Kozesmoze?

Iset skrev:

Jeg hadde glatt overlevd en stund uten mannen, selvsagt. Det JEG (og HI, ser det ut til) tenker på er ungene. Noen må jo være borte fra barna sine i månedsvis om gangen pga. jobb og sånt, men jeg skjønner ikke at noen velger det frivillig. Mannen min hadde aldri frivillig orket å være borte fra ungene sine i flere uker/måneder, og jeg hadde taklet det enda dårligere.

Nå skal ikke jeg snakke for mannen min, men for min egen del så tror jeg at det hadde gått fint å være borte fra barna noen uker såfremt de var over en viss alder. Igjen så tenker jeg at dette er mennesker jeg tilbringer helt utrolig mye tid med, og vi ses jo igjen.

Isolde skrev:

1-2 uker hadde jeg nok synes var deilig. Men 5-6 uker tror jeg ikke at jeg hadde likt.

Min far reise og var vekke i 1-2-3mnd i slengen før han var hjemme i 1-2 uker. Jeg likte det ikke da, og det fungerte ikke for mamma. Jeg kjenner at jeg ALDRI kunne vert i et sånt forhold. Jeg savner han bare han jobber overtid 2-3 ganger i uken og ikke er hjemme før sent på kveld. Har vel kansje noe med hva man er vant til?

Jeg trives sammen med mannen min.

Samme her. Jeg hadde ikke orket det, vi trives så godt i hverandres selskap og som familie at vi kunne hatt fri sammen i mange år på rad uten problemer, hehe. Folk er jo forskjellige, men selv om jeg ser mann og barn hver dag så hadde jeg ikke taklet å være lenge borte fra dem. Jeg skal reise til Oslo i dag og blir borte i hvertfall 5 dager, og jeg gruer meg sånn til å ikke få se barna (og mannen) på så mange dager at jeg nesten ikke holder ut.

Jeg hadde nok greid å være uten mannen en måneds tid, men jeg hadde jo savnet ham forferdelig. Hadde vi bodd i utlandet så ser jeg jo at det er bra for barna å komme hjem til resten av familien i lengre perioder i feriene, men jeg hadde blitt sprø av å bo sammen med andre i ukesvis.

Det kommer vel an på hvor godt nettverk man har der man er også.

Vi voksne hadde nok klart å være borte fra hverandre noen uker, men ingen av oss ville vært borte fra små barn særlig lenge av gangen. Seks uker er jo som et helt liv for en fireåring.

Jeg registrerer at mange ikke synes det å være lenge borte fra småbarn er noe problem, og det tilstår jeg at jeg undrer meg over iblant.

Jeg liker veldig godt å være sammen med mannen min, men for meg er det et poeng å være så selvstendig i meg selv at jeg fint kan klare å være uten han flere uker i strekk. Deilig å savne hverandre også?

For besteforeldrene hadde det vært heartbreaking om vi hadde bodd i utlandet, så jeg hadde helt klart prioritert et lengre samvær med dem i løpet av et år både med tanke på besteforeldrene og barnebarna.

Jeg synes ikke der er så farlig å savne noen , jeg. Desto deiligere når man sees igjen.

(Nå snakker jeg ut ifra da Exbo og jeg var sammen)
Jeg kunne tatt med meg poden bort i et par uker, men både exbo og poden hadde savnet hverandre veldig. Jeg hadde nok også savnet Exbo, men det hadde jeg gjort nå også, om han skulle finne på å reise bort i flere uker. Ikke så mye for at jeg savner han, men fordi jeg ville savnet å ha en pappa rundt for Poden.
Om han hadde tatt med seg Poden bort for et par uker hadde jeg kost meg alldeles utmerket. Både da og nå.

Men mer enn 2 uker bort fra hverandre da, eller mer enn to uker bort fra Poden nå hadde nok vært ganske uaktuelt.

Zoë skrev:

Jeg synes ikke der er så farlig å savne noen , jeg. Desto deiligere når man sees igjen.

Ikke sant at det er! Det er så utrolig fint atte.

NEI!

Jeg kjenner på meg at jeg ikke hadde villet reise på ferie med snuppa alene i ukesvis. Men jeg syns det er utrolig deilig at mannen tar henne med seg til sine foreldre nordpå i et par uker i forbindelse med påsken feks, da koser jeg meg glugg hjemme alene. De har også reist nordover i sommerferien et år jeg ble igjen hjemme med prolaps i ryggen og det syns jeg var greit nok siden jeg ikke kunne deltatt noe i ferieopplevelser allikevel. Men sånn i utgangspunktet er jeg altså mer skeptisk til å reise fra mannen med barn enn å sende ham og snuppa på tur alene.

Karima skrev:

Jeg registrerer at mange ikke synes det å være lenge borte fra småbarn er noe problem, og det tilstår jeg at jeg undrer meg over iblant.

Når jeg snakker om at det ikke hadde vært noe problem å vært borte fra Poden i en periode går det mest på mine følelser.
Det hadde vært problematisk for meg i den forstand at jeg vet at han hadde savnet meg noe helt forferdelig, og jeg tror ikke han har hatt godt av å være borte fra meg (eller pappan) over lengere tid.

Selv om pappan og jeg har delt omsorg (annenhver uke) går det aldri mer enn to dager mellom vi ser hverandre. De gangene jeg har vært bortreist, med eller uten Poden, og det har gått en hel uke uten at Poden har sett den andre foreldren har han virkelig savnet den andre. Men jeg tror ikke han har hatt vondt av det. Men om det skulle gått mer enn 2 uker tror jeg virkelig han har sørget. Og det vil jeg jo ikke.

