Bekreftet dere dåpsløftet?

Jeg mener jeg lærte at når man konfirmerte seg så bekreftet man dåpsløftet. Nå husker ikke jeg om det er noe foreldrene mine har sagt, eller presten, så jeg skjønner nå at det er avleggs. Vi lovet eller bekreftet ingenting, men fikk prestens hånd på panna og en bønn til hver enkelt.

Tydeligvis ble jeg og konfirmert i gamle dager, selv om det bare er 17-18 år siden. For vår overhøring foregikk også med mikrofon foran fullsatt kirke. For et mareritt!

Jeg var tensing-konfirmant og surfet gjennom hele konfirmasjonsopplegget. Ingen samtalegudstjeneste eller noe som helst.

Sånn som jeg har forstått det, og min far er prest, så er det konfirmasjonen i seg selv som er bekreftelsen. At man velger å gjennomføre en kirkelig konfirmasjon er en bekreftelse man da gjør av dåpsløftet. Man sier ikke noe spesielt og skrive ikke under på noe, men man velger å delta på konfirmasjonsundervisning og til slutt bli konfirmert i kirken hvor presten ber for deg. Når man har så gått gjennom denne prosessen, har man bekreftet dåpsløftet. Vi hadde vel også en samtalegudstjeneste, men kan ikke huske at vi sa noe spesielt da heller.

Hvor mange som virkelig tenker på dette som en bekreftelse av dåpsløftet er en annen ting. De aller fleste konfirmerer seg nok av andre grunner, er mitt inntrykk, enten det er for gaver, selskapet, for familien eller av tradisjon. Når mine barn en gang blir i konfirmasjonsalder, håper jeg de velger å konfirmere seg for å bekrefte dåpsløftet, men jeg kommer nok ikke til å spørre de ut om grunnen. Ønsker de derimot å konfirmere seg borgelig, eller bare ha et selskap uten å konfirmere seg, kommer jeg nok ikke til å støtte det. Det er i hvert fall slik jeg tenker i dag, om jeg endrer mening da er en annen sak. Siden jeg ser på konfirmasjonen som en bekreftelse av dåpsløftet, synes jeg borgelig konfirmasjon blir bare noe tull. Og selskap bare for å ha selskap synes jeg også er unødvendig.

Hattifnatten skrev:

Jeg undrer meg stadig over å lese om at kirkelig konfirmasjon er bekreftelse av dåpsløftet. Det er svært få som valgfritt har praktisert den ordningen etter mellomkrigstiden. Likevel får jeg inntrykk av at det må være en del på forum som har gjennomført dette. Jeg er derfor nysgjerrig. Bekreftet du dåpsløftet da du ble konfirmert i kirka ? Hvordan skjedde dette rent praktisk ?

Vi var av den oppfatning av at ved å gjennomføre undervisningen og overhøringen og forbønnen, altså det å delta aktivt i alle disse tingene, så bekreftet vi dåpsløftet foreldre og faddere hadde gitt. Det var jo hele poenget med konfirmasjonen slik vi oppfattet det da. Derfor var det også sånt et sterkt signal av de få som valgte å ikke stå til konfirmasjon. Det var mye gråt og tenners gnidsel i min familie da broren min valgte å la være.

Jeg ble konfirmert i 1983 og jeg har jo skjønt at bekrefting av dåpsløftet da var fjernet et par år i forveien, men det er jo helt tydelig at den endringen av ordningen ikke er kommunisert særlig godt til folk flest, hverkan da eller nå. Jeg var inntil for et par år siden fortsatt av den oppfatning at det nettopp var bekrefting av dåpsløftet som er poenget med konfirmasjonen.

Kasia skrev:

Nei, vi ble bedt for da vi knelte, men bekreftet ingenting.

Er ikke det med at konfirmasjon er en bekreftelse av dåpsløftet en ganske utbredt myte/misforståelse tro? Det er jo som du sier, og sikkert vet mer om enn de fleste, veldig lenge siden dette var vanlig praksis. Men på folkemunne derimot, så er det en veldig utbredt oppfattelse/misoppfattelse.

Samme her.

Hattifnatten skrev:

Det jeg noen ganger finner underlig er at noen forventer at valg av konfirmasjon er å sidestille med trosstandpunkt. Det ville være ganske voldsomt å forvente.

