Kozesmoze?

Jeg bor jo for tiden i det store utlandet, og har etter sommeren her observert at veldig mange velger å dra hjem om sommeren. Og da er det Kone og Barn som drar hjem, mens Mannen blir igjen og jobber. Kona er da gjerne hjemme i Norge i 4-5-6-7 uker (ungene har tre mnd sommerferie fra skolen). Det kjenner jeg at hadde passet vår familie veldig dårlig. I en helt uprioritert rekkefølge: For det første hadde jeg blitt om jeg skulle være alene med ungene så lenge. Hallo, vi snakker om en 4-åring og en 9-åring i sin verste kranglealder! Jeg elsker dem høyere enn livet, men jeg trenger å puste litt innimellom likevel!

For det andre hadde jeg savnet mannen, både fysisk og psykisk. Uten bestevenn og elsker i mangfoldige uker? For det tredje hadde ungene savnet pappa noe alldeles voldsomt, noe som ikke hadde gjort det særlig mye lettere å være alene med dem. Pappa reiser en del i jobben, og de synes bare to-tre dager uten ham er to-tre dager for mye. De er vant med at han reiser, men liker det ikke av den grunn. Og for det fjerde hadde jo pappa savnet både meg og ungene like mye som vi hadde savnet ham.

Er vi Familien Unormal som alldeles ikke kan tenke oss å være særlig mye lengre vekke fra hverandre enn høyst nødvendig, og som synes det å dra på ferie hver for oss i over en mnd høres ut som absolutt siste sort?

De fleste jeg kjenner som drar hjem bor i tillegg på legd hos familie og venner da huset er utleid. Vi har jo et hus som står hjemme, likevel er det fullstendig uaktuelt å dra hjem i ukevis uten mann, merker jeg. Og mannen sier at han hadde blitt rimelig poddesur om jeg hadde foreslått å stikke av gårde så lenge.

Ei jeg snakket med bodde på legd i Norge i fem uker med fire unger under 10 år. Hun ville alldeles ikke være hele sommeren i junaiten bare fordi mannen var her. Jeg synes i grunnen at det at mannen min er her er en veldig god grunn til å være her, og at hvis det hadde vært problematisk å være her, så hadde vi ikke dratt hit i utgangspunktet...

Hvor lenge er det lengste du kunne tenke deg å dra med barn bort fra ektefelle?

:innser at vi nok er overgjennomsnittlig kozesmozete:

Mannen dro til Mallorca med gutta for 6 dager siden. Jeg savner mannen så det gjør vondt. Jeg er nok i samme kategori som deg/dere. Vi har blitt enige om at det er siste gang vi drar på ukesferie uten hverandre.

Det må da være opp til hver enkelt?

Om savnet etter familien hjemme blir stor og om livet som "hemmafru" i det O_Store_Utland kan bli i meste laget, så er det sikkert OK å reise hjem til gamlelandet når folk hjemme har ferie.

Kommer vel helt an på, jeg hadde klikka av å måtte bo hos mor mi eller mor hans da... Hva skal man gjøre på i noen andre sitt hus, min mor hadde lesset meg ned med gørrkjedelige prosjekter som maling av hus, opprydding i HENNES klesskap og vasking og laging av middag til hun kommer hjem fra jobb. Skulle jeg vært så lenge borte måtte jeg nok leid en leilighet og styrt meg selv, da kunne det kanskje vært aktuelt. Men så var det mannen da, han og poden var to dager i dyreparken i Kristiansand forrige uke, jeg er ny i jobben så jeg jobbet. Gørrkjedelig, både for dem og for meg. Så konklusjonen er at jeg nok hadde holdt meg hos mannen og dratt på ferie "hjem" til svigers når han hadde fri og.
Dersom vi reiser til junaiten blir det gjennom hans firma og de har muligens engasjement e.l tilbud til meg og så jeg blir nok ikke hemmafru vil jeg tro...

Ingen av oss hadde klart det. Eller, min mann hadde taklet det bedre enn meg, men jeg ser ikke poenget med å feriere uten hverandre så lenge om man ikke MÅ. Jeg synes hvertfall familieferier er uhyre viktige for oss. Ellers får jo bare folk gjøre det som passer dem best.

Jeg kunne nok tatt med meg ungene hjem et par uker, hvis jeg hadde vært i deres situasjon. Mamma og pappa har stort hus, og det hadde vært en selvfølge å bodd der.

Sånn i praksis har vi aldri vært borte fra hverandre mer enn 5-6 dager, og det har gått fint.

007 skrev:

Det må da være opp til hver enkelt?

Om savnet etter familien hjemme blir stor og om livet som "hemmafru" i det O_Store_Utland kan bli i meste laget, så er det sikkert OK å reise hjem til gamlelandet når for hjemme har ferie.

Ja, ikke sant? Hvorfor skal man legge seg opp i hva andre gjør?

Skvetten skrev:

Ja, ikke sant? Hvorfor skal man legge seg opp i hva andre gjør?

Legge seg opp i og legge seg opp i, det er jo forskjell på å reagere/være forundret og det å direkte legge seg opp i det? Jeg forundrer meg også over ting folk gjør, uten at jeg blander meg inn i det, dette er jo et diskusjonsforum.