Iset da!

Kirsebær: Jeg snakker om lengre tidsrom, av den typen HI skisserer (fire uker +). At man ikke lider som forelder ved en ukes fravær synes jeg er helt forståelig.

Karima skrev:

Kirsebær: Jeg snakker om lengre tidsrom, av den typen HI skisserer (fire uker +). At man ikke lider som forelder ved en ukes fravær synes jeg er helt forståelig.

Men jeg mener også at jeg personlig ikke hadde hatt store problemer med å være borte fra Poden le-he-henge, men jeg ville jo ikke gjort det likevel, fordi han ville hatt problemer med det, og det ville ikke være bra for ham.

Som forelder er det masse jeg gjør fordi det er til det beste for Poden, selv om det for min egen del ikke er spesielt viktig. Så det at folk sier at de ikke hadde hatt problemer med å være uten barna sine i 6 uker betyr jo likevel ikke at det er det de ønsker.

I utgangspunktet så foretrekker vi å ha ferie sammen alle 3. Allikevel hender det at LilleVenn og jeg tar en uke til varmere strøk uten LøveMannen en gang i blandt 😉 Jeg har et større behov for sol og varme enn ham, samt større mulighet for å flekse på jobb og dermed mulighet for flere fridager.

Dersom vi hadde bosatt oss i det store utland (dessverre ikke så sannsynlig, LøveMannen er altfor hjemmekjær), og den ene parten var hjemmeværende, ville jeg sett på det som ganske naturlig at den hjemmeværende tok med LilleVenn til Norge i noen uker. Det ville jo ikke gått utover den ferien vi alle ville hatt sammen.

Kirsebær skrev:

Men jeg mener også at jeg personlig ikke hadde hatt store problemer med å være borte fra Poden le-he-henge, men jeg ville jo ikke gjort det likevel, fordi han ville hatt problemer med det, og det ville ikke være bra for ham.

Som forelder er det masse jeg gjør fordi det er til det beste for Poden, selv om det for min egen del ikke er spesielt viktig. Så det at folk sier at de ikke hadde hatt problemer med å være uten barna sine i 6 uker betyr jo likevel ikke at det er det de ønsker.

Jeg tror vi er helt på linje her, altså. For min egen del er det faktisk litt vrient å skille mellom hva som er "rent" savn fra min side, og hva som er bekymring for om jeg tøyer strikken for langt ift hvor mye fravær som er bra for ungene. Jeg kjenner folk som ikke har denne bekymringen, selv når det er snakk om måneder fra hverandre, og det har jeg tatt meg i å undre meg over.

Jeg er nok ganske preget av at moren min flyttet til en annen by da jeg var liten. Jeg tror ikke de voksne overhodet forsto hvor grusomt det var for meg at hun forvant ut av mitt hverdagsliv. Så for meg er det kanskje litt ekstra viktig at barna mine ikke skal savne meg noe mer enn de er modne til å takle.

Kirsebær skrev:

Men jeg mener også at jeg personlig ikke hadde hatt store problemer med å være borte fra Poden le-he-henge, men jeg ville jo ikke gjort det likevel, fordi han ville hatt problemer med det, og det ville ikke være bra for ham.

Som forelder er det masse jeg gjør fordi det er til det beste for Poden, selv om det for min egen del ikke er spesielt viktig. Så det at folk sier at de ikke hadde hatt problemer med å være uten barna sine i 6 uker betyr jo likevel ikke at det er det de ønsker.

Nettopp, det ser ut til at mange her i tråden ikke tar dette med i betraktning.

Karima skrev:

Jeg tror vi er helt på linje her, altså. For min egen del er det faktisk litt vrient å skille mellom hva som er "rent" savn fra min side, og hva som er bekymring for om jeg tøyer strikken for langt ift hvor mye fravær som er bra for ungene. Jeg kjenner folk som ikke har denne bekymringen, selv når det er snakk om måneder fra hverandre, og det har jeg tatt meg i å undre meg over.

Jeg er nok ganske preget av at moren min flyttet til en annen by da jeg var liten. Jeg tror ikke de voksne overhodet forsto hvor grusomt det var for meg at hun forvant ut av mitt hverdagsliv. Så for meg er det kanskje litt ekstra viktig at barna mine ikke skal savne meg noe mer enn de er modne til å takle.

Barna mine og jeg har hatt lange opphold fra hverandre, sånn ca. fem, seks uker med svært lite kontakt.

Det gikk fint. Jeg tror ikke de har fått varige sår på sjelen engang, gitt.

alfaCharlie skrev:

Barna mine og jeg har hatt lange opphold fra hverandre, sånn ca. fem, seks uker med svært lite kontakt.

Det gikk fint. Jeg tror ikke de har fått varige sår på sjelen engang, gitt.

Plutte og jeg også, han har ikke sår i sjelen av det.

Å greie er noe helt annet enn å klare. Selvfølgelig hadde jeg klart å være uten mannen over en lengere periode, men jeg vil ikke være det.

Som den dårlige moren jeg er så savner jeg mannen mer enn barna mine. Eller, savnet er noe helt annet etter mannen for å si det sånn. Han savner jeg med hele kroppen mens gutta savner jeg mer i hjertet. Vanskelig å forklare.