Vi oppfattet det akkurat sånn og vi snakket mye om det blant annet under konfirmasjonsopplæringen at vi syntes konfirmasjonen burde ha vært senere. Tre-fire år senere tror jeg vi ungdommene den gang da landet på som et bra alternativ.

Hattifnatten skrev:

Det jeg noen ganger finner underlig er at noen forventer at valg av konfirmasjon er å sidestille med trosstandpunkt. Det ville være ganske voldsomt å forvente.

Slik ble det oppfattet da jeg var konfirmant, bekreftelse eller ikke. Mange følte de faket for å få gaver og selskap, noen følte seg presset og noen følte det var riktig fordi de hadde tatt et standpunkt som passet med kirkens. Og dette til tross for at presten presiserte i undervisningen at det ikke var forventet at man tok noe standpunkt. Borgelig konfirmasjon ble oppfattet som enda mer juks enn kirkelig uten å ha tatt noe standpunkt, for da hadde man liksom sagt høyt at det bare var gavene som var poenget. Jeg håper det har endret seg litt. Hvorfor vi velger å fortsette tradisjonen med trosopplæring, fest og penger til ungdom mens de er i den verste hormonstormen som tenåringer kan man vel lure på. Det husker jeg vi snakket om den gangen også, at det egentlig hadde vært mer fornuftig med en sterkere tradisjon rundt myndighetsdagen.

Den gangen jeg ble konfirmert, på begynnelsen av 80-tallet en gang, hadde vi først overhøring. Dette var en gruppeoverhøring, slik at ingen skulle være redde for å drite seg ut. Vi hadde fått spørsmålet på forhånd, slik at vi kunne pugge svaret.

Selve konfirmasjonen var bare en forbønn og en velsignelse, ikke noe bekreftelse av noe som helst.

Kasia skrev:

Er ikke det med at konfirmasjon er en bekreftelse av dåpsløftet en ganske utbredt myte/misforståelse tro? Det er jo som du sier, og sikkert vet mer om enn de fleste, veldig lenge siden dette var vanlig praksis. Men på folkemunne derimot, så er det en veldig utbredt oppfattelse/misoppfattelse.

Det er langt fra en myte eller misforståelse. Det er en bekreftelse av dåpsløftet. Om noen velger å legge noe annet i det enn det egentlig er, er en annen sak.

Hattifnatten skrev:

Troen kan forandre seg hele livet. Når man snakker om løfte blir det ganske voldsomt.

Det var blant annet dette som gjorde at jeg fikk "Ungdom i Oppdrag" i vrangstrupen i min tid. Jeg var på en nyttårsleir på Hamar i regi av disse, og det var bl.a en eller annen karismatisk supermisjonær fra USA som holdt møte for oss om kveldene. Han fikk 14-15 åringer til å ligge på kne foran ham, gråte og sverge de skulle vie sitt liv til misjonen...

Mor Inagh ble kvalm, tenkte på hvordan et slikt løfte gjør inntrykk på en ungdomskropp, hva det etv kan føre til om disse unge menneskene får tvil, endrer trosinnhold etc etc... Til slutt var jeg så kvalm at jeg rømte fra hele leiren - og det var pokker ikke enkelt, men jeg var sta.

Tito skrev:

Det er langt fra en myte eller misforståelse. Det er en bekreftelse av dåpsløftet. Om noen velger å legge noe annet i det enn det egentlig er, er en annen sak.

Nuvel. Det er jo forsåvidt også din sak om du velger å tviholde på at gjeldende praksis er noe som ikke har eksistert på flere titalls år. Jeg velger heldigvis å leve i den tiden som er nå og forholder meg til verden slik den er i dag. Jeg ble lettet da jeg for noen år siden fant ut at det nettopp var en folkelig misforståelse at konfirmasjonen er en bekreftelse av dåpen. Da følte jeg meg ikke fullt så uvel ved tanken på at jeg faktisk konfirmerte meg i kirken som forvirret 15-åring uten avklart forhold til egen tro.

