Hundeeiere!

Vi har to portugisiske vannhunder.
Fordi de er kosete, røyter ikke, lekne og trofaste, og akkurat passe store.
Etter flere besøk hos oppdretteren flat vi pladask for rasen, ingen hund er lik og de har masse personlighet og er utrolig enkle å dressere (og de lærer tilsvarende kjapt rampestreker).
De er gjerne med på lange turer i skog og mark, eller i byen for den saks skyld, men trives også veldig godt med å få ligge ved føttene mine en hel kveld. Uredde og robuste hunder, og selvfølgelig veldig kule.

Maverick skrev:

Jeg har en boxer, fordi jeg synes kombinasjonen Barnas Beste Venn, tasmansk djevel og at han ser ut som en livsfarlig killerdog er ganske interessant.

Og så snorker de og snøfter så søtt. De høres ikke så veldig skumle ut akkurat da.

Vi har en japansk spisshund Vi fikk ham som voksen, på omplassering!
Vi ville ha en hund som ikke var hverken for stor eller for liten, så vi hadde vel bestemt oss for rase lenge før vi fikk ham (av hun vi etterhvert skulle ha kjøpt valp av), den er kjærlig, lettlært og intelligent. Trenger ikke så veldig mye mosjon. Den røyter periodevis endel, men det hjelper godt å gre ham ordentlig en gang i uka.
I motsetning til hva mange tror så trenger den ikke mye pelsstell selv om den er hvit, for pelsen er selvrensende.
Det er en flott førstegangshund for oss! Og så er de så fiiine.

Vi har en sheltie. Gjeterhundhjerne i liten kropp. Stor nok til å orke det meste, men liten nok til at mosjonsbehovet er mulig å dekke. Rolig, lettrent, vennlig, smart. På den negative siden: Ofte sky overfor ukjente. Gneldrete når usikker. Min intet unntak. Tidlig sosialisering blir ekstra viktig med et sånt utgangspunkt, og der syndet vi litt ...

Min store hundekjærlighet var en amerikansk cocker. Jeg har aldri vært borti en mer positiv hund. Blid og kjærlig og bare utrolig søt - pyntedokke utad, men kraftigere bygd og mer hund enn man skulle tro. Kompakthund. Det er likevel uaktuelt å ha den rasen igjen - kjære, så mye gæernt det var med den bikkja.

Skulle jeg hatt hund igjen, måtte det vært en mellompuddel. Pudler er skikkelige hunder.

Har ikke hund nå, men er vokst opp med Alaskan malamute. Stabeist, men en skikkelig familiehund som ikke redd for å bli våt på potene. At den kan ligge ute i veldig mange minusgrader er også en fordel.

Jeg har ikke hund, men er vokst opp med det, og savner det veldig.

Om jeg skulle hatt hund nå, så hadde det blitt en Rottweiler. Har alltid likt den rasen, og har i mange mange år vært bestemt på at det er min hund.

Endelig et bilde! Her er Mira 3 år, i sommer. Hun er forøvrig knusforelsket i verdens nydeligste Carmen: King Charles Cavalier som er naboen vår. Ellers er hun selektiv på hvem hun liker. Egoet er ekstremt mye større enn kroppen, men så er jakthunder tøffere enn toget og kan brukes på alt fra villsvin til elg, så. Litt stri å oppdra, men bortsett fra det med kattene så er hun veldig familievennlig. 16 kg og 40 cm høy over ryggen.

Stor Puddel. Stor bikkje, lite sykdom på rasen, 50% sjanse for jaktinstinkt og røyter ikke.

Det var teorien. I realiteten elsker jeg den fordømrade drittbikkja. Selv om han jager alt(!). Tror han er Securitas. Må ha sin daglige dose mosjon. Vil sjelden bli forbigått i stillhet. Rett og slett mye dritttbikkjeskinn for mye penger. Men han er så fin, elskede puddelgutten .

Jeg har Jack Russell Terrier. Jeg valgte rasen da jeg hadde sett flere JRT og bare elsket gemyttet og drivet på de. Skulle egentlig drive med agility, men jeg flytta så usentralt at det ble uaktuelt. Kira er en knall familiehund, dom lærer nye triks hele tiden.

Jeg skal ha flere hunder, men da kommer jeg nok til å velge hunder som kan trekke pulk.

Freya, kult at de kan hoppe 5 x sin egen høyde. Utrolig stilige hunder. Forøvrig er jeg allergisk mot rasen, noe så tåpelig.

Vi har datteren til Kira, Freya sin jack russel. 🙂

Vi valgte rasen fordi min mann ønsket en hund han kunne ha med på en eller annen form for jakt. Vi ville ha en forholdsvis liten hund, vi likte utseende, gemytt og det meste vi leste om rasen. Vi ville ha en hund som lærer fort, og en gøyal familiehund. Og det har vi jammen fått gitt! 😀
Skikkelig kosegris med voldsomt energinivå, men som samtidig kan ligge rolig på plassen sin halve dagen uten å kreve noe som helst.