Iset skrev:

Legge seg opp i og legge seg opp i, det er jo forskjell på å reagere/være forundret og det å direkte legge seg opp i det? Jeg forundrer meg også over ting folk gjør, uten at jeg blander meg inn i det, dette er jo et diskusjonsforum.

Joda, ser jo den Iset. Det jeg tenker litt på er at jeg er en sånn en som glatt kan være uten Mannen i mange måneder uten at det er noe helseskadelig. Sånn ville det vært om jeg var gift også. Det skaper i mitt hode dynamikk all den tid det ikke er naturlig med symbiotiske forhold for meg.

Ja, folk tenker og føler jo forskjellig. Jeg kan også være uten mannen en periode selv om jeg savner ham voldsomt. Men jeg tenker mest på ungene, at de savner ham ENDA mer og at jeg ikke ville prioritert familieferier uten barnas far om jeg ikke absolutt på død og liv måtte.

Ferie alene er jo frihet i en liten pakke. Folk er så utrolig forskjellige.

Jeg ville nok hatt større problemer med å bo utenlands over lengre tid enn å være noen uker borte fra mann (og barn for den sakens skyld). Klart jeg hadde savnet, men det hadde ikke vært noe problem for meg. Dette er jo mennesket jeg deler mest tid med her i verden, og en så kort periode hadde jeg greid meg uten altså. Tenker på farmor og venninnene hennes som var gift med sjømenn som seilte i 2-3 år mellom hver gang de var hjemme. Dessuten hadde jeg sikkert vært så syk av hjemlengsel at jeg hadde nytt hvert sekund i Norge. :hjemmekjær:

Skvetten skrev:

Ferie alene er jo frihet i en liten pakke. Folk er så utrolig forskjellige.

Ja men her reiste jo ikke kona på ferie alene, men med ungene. Mannen jobbet. Alene hadde jo vært luksus ja.

Ferie hver for seg hadde ikke passet vår familie.

Iset skrev:

Ja men her reiste jo ikke kona på ferie alene, men med ungene. Mannen jobbet. Alene hadde jo vært luksus ja.

Ferie alene med barn selv om man bor sammen med noen er også gangske deilig. Ja, jeg innser at jeg er snål.

Kasia skrev:

Jeg ville nok hatt større problemer med å bo utenlands over lengre tid enn å være noen uker borte fra mann (og barn for den sakens skyld). Klart jeg hadde savnet, men det hadde ikke vært noe problem for meg. Dette er jo mennesket jeg deler mest tid med her i verden, og en så kort periode hadde jeg greid meg uten altså. Tenker på farmor og venninnene hennes som var gift med sjømenn som seilte i 2-3 år mellom hver gang de var hjemme. Dessuten hadde jeg sikkert vært så syk av hjemlengsel at jeg hadde nytt hvert sekund i Norge. :hjemmekjær:

Jeg hadde glatt overlevd en stund uten mannen, selvsagt. Det JEG (og HI, ser det ut til) tenker på er ungene. Noen må jo være borte fra barna sine i månedsvis om gangen pga. jobb og sånt, men jeg skjønner ikke at noen velger det frivillig. Mannen min hadde aldri frivillig orket å være borte fra ungene sine i flere uker/måneder, og jeg hadde taklet det enda dårligere.

Skvetten skrev:

Ferie alene med barn selv om man bor sammen med noen er også gangske deilig. Ja, jeg innser at jeg er snål.

Om man har ETT barn ja, spesielt et som er 4+. Jeg hadde glatt reist på aleneferie med vesla, det hadde vært hyggelig som bare det. Men å reise alene med begge to eller enda flere barn? Det er ikke mye til ferie det, skal jeg si deg. GRØSS!

Iset skrev:

Jeg hadde glatt overlevd en stund uten mannen, selvsagt. Det JEG (og HI, ser det ut til) tenker på er ungene. Noen må jo være borte fra barna sine i månedsvis om gangen pga. jobb og sånt, men jeg skjønner ikke at noen velger det frivillig. Mannen min hadde aldri frivillig orket å være borte fra ungene sine i flere uker/måneder, og jeg hadde taklet det enda dårligere.

Det går så fint atte. Kjenner mange som det gjør. Tror det handler om å gjøre noe man elsker å gjøre. Da blir man lykkelig og har langt mere å gi sine barn.

Iset skrev:

Om man har ETT barn ja, spesielt et som er 4+. Jeg hadde glatt reist på aleneferie med vesla, det hadde vært hyggelig som bare det. Men å reise alene med begge to eller enda flere barn? Det er ikke mye til ferie det, skal jeg si deg. GRØSS!

Det er en grunn til at jeg bare har ett barn. 🙂

1-2 uker hadde jeg nok synes var deilig. Men 5-6 uker tror jeg ikke at jeg hadde likt.

Min far reise og var vekke i 1-2-3mnd i slengen før han var hjemme i 1-2 uker. Jeg likte det ikke da, og det fungerte ikke for mamma. Jeg kjenner at jeg ALDRI kunne vert i et sånt forhold. Jeg savner han bare han jobber overtid 2-3 ganger i uken og ikke er hjemme før sent på kveld. Har vel kansje noe med hva man er vant til?

Jeg trives sammen med mannen min. Har mye familie rundt meg, men alle vennene mine bor i god kjøreavstand. Så da blir det til at man sitter helt alene når kl blir 19 på kvelden og småen er i seng.