Lar vi alder begrense oss for mye?

Jeg klarer liksom ikke henge med på at jeg fyller 38 år i år.
Jeg føler at jeg har stoppet litt opp ved 26-årsalderen. Jeg fikk eldste da jeg var 26 år og årene etter det har gått så fort og det har skjedd så mye at jeg nesten ikke har klart å henge med.
Jeg har akkurat begynt i ny jobb og en av mennene som jobber der lurte på hvor gamle barna mine var. Da jeg sa at eldste var 11 år ble han litt slik 😱 og mente at jeg måtte ha fått barn veldig tidlig. Han trodde jeg max var 28 år
Men jeg kjenner jeg blir eldre, kunne aldri tenkt meg tilbake i 20-årene, har ikke hatt noen 30-årskrise og kjenner ikke noe til 40-årskrisa.
Ellers kan jeg ikke si at alderen heller setter noe begrensninger. Jeg kan godt bli vulgærfull hvis jeg vil og synes det er kjempeartig.

Jeg tror ikke jeg lar alderen min begrense meg. Jeg hadde ingen krise da jeg ble 30, men det virket som om mange forventet at jeg skulle ha det. Alder er bare et tall og det tallet sier lite om meg som person. Den største krisa for meg med å fylle 30 var at rompa ramla ned omtrent samtidig.

Jeg er nok ganske barnslig til å være 34, samtidig som jeg er voksen på noen områder.

Mitt syn på alder har endret seg etter at jeg selv har blitt eldre. Jeg skulle være ferdig med barn før jeg var 30 for senere ville jeg ikke ha barn, da var jeg for gammel. De som var nærmere 40 var altfor gamle til å få barn. Jeg har endret synet mitt på dette. Mitt siste barn kom da jeg var 33 og hadde vi ønsket oss flere barn så hadde det ikke vært alderen som stoppet oss fra å få det.

Det er ikke ofte jeg føler meg gammel, men da jeg pratet med ei venninne som hadde vært på byen og ikke kunne huske noe av det og begrunnet det med at det var jo hele 2 mnd siden hun hadde drukket så det var ikke rart hun ble så full, da følte jeg meg gammel. Det har sikkert mer med interesser å gjøre, jeg har ingen ønsker om å drikke meg drita og reise på byen, men jeg har vært der jeg og. Jeg føler ikke at det er alderen som begrenser meg her, men mer livssituasjonen og hva jeg trives med.

Jeg syns det er dumt om man ønsker å gjøre noe, men dropper det pga alder. Jeg håper jeg gjør ting jeg ønsker å gjøre uavhengig av alderen min også om 10 og 40 år.

Skilpadda skrev:

Og så har jeg aldri vært "ung og hipp", så det gjør kanskje at jeg ikke synes det spiller så stor rolle at jeg ikke er 24 lenger. Jeg synes ikke jeg har mistet noe ved å bli eldre.

Der sa du det. Det virkelige tegnet på at jeg er gammel, er kanskje at jeg ikke en gang har vett til å ergre meg over at jeg aldri var ung og hipp.

Jeg fyller 40 i år, og har hatt en liten eksistensiell krise nå i vinter. Jeg synes jeg har gått fra å være relativt ung og i etableringsfasen til plutselig å være godt voksen. Jeg får litt noia ved tanken på at livet mitt på en måte er definert nå. Jeg har valgt den mannen jeg skal ha og jeg skal ikke ha flere barn, for eksempel. Jeg kan aldri gå tilbake til den fasen hvor livet ligger som en åpen bok foran meg og jeg ikke aner hva det vil bringe. Alt dette har gitt meg en liten knekk. Men jeg jobber med saken. Hvis jeg luller meg inn i en "livet er snart over"-tankegang nå, vil jeg angre meg som en hund om 20–30 år når jeg skjønner at 40 faktisk ikke var så veldig gammelt.

Jeg synes det er veldig greit å bli eldre. Nå får vi sjelden kommentarer på hvor hårreisende unge foreldre vi er, og det er godtatt å være litt kjip og kjedelig og sitte hjemme i helgene med film og rødvin.