Skal jeg si noe negativt om rasen må det være at i alle fall vår er veldig vokal. Hun bjeffer konsekvent når det kommer noen hit. Eller om det går forbi hunder eller folk hun tror skal hit. Hun er også litt for smart.

Siden flere har lagt ut bilder av sine hunder, så kan jo saktens jeg også gjøre det.
Her er kjekken min

Mex skrev:

Vi har en golden retriever.
Grunnen til at vi valgte den rasen er fordi de er kjent for å være rolige, stabile og samtidig arbeidsvillige. Jeg ønsket å drive litt aktivt med hund, vi prøvde oss først på spor, men fikk etterhvert større interesse for lydighet. 🙂

Vi har nå en rolig hannhund som er veldig tålmodig med både små barn, valper og overivrige unghunder.
Det eneste negative med denne rasen (som jeg syns) er røytingen ( pels overalt) og en forkjærlighet for sko. Han spiser dem ikke opp, men bærer dem rundt over alt i huset.

Vi har en golden retriever tispe. Hun er tålmodig med små barn, men kan knurre hvis noen forsøker å kle på henne kjole eller liknende.
På en måte er hun verdens mest intuitive lille vesen: hun skjønte at det lille kreket vi fikk i hus hadde forrang og skulle beskyttes.
Men hun har også en tendens til å tro hun er en ku. Så intelligensen til det som visstnok skal være den 4. mest intelligente rasen kan ifrågestellas.
Ja, de røyter. Noen ganger så inni hampen. Men det er tross alt veldig hyggelig å ha henne her. Det hadde ikke vært det samme å komme hjem til tomt hus.

Mjau skrev:

Skal jeg si noe negativt om rasen må det være at i alle fall vår er veldig vokal. Hun bjeffer konsekvent når det kommer noen hit. Eller om det går forbi hunder eller folk hun tror skal hit. Hun er også litt for smart.

Der er mammaen motsatt, hun bjeffer kun når hun står ute i bandet alene.

Jeg har hatt leonberger, og vil aller helst ha leonberger igjen. Men jeg klarer heldigvis å innse at leonberger utgår med høye kneløft, all den tid jeg vil at ungene etterhvert skal rusle en tur med bikkjekreket. Egentlig så ser jeg at det er mange raser som kunne ha passet inn i familien vår, og glad i hunden blir man jo uansett, så det er vel bare å velge en. Vi har nemlig fått ganske god kjennskap til en oppdretter og en hund spesielt, og den hunden venter valper om et par måneder. Samme hund fikk valper i fjor også, og de går sin seiersgang verden rundt med sitt herlige gemytt og vakre utseende. Det er kommet inn bestillinger fra Frankrike og Russland på disse valpene og vi har da fått tilbud om å kjøpe en. Eieren skal selv beholde en valp og de har gitt oss et fantastisk tilbud om pass av hund i ferier så vi slipper kennel. Det betyr utrolig mye for oss.

Hvilken rase det er? Jo, det er en Welsh Corgi. 🙂

(Farsken, får ikke til å sette inn bilde...)

Her er Kira.

Vi har whippet og kunne aldri hatt noen annen rase. De er rolige og elegante inne, og full fart ute om de slippes løs. Det som var viktig for oss var å ikke få en energibunt av en hund som girer seg opp sammen med ungene. Det er kaos nok her som det er for å si det sånn.

Whippet var en hund jeg ALDRI kunne tenke meg. Jeg syns ikke de var så pene. Nå syns jeg de er vakre!

Vi har en blandingshund ( chi/tibbe/nszieller no sånt) som kom rekende på ei fjøl.
Han har hatt 5 hjem og skulle avlives, men det var det eneste hunden min eldste sønn på den tiden ikke var redd for og å miste han ville knust hjertet hans. Så han bor nå her, med alle sine tvangstanker Bla har han klaustrofobi og dere vil ikke tro hvor mye en hund på 5 kg geier å ødelegge på kort tid. Dog er det blitt mye bedre og han er egentlig en søt hund vi setter svært høy.
HUnd nr 2 er en cavalier kcs som vi lette lenge etter. Eldste hadde dyp hundeangst grunnet løse nabobikkjer og vi måtte lete lenge etter en hund han kunne akseptere. Jeg ville ha en liten hund som kunne bo inne, etter 15 år som eier av polasespisshunder som bodde ute. Hels ville jeg ha en setter, men siden ingen jakter utgikk det. I CkCS vår ha vi fått alt sammen. Han er glad hele tiden, han elsker ungene, i hjernen har han kun vakum og han kan ingenting.

Vi har hund kun for selskapet sin del, cavalieren klippes ned og begge er kastrerte. Bortsett fra at de går på bordet og stjeler mat (drittbikkjene) så er de svært behagelige å ha med å gjøre.

Her er Pippi, vår ivrige boxer.

Det første bildet så må hun forsikre seg om at datteren vår har det bra bak nettingen på trampolina. Det andre bildet er vi på tur og har spise pause.