Min far er som sagt prest og han konfirmerer folk hvert år. Jeg snakket med ham nå og han sier at i dag er konfirmasjonen en forbønnshandling, og det er lagt opp til at hver enkelt kan velge selv hva de legger i konfirmasjonen. Men det er likevel en bekreftelse av dåpsløftet selv om de ikke direkte står og sier at de bekrefter det, og det er det som fremdeles er tanken bak konfirmasjonen. Så å kalle det en myte eller misforståelse er å ta litt vel mye i, selv om de har litt mindre fokus på denne bekreftelsen.

Tito skrev:

Ønsker de derimot å konfirmere seg borgelig, eller bare ha et selskap uten å konfirmere seg, kommer jeg nok ikke til å støtte det. Det er i hvert fall slik jeg tenker i dag, om jeg endrer mening da er en annen sak. Siden jeg ser på konfirmasjonen som en bekreftelse av dåpsløftet, synes jeg borgelig konfirmasjon blir bare noe tull. Og selskap bare for å ha selskap synes jeg også er unødvendig.

Sjarmerende holdning du har til borgerlig konfirmasjon da. Jeg er glad ikke du var min forelder den gangen jeg sto overfor valget om å konfirmere meg. Det er ikke min opplevelse at flertallet av de som konfirmerer seg borgerlig eller ønsker en markering vil ha selskap bare for å ha selskap. Jeg tok et veldig bevisst valg om å konfirmere meg borgerlig, og opplevde at prosessen med kurs og seremoni var lærerikt og hadde et innhold.

Fra HEF:

Humanistisk konfirmasjon er et tilbud til alle ungdommer som ønsker å markere at de befinner seg i overgangsfasen fra barn til voksen og at de ønsker å markere dette med et kurs i livssyn og etikk og en høytidelig og verdig seremoni om avslutning på dette. Både kurs og seremoni er på et humanistisk grunnlag.

"Formålet med Humanistisk konfirmasjon er å styrke humanistiske verdier i samfunnet. Humanistisk konfirmasjon er et tilbud til ungdom som ønsker et kurs i livssyn og etikk og en høytidelig seremoni på dette grunnlaget. Målsettingen for kurset er å styrke de unges evne til selvstendig tenkning og etisk handling, gjennom å fremme

innsikt i egne opplevelser, holdninger og atferd
evne til refleksjon og til å stille kritiske spørsmål
bevissthet om livssyn
evne til omtanke, respekt, toleranse og til å ta ansvar".

Tito skrev:

Og selskap bare for å ha selskap synes jeg også er unødvendig.

"Selskap bare for å ha selskap" synes jeg høres veldig hyggelig ut, her som ellers. Hvis sønnen min skulle få lyst til at vi holdt en familiemiddag for å markere og feire at han begynte å nærme seg voksen alder, ville jeg synes det var veldig hyggelig og rørende, og hadde mer enn gjerne arrangert det.

Selv om jeg har blitt klar over at man ikke trenger å komme med noen erklæring av troen sin når man konfirmerer seg kirkelig, så er det jo likevel åpenbart en religiøs seremoni. For meg blir det mer og mer bakvendt å feire at femtenåringer velger å delta i en religiøs seremoni (ikke fordi jeg synes det er noe galt med å delta i seremonier, men fordi jeg føler det er merkelig at andre folk skal feire dette og f.eks. gi vedkommende masse gaver). Og i alle fall dersom man mener at man definitivt ikke ville ha lyst til å arrangere fest for femtenåringen sin "bare" for å feire ham/henne. Jeg ville jo trodd at de fleste som arrangerer konfirmasjonsselskaper gjør det primært for å feire og gjøre stas på barnet sitt, og ikke fordi de er så lykkelige over at han/hun ønsker å bli velsignet og bedt for av presten?

Målsettingen for kurset er å styrke de unges evne til selvstendig tenkning og etisk handling, gjennom å fremme
innsikt i egne opplevelser, holdninger og atferd
evne til refleksjon og til å stille kritiske spørsmål
bevissthet om livssyn
evne til omtanke, respekt, toleranse og til å ta ansvar

Det håper jeg våre barn lærer på egenhånd av oss. Jeg er kanskje sær, og som sagt så kan det være at jeg endrer oppfattelse av det når jeg en gang har barn i konfirmantalder. Men jeg kommer til å legge fokus gjennom hele barndommen på at de kommer til å konfirmere seg i kirken når de blir gamle nok. Hvis de ikke ønsker det når den tid kommer, kommer jeg til å respektere valget deres, men jeg ser ikke for meg at jeg klarer å støtte en borgelig konfirmasjon. Da må vi ha en skikkelig samtale rundt det og det skal nok en del til for å få meg til å endre min holdning til det. Men jeg kommer ikke til å snakke om at borgelig konfirmasjon er tull og tøys og forbudt eller noe sånt. Jeg kommer bare til å la være å snakke om det.

