Om du fikk velge bort mann og/eller barn ...

og starte på nytt igjen, ville du gjort det?

Jeg har med interesse lest at det er i tyveårene man er mest lykkelig. Videre skal småbarnsforeldre være mindre lykkelig enn de uten barn.

http://www.nordlys.no/nyheter/article5711622.ece

Nuvel, jeg har ikke tenkt å ta stilling til akkurat det, alle har vi vel dager hvor vi er mer eller mindre lykkelig, litt avhengig også av andre faktorer enn barn eller ikke barn.

Men dersom du kunne valgt å gå tilbake i tid, til før du fikk mannen og/eller barna, og valgt annerledes - ville du gjort det da?

Jeg spurte noen venninner av meg i går, og alle svarte av typen "selvfølgelig ikke, kan da ikke velge bort barna osv". Jeg har ikke svart meg selv enda, jeg. Misforstå meg rett, jeg elsker ungene mine høyt. Men om jeg kunne valgt livet mitt på nytt, hadde det ikke da fristet å prøve noe annet enn nattevåk og bleieskift? Eller byttet ut mannen med han der spennende og totalt uansvarlige som man overhodet ikke burde ha noen alvorlige forhåpninger om? 🙂

Jeg noterte meg forøvrig at ingen av venninnene mine nødvendigvis var svært sjokkert over scenarioet å skulle bytte ut mannen.

Det eneste jeg angrer på av viktige valg er at jeg skulle ha tatt noe av utdannelsen min i utlandet. Jeg ville på ingen måte ha valgt bort mannen, men hadde vel ønsket meg et noe roligere forhold enn det vi hadde de første 8 årene. For meg har 30-årene vært de beste i mitt liv, og det tror jeg gjelder for mannen også. (Vi ble sammen når jeg var 17 og han 20)

Nei, jeg er nok av det fåtallet som er mer lykkelig med barn tror jeg. Jeg liker å ha barn, jeg liker å følge dem opp og jeg har lettere for å ha et sosialt liv med barn på slep enn uten. Tror jeg. Jeg ville ikke byttet ut mannen heller, jeg trives veldig godt sammen med han. Men hvis jeg skulle gjort noe annerledes var det å tenke litt mindre trygghet. At mannen valgte den utrygge, spennende jobben istedenfor den trygge, at jeg valgte arbeidssted ut fra hva jeg ville og ikke hva jeg trodde jeg kunne fikse første gang. Og kanskje et lengre utenlandsopphold eller tre. Og det er ikke sikkert jeg hadde valgt samme utdannelse igjen, men mann og barn hadde jeg ikke byttet ut.

Nei jeg ville ikke byttet det bort. Men ventet noen år med å få barn. Jeg tror faktisk jeg ville hatt et veldig meningsløst liv uten barn.

Dette blir i grunn håpløst å tenke på, for uten mannen og barna jeg har, ville jo livet og erfaringene vært så annerledes. Men jeg har noen ganger tenkt at det i grunn hadde holdt med ett barn. Men det blir jo helt å tenke at man ikke skulle hatt en av de nå.

Nei, absolutt ikke.

Men i pessimistiske øyeblikk har det slått meg at jeg ikke burde fått barn, for verden kommer til å gå til helvete uansett og da skulle jeg gjerne sett at de menneskene jeg elsket mest slapp å oppleve det. Men uten barna ville jeg vært mindre lykkelig enn jeg er nå.

Om jeg skulle gjort noe annerledes, ville jeg fått barna tidligere i 20-åra.

Jeg ville ikke valgt det annerledes mtp mann og barn nei. Men jeg skulle ønske jeg hadde fått studert utenlands. Men, det er fortsatt ikke for sent, jeg bare gjør som regel ikke ting i "riktig" rekkefølge.

Nja, jeg skulle nok ønsket at jeg ventet noen år med å få barn og hadde gjort ferdig utdannelsen først i hvert fall.
Ang. mannen min og den retningen forholdet vårt har tatt og ting som har skjedd, så skulle jeg kanskje ønske at jeg valgte en mann som deler flere av mine verdier. Men jeg lider ingen nød, for all del.

Jeg hadde nok valgt en helt annen utdanning, og ikke gifta meg altfor tidlig med en mann jeg ikke passet sammen med, men jeg ville ikke levd singel eller barnløs, nei,

Jeg ville aldri valgt det bort, men jeg ville nok valgt annerledes. Jeg ville tatt universitetsutdannelsen tidligere (muligens et annet studie og i utlandet), og vært helt etablert med hus og greier før jeg fikk barn. Det er tøft å være fulltidsstuderende tobarnsmor, og å ikke ha kommet inn på boligmarkedet enda.

Jeg ville ikke valgt bort verken mann eller barn. Jeg tror det å være lykkeligere uten barn avhenger av at du ikke ønsker deg barn. Jeg ønsket meg barn, ergo tror jeg et liv uten dem ville vært tomt. Dessuten er vi der at småbarnstiden er over, de er mer selvstendige og lette å ha med på ting og tang. Jeg tror det er lettere å ønske seg er barnløst liv når man er midt i den hektiske og altoppslukende småbarnstiden.

Mht mann så kunne jeg ikke funnet et bedre eksemplar, tror jeg.

Men det jeg skulle ønske var at vi ikke traff hverandre så tidlig som vi gjorde, at jeg hadde litt mer erfaring på flere områder, og at vi ikke gikk rett fra studier til hus, barn og jobb. På den andre siden så kommer vi til å være ganske unge og i en god økonomisk situasjon når barna er store nok til å klare seg selv, og kan gjøre alle de spennende tingene da. Vel, med unntak av det med mer erfaring på mannefronten da.

