvitvaskingen i underholdningsbransjen er definitivt reell, ja.

Jada, jeg husker det. Men samtidig, så var det ganske stereotypt at det var nettopp han som haddet det også.

Niobe skrev:

Mannen min og jeg så et innslag hvor en producer hadde uttalt at de byttet ut asiatiske karakterer, fordi asiatere (asiatere, faktisk. Vi er jo klin like, alle sammen) ikke er så uttrykksfulle. Mannen min snøftet og jeg fikk et merkelig sideblikk. Han kunne nok til tider tenkt seg en litt mindre uttrykksfull asiat i hus.

Ja, vet du, det er virkelig mange rare forklaringer.

Jeg så Book of Mormon på Det Norske her, og tenkte at nå må virkelig alle dem som mener at vi ikke har gode nok skuespillere med litt farge på holde snavla.

I 2011 ble Othello spilt av en hvit svenske på Nationaltheatret, og i 2015 av en hvit amerikaner på Den Nasjonale scene i Bergen. Heldigvis ikke i blackface, men det gjorde Nationaltheatret så seint som i 1994, i forestillingen Engler i Amerika.