Bekreftet dere dåpsløftet?

----

Jeg husker ikke, men vi satt i hvertfall og knelte og ble tatt på hodet av presten mens han sa noen ord, så det gjorde jeg sikkert.

Jeg mener vi gjorde det, men jeg er sannelig blitt litt usikker.

Jeg mener vi ikke gjorde det, at konfirmasjonen bare var en slags forbønn. Og jeg er eldre enn de fleste her.

Iset: Man bekrefter vel ikke noe hvis man ikke sier noe selv?

Jeg trodde at konformasjonen i seg selv er en bekreftelse på dåpsløftet og at man dermed ikke må svare på det.

Jeg tror de gjorde det i "min" kirke. Jeg lot være å konfirmere meg for jeg visste ikke om jeg trodde. - Og jeg husker at jeg diskuterte dette veldig med mine konfirmerte venninner.

I min kirke er det bare forbønn for konfirmantene. Og det har det vært så lenge den kirken har stått.
(Jeg var i andre kullet som ble konfirmert i den, så den er ikke gammel. 😉 )

For min del så anser jeg det likevel som en slags bekreftelse, all den tid jeg valgte å konfirmere meg fordi jeg tror.
Dessuten går jeg jo til nattverd, noe jeg bare gjør når jeg tror. (Jeg har hatt perioder der det har føltes direkte feil å gå til nattverd. )

Men hvorfor heter det konfirmasjon? Burde det egentlig hete noe annet?
Eller er det ikke så nøye? 😕

To confirm..

Jeg husker ikke hva som ble sagt da jeg konfirmerte meg. Ikke brydde jeg meg heller på det tidspunktet.

Nei. Vi fikk høre at det var avleggs og delvis en misforståelse, at det var en forbønnshandling. Hvis vi ville ha med det med bekreftelse, kunne vi tenke at Gud bekreftet oss og ikke motsatt sa de. De la ganske stor vekt på det for å forklare hvorfor det var ok å konfirmere seg for de som ikke var klare til å bekrefte noe dåpsløfte. Dette var vanlig, statskirkelig konfirmasjon i kirken hjemme.

Hattifnatten skrev:

Å knele og å motta forbønn er ikke å bekrefte dåpsløfte. Det er å bli bedt for. Det er noe helt annet. Bekreftelse av dåpsløfte i konfirmasjon går på å svare høyt for menigheten etter liturgi fra 1800 tallet. Det finnes ingen nye liturgier for dette men læstadianere og lignende har brukt gammel liturgi for formålet.

Åja. Vi hadde en seremoni dagen før (eller en uke før?) konfirmasjonen der vi kledde oss pent og måtte svare på spørsmål foran menigheten og familie. Vet ikke om det var noe sånt.

allium skrev:

Iset: Man bekrefter vel ikke noe hvis man ikke sier noe selv?

Nei, det gjør man ikke, men jeg husker ikke om vi sa noe selv eller ei.

Jeg døpte meg samme dag som jeg ble konfirmert, i samme gudstjenesten.

Nei, vi ble bedt for da vi knelte, men bekreftet ingenting.

Er ikke det med at konfirmasjon er en bekreftelse av dåpsløftet en ganske utbredt myte/misforståelse tro? Det er jo som du sier, og sikkert vet mer om enn de fleste, veldig lenge siden dette var vanlig praksis. Men på folkemunne derimot, så er det en veldig utbredt oppfattelse/misoppfattelse.

Iset skrev:

Åja. Vi hadde en seremoni dagen før (eller en uke før?) konfirmasjonen der vi kledde oss pent og måtte svare på spørsmål foran menigheten og familie. Vet ikke om det var noe sånt.

Nei, det er vel det som heter overhøring, der man skal vise at man har lært noe i undervisningen frem mot konfirmasjonen? Altså faktaspørsmål, ikke erklæring om egen tro eller løfter eller noe sånt.

Ja, det stemmer nok.

Hattifnatten skrev:

Det var nok det som i gamle dager kaltes overhøring og var en slags kunnskapsoppsummering før konfirmasjonen. Nå kalles det stort sett samtalegudstjeneste.

Da ble jeg konfirmert i gamle dager.

Men hvorfor konfirmerer man seg? Altså, den offisielle forklaringen?

Det var ikke noen form for bekreftelse av dåpsløftet når jeg ble konfirmert.
Kun den bønnen som presten leste mens han holdt hånden på hodet vårt.
Hver konfirmant hadde sitt vers eller hva det var, for vi måtte ha med en liten bok eller bibel og stikke bønnen/verset inn i den og la endel stå ut så presten fikk tak i lappen.

Hattifnatten skrev:

Det var nok det som i gamle dager kaltes overhøring og var en slags kunnskapsoppsummering før konfirmasjonen. Nå kalles det stort sett samtalegudstjeneste.

Ja, det skulle være en såkalt samtalegudstjeneste hos oss. Men fyttirakkern *unnskyld* - det var ikke mye humant. I gamle dager sto man jo der og svarte lavt til presten, og var det en snill prest, var det ingen som fikk vite om man svarte feil. Hos oss sto vi fremme på podiet, og måtte svare i mikrofon foran ei fullsatt kirke, og det ble raskt avklart om vi svarte feil ja. Verre enn noen muntlig eksamen jeg har hatt siden (kanskje med unntak av anatomieksamen - der var det jo også utrolig mye publikum). Jeg håper de har sluttet med det der, det var egentlig ganske fælt 😉

Jeg er katolikk, så vi bekreftet dåpsløftet i konfirmasjonen.

Vi bekrefter ved fermingens sakrament (konfirmasjon) at vi ønsker å fortsette som kristne og vi blir "fermet" - salvet med olje som tegn av Den Hellige Ånd av biskopen.

Nei, i konfirmasjonsopplæringen ble det ikke forklart slik hos oss, men forsto det slik at det var en oppfatning mange foreldre hadde og mange derfor hadde hjemmefra.