Nei, sånn summa summarum så er jeg fornøyd med der livet har gitt meg.

Men jeg er egentlig litt småskremt over hvor mange av mine venner som synes det er helt ok at mannen er mye borte, "så de kan få fred". Og som synes sex er en litt brysom ting de må ha, mer eller mindre for mannens skyld. Og da snakker vi om par som anser seg som lykkelige.

Tror det eneste jeg ville gjort, var å etablere meg litt seinere enn jeg gjorde - dvs. være litt mer på eventyr før jeg slo meg til ro med mannen min. Jeg hadde glatt giftet meg med han på nytt og fått barna mine, men jeg hadde veldig gjerne skullet unngå et par ting underveis og ja ... Lett å være etterpåklok på den måten, men angre på ekteskapet jeg har hatt (har) og barna mine er et ikke-tema!!

På generelt grunnlag ville jeg neppe ha valgt bort verken mann eller barn. Jeg liker å ha en bedre halvdel, og er veldig glad i barn.

Vel - hadde jeg visst hva som ventet meg, så hadde jeg bedt gubben snurpe igjen strengen, den gangen vi begynte ymte frampå om å få barn.

Heldigvis hadde jeg ikke en halvveis ide engang om hva som var i vente, og nå ville jeg ikke bytta bort gutta mine for alt i verden.

Det er godt for alt en ikke veit.

ville aldri valgt bort barna mine... selv om jeg angrer på "valg" av fedre så ville jeg aldri vært foruten ungene...

men angrer på at jeg ikke fikk meg utdanning først.. men tror nesten det er sånn at jeg måtte ha ungene og gå igjennom alt vi har gått igjennom, for å bli såpass voksen nok til å ta utdanning.. jeg tror på sjebnen.

Jeg ville valgt bort lærerutdannelsen til fordel for arkitekt eller noe kreativt. Ungene og mannen er jeg veldig fornøyd med.

Nei, jeg hadde ikke byttet ut hverken mann eller barn om jeg gikk tilbake i tid og fikk velge om igjen. Jeg er meget tilfreds med både mannen og barna. Sånne undersøkelser som det der blir for enkle syns jeg. Da jeg var student i 20-åra, ingen forpliktelser for andre enn meg selv, ingen inntekt å snakke om, ingen lån, full kontroll over mitt eget liv. I alle fall føltes det sånn da. Det var ei virkelig fin tid som jeg ser tilbake på med stor glede og som jeg unner ungene mine å oppleve også. Om jeg hadde stått over mann og/eller barn så hadde jeg nok forlatt den sorgløse tilværelsen og byttet den ut med jobb og huslån uansett. Jeg kunne virkelig aldri tenke meg å bli gammel alene. For meg hadde det vært nitrist.

Men om jeg hadde blitt spurt i en spørreundersøkelse i dag så hadde jeg svart at jeg var lykkelig, (men at livet er litt travelt innimellom...)

Nei det tror jeg ikke. Jeg tror jeg hadde valgt det samme. Det er ikke så mange ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, men har stått ved en del veivalg som gjør at jeg av og til nå tenker: hva om jeg hadde gjort alternativet. Hvor hadde jeg da vært i dag.

Jeg skal innrømme at jeg tenker mer i de baner om et valg vi står ovenfor akkurat nå. Og det er om vi skal få et barn til eller ikke. Det synes er så utrolig vanskelig. Ser mange fordeler og ulemper med begge deler. Er faktisk litt redd for at jeg kommer til å ønske at jeg valgte annerledes om et par år. Uansett hva vi bestemmer oss for. sukk.

Mannen min har en bagasje jeg mer enn gjerne skulle vært foruten, så jeg ville gjerne valgt bort den ...
Om det ikke er noe alternativ måtte jeg valgt bort mannen - fordi fortida hans gjør oss ulykkelige ...
Barna ville jeg aldri vært foruten, men de har jeg jo fått med mannen med bagasjen ...
En ganske komplisert problemstilling for min del ...

Altså, nå som jeg vet ville jeg selvsagt ikke byttet bort barna, mannen har jeg kvittet meg med allerede. Men jeg hadde vært like lykkelig uten barn, jeg var nesten 35 når jeg fikk førstemann og savnet aldri barn. Og for å si det sånn, hadde jeg et lite øyeblikk trodd at jeg kunne få barn så hadde jeg ikke blitt gravid. Men siden jeg fikk beskjed som 25åring om at jeg måtte ha hjelp om jeg skulle bli gravid, og hadde hatt et til og fra forhold i mange år uten å bli gravid, så var tanken på at jeg skulle kunne få barn helt fremmed for meg, og dermed slurvet vi litt med prevensjon og jeg ble gravid.

Jeg er ekstremt glad i barna mine og gjør virkelig mye for at de skal være trygge og glade og ha en god barndom.

Men jeg synes det koster mye. Det er bare fordi jeg er så glad i dem at jeg gidder alt det her. Jeg hadde et mer tilfredstillende og interessant liv før jeg fikk dem. Ikke at det er noe synd på meg, det går jo over, det er jo sånn noen år mens de er små. Men jeg må si jeg gleder meg til at de blir eldre og litt mer selvgående altså.

Mannen min ville jeg ha beholdt, han steller seg stort sett selv.