Bokormen skrev:

Jeg synes det er veldig greit å bli eldre. Nå får vi sjelden kommentarer på hvor hårreisende unge foreldre vi er, og det er godtatt å være litt kjip og kjedelig og sitte hjemme i helgene med film og rødvin.

Akkurat den fordelen ser jeg. Ikke så mange som kommenterer at "slik går det når barn får barn" lenger.

Zoë skrev:

Om jeg, som er et par år unna 40, hadde kost meg på Australiatur og satt meg på en buss sammen med 20-åringer så hadde det vært veldig feil? Hvorfor?

Jeg ser ikke helt den, jeg altså. Jeg tror i hvert fall ikke jeg hadde reagert på at det hadde vært feil, og jeg ser heller ikke at det er opplest og vedtatt av folk flest heller.

Divine skrev:

Jeg får litt noia ved tanken på at livet mitt på en måte er definert nå. Jeg har valgt den mannen jeg skal ha og jeg skal ikke ha flere barn, for eksempel. Jeg kan aldri gå tilbake til den fasen hvor livet ligger som en åpen bok foran meg og jeg ikke aner hva det vil bringe.

Det er litt av det jeg også føler på, tror jeg.

Divine skrev:

Jeg får litt noia ved tanken på at livet mitt på en måte er definert nå. Jeg har valgt den mannen jeg skal ha og jeg skal ikke ha flere barn, for eksempel. Jeg kan aldri gå tilbake til den fasen hvor livet ligger som en åpen bok foran meg og jeg ikke aner hva det vil bringe.

DER sa du det. Akkurat sånn. Jeg tror det var derfor jeg begynte å røske tak i alt som ikke var som det skulle være, alt jeg faktisk kan påvirke og gjøre noe med fortsatt, alt som ikke er låst. Hjelpes, så forutsigbar jeg er.

Har ikke lest, slenger bare inn et sutreinnlegg.

Jeg synes 30-åra har forsvunnet i bleier, og lengter titt og ofte tilbake til da jeg var noe med 20. Sterk i kroppen, sugen på livet. Bare sliten når jeg var fyllesyk. Nyutdanna og full av selvtillitt. Kunne lese aviser sammenhengende, og forstå meningen. Kunne gå på jobb, og jobbe. Jeg var både smart og ganske pen.

Nå er jeg (snart) førti, feit og føler meg ferdig. Hjernen er full av våt loff. Karrieren min er en vits. Huset er en slagmark. Bilringene går aldri bort, og jeg må nå vurdere å kutte ut potetgull.

Men JADDAJADDAJADDA. Jeg ville seff aldri valgt annerledes. Men HALLO som jeg skulle ønske jeg var 10 år yngre.

Divine skrev:

Hvis jeg luller meg inn i en "livet er snart over"-tankegang nå, vil jeg angre meg som en hund om 20–30 år når jeg skjønner at 40 faktisk ikke var så veldig gammelt.

Det synes jeg var en veldig flott og viktig ting å tenke på!

Divine skrev:

om 20–30 år når jeg skjønner at 40 faktisk ikke var så veldig gammelt.

Det er ingen andre enn jeg som er gammel her. :47 i morgen:

Ole Brumm skrev:

Og gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende har jo en stigende kurve. Vil den nå en topp/flate ut?

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har stabilisert seg på drøye 28 år, ifølge SSB.

Jeg lar for øvrig ikke alder begrense meg. Noen aktiviteter, sinnstemninger og relasjoner har jeg "vokst fra", men det føles bare godt. Jeg synes det er veldig mye bedre å være Karima 32 enn Karima 22.

Jeg kan ikke tenke meg at jeg ville latt være å få barn hvis jeg ville og kunne, på grunn av alder. Synes jeg ingen andre skal heller.

