Dette er jo gammelt nytt for mange av oss FP-ere

Her snakker de om gidde istedenfor ga, "han gidde meg bilen". Morsomt å høre hvordan de tolker språket.

Dett minner meg om venninnen min som var ganske stor da hun sluttet å be om saft på nyttår. Hun ventet og ventet på den saften...det het tross alt nyttårSaften.

Mamma, e du sarkasmisk no?

Min gutt sa at vi skulle på Larbadet, klarte ikke å få ham til å forstå at vi skulle på Polarbadet.

Her på min kant av landet kan man høre
Spise - spiser - speis

zeppelin skrev:

Her på min kant av landet kan man høre
Spise - spiser - speis

Den har jeg hørt en del og.

Åtteåringen så i lang tid på K (NRK), faktisk ble det til at besteforeldre også så på K...langt over den tiden åtteåringen faktisk hadde skjønt at det het NRK... Eller barne-tv da som noen også kaller det.
Dessuten sier toåringen når han er våken: "jeg våkn opp"... Alle hester het en periode Berte, siden det er det ponnien hans heter. Ikke alle skjønte den...

zeppelin skrev:

Her på min kant av landet kan man høre
Spise - spiser - speis

Jeg har hørt fortsettelsen "he spøse", den synes jeg er artig!

Mamma forteller fortsatt historien om da jeg var tre år og hun spurte: Hva vil du ha på brødskiva, ost eller salami? Og jeg svarte: Salamammasi.

Når kan man begynne å rette på de da?

Pompen sier fortsatt enkelte ting feil.
Han sier feks uten unntak: " Jeg lagg den der." Her burde han jo sagt, jeg la den der. Også sier han "han lagg seg oppå meg." " Ballen lagg på bordet."

Dette er det eneste jeg kommer på at fremdeles henger igjen enda.

Han var ganske søt da han var yngre og lurte på hvem av oss som kom til å "våkne" han morgenen etter.

Også er han ikke så god på skj/kj- lydene enda. Men de terper vi på. Det heter kylling, ikke shylling. :grøss og gru:

Bloppy: man skal vel ikke rette, men heller gjenta det barnet sier, med rett uttale. Javel, han la seg på deg. Oi, la du den der?da påpeker du ikke feil ved barnet, men rettleder det uten at barnet trenger å føle at det feiler.

Det står også nederst i artikkelen.

Jeg har en sønn med en autismespekterforstyrrelse, og en del av "pakka" er at han har en grammatikk som en utlending som har lært seg norsk. Feil kjønn på substantiver, bøyer verb feil, mye feil preposisjonsbruk, osv. Og jeg retter på han. Ikke hele tiden, men når jeg har hørt en feil mange ganger, så sier jeg at det heter sånn og slik. Senest i dag sa jeg at det ikke heter "begrunn av", men "PÅ grunn av". Han blir dog ikke lei seg, han bare rett og slett bestemmer seg om det er noe han skal gidde å rette på eller ikke.

Jeg vil tippe at skillet mellom sj- og kj-lyden er i ferd med å viskes ut i norsk. I voksenspråket har disse lydene fortsatt fonemstatus, siden de kan brukes for å skille medlemmene i såkalte minimale par fra hverandre. Men etterhvert som færre og færre i den oppvoksende generasjon tilegner seg denne forskjellen, kan nok fonemstatusen også forsvinne, slik at lydene blir stående igjen som allofoner/kontekstuelle varianter.

En liknende skjebne kommer nok etterhvert til å ramme de såkalte parverbene, som ligge-legge/brenne-brenne osv, hvor det ene er transitivt (kombineres med objekt) og det andre intransitivt (uten objekt, kun subjekt). Mange har ikke dette skillet aktivt i talespråket sitt lenger, og bruker dem om hverandre, til stor sorg for enkelte som vil bekjempe det de tror er forringelse av språket.

At slike distinksjoner forsvinner, betyr ikke nødvendigvis at språket blir fattigere, for der en form dør ut, dukker nye mekanismer opp som gjør oss i stand til å utvikle de samme meningsforskjellene. Det er på denne måten vi har fått kategorier som modalverb (og ikke minst kombinasjoner av modalverb) osv i språket, for å kunne ta over grammatiske funksjoner der andre har måttet gi tapt for utviklingen.
Mange voksne oppfatter slikt som slurv, men ofte er det rett og slett et naturlig ledd i språkutviklingen.

Ja, det er grusomt for oss å høre på, men dessverre bare en del av den naturlige utviklingen.

Nera skrev:

Jeg vil tippe at skillet mellom sj- og kj-lyden er i ferd med å viskes ut i norsk.

Det er med skrekk jeg konstaterer at vi nå har ansatt to personer i selskapet mitt som ikke kan forskjell på kj- og skj-lyden. De er voksne folk, men riktignok 10 år yngre enn meg. Og snuppa mi kan ikke forskjellen i hvert fall, selv om jeg terper en del på dette.

Tjorven skrev:

Det er med skrekk jeg konstaterer at vi nå har ansatt to personer i selskapet mitt som ikke kan forskjell på kj- og skj-lyden. De er voksne folk, men riktignok 10 år yngre enn meg. Og snuppa mi kan ikke forskjellen i hvert fall, selv om jeg terper en del på dette.

Jeg tror, fra et faglig perspektiv, at det er liten vits i å terpe på slike forskjeller. Vi liker det nok ikke som voksne, men det er nesten bedre å bare observere at det skjer ting med språket, for språkforandring er uunngåelig. For å ta ett eksempel fra engelsk, som jeg kjenner best til: Tidligere hadde alle dialekter en forskjell i uttale mellom stemt og ustemt [w], slik at ord som which og witch ble uttalt forskjellig. I moderne engelsk finnes dette skillet stort sett i dialekter i nord, og man har stort sett ingen problemer med å skjønne hvilken variant som blir brukt, til tross for at begge nå uttales likt.

En endring som er eldre, og som har gått i motsatt retning, er utviklingen av fonemet /v/. I gammelengelsk var [v] kun en uttalevariant av /f/ i visse lydmessige omgivelser, men etterhvert ble splittelsen total, og man kunne finne minimale par hvor skillet mellom disse to lydene var den eneste meningsbærende forskjellen.

Jeg skriver kanskje litt over meg nå, men dette temaet er veldig interessant. 🙂

Tenkte på denne tråden i morges da minstemor på 3 konkluderte med at "tyver har mangere leker enn deg!"

Jeg nekter å forholde meg til at skillet mellom sj- og kj- lyden forsvinner altså.

Jeg får akutt magesår eller noe, når jeg hører voksne mennesker si sjylling.
Beklager, men da har jeg et problem med å ta de på alvor altså.

Bloppy skrev:

Jeg nekter å forholde meg til at skillet mellom sj- og kj- lyden forsvinner altså.

Jeg får akutt magesår eller noe, når jeg hører voksne mennesker si sjylling.
Beklager, men da har jeg et problem med å ta de på alvor altså.

Jah samme her.