Hva trodde du på som liten?

Fant denne siden.
En trodde så mye rart når en var liten.
Jeg husker selv at jeg trodde, at i gamle dager var verden i svart/hvitt.

Jeg husker ennå jeg sto og tittet på himmelen - den var overskyet og grå. Langt der oppe kunne jeg skimte et rundt "hull".
Jeg vet i dag at dette hullet var omrisset av sola, som kunne sees bak skyene,
men den gang var jeg helt sikker på at dette var hullet som Gud hadde lagd i skydekket, slik at han kunne se ned og følge med på oss.

(Han kunne jo ikke se oss når det var overskyet, må vite.)

Jeg trodde vi hadde en konge i hver by. 🙄
Jeg så han på 17. mai. (Vi bodde ikke i Oslo).

Jeg trodde det fantes en himmel.

Slik var min himmel:

Det var et laaaangt tre gulv.- en kunne ikke se enden. Skyer var vegger og tak. Bortover dette tregulvet sto det to rader med senger. I hver seng var det hvite deilige store dyner og sengetøy . I sengene satt alle de døde! -Lys levende, de pratet og lo med hverandre, og hadde det riktig så hyggelig. Noen sov også. De hadde på seg hvite nattklær og nattluer.

Jeg flyttet til Norge som 12åring og da trodde jeg at Bodø var inngjerdet som Øst-Berlin siden det var en militærby og jeg var helt sikker på at elevene måtte gå i skoleuniform, for det bruker de i utlandet Jeg var virkelig bekymret for dette når vi skulle flytte.

Jeg trodde det var nok å ønske seg barn, for å få dem. Alle par i familien sa jo at de ønsket seg barn og noen måneder etter kom de trillende med barnevogna. Som femåring dristet jeg meg til å ønske meg barn med nabogutten, Freddy. Etter hvert kom angsten snikende, og på kvelden måtte jeg gråtende innrømme til mor og far at jeg nok hadde baby i magen, men at jeg egentlig ikke ønsket meg det likevel. (Freddy trodde forresten ikke det samme og syntes jeg var rimelig teit)

Jeg trodde at nordlyset kom og tok meg hvis jeg vinket eller ropte til det.

Jeg trodde at min onkel og kommunen kunne ordne alt. Kommunen var en mann som alle de voksne i barnehagen snakket om hele tiden.

Jeg trodde at alle tenkte på norsk, men at noen måtte snakke på et annet språk. Jeg var glad for at jeg var blandt dem som snakket på samme språk som jeg tenkte.

Jeg trodde også at man ikke skulle se inn i et speil når det var mørkt i rommet. Da kunne demoner komme ut og dra en inn i speilet.

Men det tror jeg forresten fortsatt på.

Jeg trodde at onkelen min som var politi kunne sette meg i fengsel om jeg gjorde noe galt (altså: var livredd han) Og så trodde jeg at verden var som en slik "snøkule" og at Gud satt på utsiden og ristet. (Han har den hele, vide verden i sin hånd, ikke sant?)

zol skrev:

Jeg trodde at min onkel og kommunen kunne ordne alt. Kommunen var en mann som alle de voksne i barnehagen snakket om hele tiden.

Jeg trodde at alle tenkte på norsk, men at noen måtte snakke på et annet språk. Jeg var glad for at jeg var blandt dem som snakket på samme språk som jeg tenkte.

Fantastisk!

zol skrev:

Jeg trodde at min onkel og kommunen kunne ordne alt. Kommunen var en mann som alle de voksne i barnehagen snakket om hele tiden.

Dette trodde 7-åringen min også. Kommunen gikk forresten med en bok på hodet, slik som Petter Smart.

Jeg trodde pappaen min kunne alt. Vist jeg skulle være uheldig å dette ned fra et tre å brekke armen, så kunne han bare reparere den.

Jeg trodde nordlyset kom å tok oss vist vi kom for sent hjem.

Jeg trodde jeg hadde giftet meg når jeg var brudepike, det trodde han gutten som gikk sammen med meg. Tror vi var "gift" i tre år eller noe før jeg forstod det.

Jeg trodde en begravelse var å grave ned en person for så å grave den opp igjen. 🙄

Jeg trodde at pappa var ungdom (for det hadde han jo sagt).

Ja, jeg trodde også at alt var sort/hvitt i gamledager.

Jeg trodde også at hjertet (uttales hjerta på vestlandsk) var en dame. "Hjerta" syntes jeg hørtes ut som et damenavn. Og jeg visste at "Hjerta" for all del ikke måtte slutte å slå. Lurte jo på hvor hun slo, og regent med det var på en stekepanne. Jeg fortalte dette til min lillebror, og jeg husker vi var livredde for at hun skulle bli sliten.

Jeg trodde på tannfeen. Jeg trodde ikke på julenissen eller annet "tull", men tannfeen trodde jeg bestemt på i mange år, helt til noen tullinger på barne-tv, av alle ting, sa at hun ikke fantes. Snakk om gråt og tenders gnissel i dagevis etterpå.

Ellers så trodde jeg at gammelrosa var slik rosa så ut før, og jeg lurte veldig på hvem som hadde oppfunnet den "nye" rosafargen.

Jeg lurte også vel og lenge på hvordan folk bestemte seg for å gifte seg. Jeg trodde man spurte tilfeldig forbipasserende på Bybrua i Trondheim om dette, og var stadig spent på om mamma ville stoppe en mann der en gang og spørre han.

Jeg var ti år da jeg var utenlands første gang. Vi var to familier, og naive nolo trodde at når familiefedrene tok seg en tur langs stranden og så etter suppestasjoner, så drakk de suppe der. Jeg syns jo det var litt rart at de hadde lyst på suppe i varmen, men pappa(verdens eldste teenager, i følge eget utsagn) likte nå så mye rart.

Jeg var redd revebjeller, for bestemor hadde sagt de var farlige. Akkurat hva de skulle gjøre mot meg, vet jeg ikke, men jeg gikk i store buer utenom.

Det husker jeg ikke. :alzheimer:

Jeg trodde også at det ikke fantes farger i gamle dager.

Også var jeg livredd rever. Mamma måtte sitte mange timer på sengekanten min for at jeg skulle sovne i den perioden.

Det med å tru at verda av i svart/kvitt i gamle dagar gjorde eg også, det såg eg jo på tv... ekstra ille vert det kanskje med tanke på at vi sjølv hadde svart/kvitt tv på den tida...