Jeg plages ikke av alderen. Nå fikk jeg riktignok barn tidlig å kan ikke lengte tilbake til voksenlivet uten barn fordi det rakk jeg egentlig aldri å erfare. Jeg synes det er godt å bli voksen, og er ikke omringet av venner som er opptatt av dette heller. Jeg tror at hvis man har et godt selvbilde i 20 årene vil det også være godt 10 til 20 år etterpå. Hvorfor skulle man plutselig begynne å la seg begrense av alder hvis man ikke har latt seg begrense tidligere? (om enn av andre "årsaker")

[fjas] Sånn i retrospektiv burde jeg kanskje latt meg begrense litt mer av alderen min som 17-åring. [/fjas]

Ole Brumm skrev:

Selvfølgelig spiller alder inn i enkelte settinger ala den beskrevet av Scarlett. Men det gjelder jo for begge deler av skalaen, altså i dag er mødre opp til 22-23 år beskrevet som ung-mor. For en generasjon siden var det en helt normal alder for å være mor. Og gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende har jo en stigende kurve. Vil den nå en topp/flate ut? Dette har jo en sammenheng med blant annet økt levealder, desverre er det ikke samtidig hevet alder for overgangsalderen (som jeg er kjent med).

Generasjonen over oss fikk barn tidlig ja. Men besteforeldregenerasjonen gjorde ikke det, fordi de brukte mye lenger tid på å få ordnet økonomi nok til å forsørge familien sin. Både mine og mannen min sine besteforeldre fikk første barn etter de var 30, og det gjaldt tilogmed mine farforeldre som var i overklassen.

Og eldre mødre over 40 år er heller ingen nymotens greie, de fleste kvinner før prevensjon ble vanlig fikk barn etter 40 år. I grenda der mor vokste opp fikk alle de 7-8 nærmeste gårdskonene flere barn etter de var 40.

Esme skrev:

Generasjonen over oss fikk barn tidlig ja. Men besteforeldregenerasjonen gjorde ikke det, fordi de brukte mye lenger tid på å få ordnet økonomi nok til å forsørge familien sin. Både mine og mannen min sine besteforeldre fikk første barn etter de var 30, og det gjaldt tilogmed mine farforeldre som var i overklassen.

Og eldre mødre over 40 år er heller ingen nymotens greie, de fleste kvinner før prevensjon ble vanlig fikk barn etter 40 år. I grenda der mor vokste opp fikk alle de 7-8 nærmeste gårdskonene flere barn etter de var 40.

Når jeg ser over mine og mannen min sine bestemødre og oldemødre
fikk de faktisk alle barn etter fylte 40! En av oldemødrene mine fikk sitt siste barn da hun var 46....

Bestemora mi fikk første da hun var nesten 30 og siste da hun var 37. Ikke spesielt tidlig nei. 🙂

Bestemor var 36 da hun fikk første.

Men så giftet hun seg med en 10 år yngre mann da.

Kasia skrev:

Jeg hadde en kjempekrise da jeg ble 30 for et par år siden. Jeg syntes det måtte være slutten på livet, følte meg utgammel og satt. Men i løpet av de to årene som er gått så har jeg jo innsett at det er jeg som setter standarden i mitt. Den eneste som kan begrense hva jeg skal gjøre er meg selv. Det har vært veldig deilig etter mange år med bekymring for hva alle andre syns og mener, å løsrive seg og stole på seg selv.

Jeg har alltid hatt venner og omgangskrets i alle aldersgrupper og kan ha det like morsomt med de som er ti år yngre enn meg som de som er ti år eldre. Folk er forskjellige uansett alder, og menneskelige egenskaper er oftest helt uavhengig av alder. De jeg ikke likte da de var 20 er ikke nødvendigvis mer likande som 30-åringer.

Jeg tror forresten aldri jeg blir for gammel til en skikkelig fuktig fest og rølpete konserter. Det er ting jeg syns er altfor gøy til å la gli inn i "passer seg ikke"-boksen.

Jeg kan si akkurat det samme som deg Kasia, men det er snart 16 år siden jeg fyllte 30.
Årsaken til min 30-årskrise var at min(nå ex)mann lå på Sunnaas Sykehus med brukket rygg og varige lammelser. Et annet liv i tillegg til å fylle 30.

Men livet har bare blitt bedre, og å fylle 40 var bare et tall. Lille E født tre måneder før 40-årsdagen min, og jeg synes det har vært flott å være voksen, ha erfaring, ha hus og bil og penger. Ikke være blakk og på leting etter bolig.

Jeg er meg og alder er liksom noe alle andre bryr seg med.

allium skrev:

Det er ingen andre enn jeg som er gammel her. :47 i morgen:

Jeg er ikke langt bak ...