Når man ikke er kristen, så ser man sikkert på det som en rar grunn til å ha et selskap for barnet sitt - for å feire at han/hun har blitt velsignet av presten. Men det er jo derfor man har dåpsselskap også. Og er man kristen, er dette en stor ting. Det er nok ikke hele grunnen til at man lager selskapet, men i bunn og grunn er det nok det som er hovedgrunnen ja.

Tito skrev:

Når man ikke er kristen, så ser man sikkert på det som en rar grunn til å ha et selskap for barnet sitt - for å feire at han/hun har blitt velsignet av presten. Men det er jo derfor man har dåpsselskap også. Og er man kristen, er dette en stor ting. Det er nok ikke hele grunnen til at man lager selskapet, men i bunn og grunn er det nok det som er hovedgrunnen ja.

Jeg tror de fleste som har (eller deltar i) dåpsselskap gjør det primært for å feire det nye barnet og ikke for å feire selve dåpen. 🙂 Jeg vil naturligvis ikke påstå at det gjelder alle, og jeg skjønner at mange som er religiøse ser på det religiøse aspektet som viktig (kanskje også som viktigst). Men at dåpsfeiringen henger sammen med feiring av et nytt barn/familiemedlem/menighetsmedlem og konfirmasjonsfeiringen henger sammen med feiring av at barnet begynner å bli voksent (og kan ta egne valg) - at begge deler dreier seg om overgangsriter - kan man vel være enig i likevel? Og sett i det perspektivet synes jeg det er merkelig å avfeie borgerlig konfirmasjon eller "selskap bare for å ha selskap" som innholdsløst/unødvendig tull, slik jeg synes det høres ut som du gjør.

Tito skrev:

Hvis de ikke ønsker det når den tid kommer, kommer jeg til å respektere valget deres, men jeg ser ikke for meg at jeg klarer å støtte en borgelig konfirmasjon. Da må vi ha en skikkelig samtale rundt det og det skal nok en del til for å få meg til å endre min holdning til det. Men jeg kommer ikke til å snakke om at borgelig konfirmasjon er tull og tøys og forbudt eller noe sånt. Jeg kommer bare til å la være å snakke om det.

Der har du meg også ...

Sikkert noget preget av at jeg har samme oppfatning og holdning til konfirmasjon som Tito, og av at jeg knapt kjenner noen som har gått til borgerlig konfirmasjon av andre grunner enn pengene.

Det synes jeg er en ganske merkelig holdning til borgerlig konfirmasjon Lille Ru og Tito. Jeg er selv borgerlig konfirmert og hverken pengene eller selskapet var noen grunn for meg. I min familie gir man heller ikke pengegaver til konfirmasjonen. Jeg fikk bunad, men den ville jeg ha fått uansett.

Dersom man tar en undersøkelse blant alle som konfirmerer seg i kirken og alle som konfirmerer seg borgerlig så er jeg overbevist om at det er mange flere "bevisstløse" eller gaveorienterte konfirmanter i kirken enn i Grieghallen. For de fleste norske ungdommer, som allerede er døpt, vil den kirkelige konfirmasjonen være den enkle default løsningen.

Lille Ru skrev:

Sikkert noget preget av at jeg har samme oppfatning og holdning til konfirmasjon som Tito, og av at jeg knapt kjenner noen som har gått til borgerlig konfirmasjon av andre grunner enn pengene.

Men sånn helt seriøst, både du og andre: Hva ville være en "riktig" grunn til å konfirmere seg (det være seg kirkelig eller borgerlig)? Er ikke mye av poenget med hele ritualet å gjøre stas på og feire (og eventuelt velsigne) familiens/menighetens unge medlemmer som begynner å bli voksne? Trenger man noen mer "høyverdig" grunn enn at man har lyst til å bli feiret/markert?