Hvor galskap er det å få hund?

Jeg er veldig glad i hunder og dyr generelt og synes det generelt er lite stress med det meste dyrerelatert, og tror folk flest har godt av å ha dyr.


Men jeg mener også at det er å påføre seg en belastning som krever tid og innsats (og i VELDIG mye større grad om man ikke bor slik til at man har hage eller i første etasje i blokk), og om man ikke klarer det hele tiden er det en kilde til dårlig samvittighet og å føle seg utilstrekkelig.

Og på tross av alle beretninger om menn som blir glad i dyr de ikke egentlig vil ha, synes jeg allikevel det er ugreit å gamble på det og ikke respektere om de ikke ønsker den belastningen, om man ikke selv kan ta eneansvar for dyret.

Jeg har jo skjønt at jeg er en avslappet hundeeier. Men jeg tror Leo har det godt her, hehe. Vi er i hundeparken et par ganger i uka. Går tur hver kveld enten bare jeg og hunden, eller så er samboeren med. Han har tilgang til mye hjernetrim, det er vel største overraskelsen for meg, hvor mye aktivisering som trengs utenfor tur. Men med masse tygge-dingser og leker som ting gjemmes i, så får han brukt hodet på noe fornuftig, og ikke pøbelstreker. 😉
Han har fri tilgang til vår seng om natta, men velger ofte gulvet. Bur-bruk inne greide vi ikke opprettholde, og han lager et helsikes' leven.
Bur i bil går veldig greit.
Og nå som han kan settes ut i bånd alene, så er det helt supert for kjappe luftinger. Da tusler han rundt og står og observerer verden, og blir superglad når noen går forbi, men kjefter ikke på hverken folk, sykler eller biler.
På tur drar han som en gal, det har vi ikke fått plukket av han, men han går fint forbi både folk og dyr, og kjefter ikke på noe da heller.

Han er en villbasse som er veldig tenåring, men kul på sin måte. Og er som flere sier, limet i familien, sammen med kattungen.
Uten de to hadde stemningen vært mye mer laber her i huset tror jeg.

Maverick skrev:

Og på tross av alle beretninger om menn som blir glad i dyr de ikke egentlig vil ha, synes jeg allikevel det er ugreit å gamble på det og ikke respektere om de ikke ønsker den belastningen, om man ikke selv kan ta eneansvar for dyret.

Jeg hadde aldri kommet hjem med en hund hvis jeg visste at mannen overhodet ikke ville ha den. Men det hadde gått helt fint for han om vi ikke hadde endt om med hund også. Strengt talt for meg også. Jeg er ikke et hundemenneske i det hele tatt, og ingen som kjenner meg fra langt tilbake hadde trodd at jeg noen gang skulle fått meg hund. Jeg likte aldri hunder før.

nokon skrev:

Eg er i tenkeboksen sjølv, og har eigentleg tenkt på tråden «Kva koster det å ha hund?» Her er økonomi eit vesentleg aspekt, samtidig har ungen veldig lyst på hund og eg kunne godt tenkt meg det selskapet dei vekene eg er aleine.

Hundeøkonomi er problematisk fordi man aldri vet hvordan hunden utvikler seg helsemessig. Man kan sjekke opp rasetypiske skavanker, og sjekke dogweb for noen få ting, men ellers er det umulig å forutse hvilke sykdommer og skader de kommer til å pådra seg. Forsikringen dekker bare en del av veterinærutgiftene.

Hundehold ellers synes jeg ikke er særlig dyrt, til min middels store lapphund går det med fór for ca 200kr per mnd, kanskje 20-30kr til godbiter og ellers rundt 1200kr til vaksine per år. Det har ikke vært nødvendig å bytte ut sele, halsbånd eller bånd etter at valpestadiet var tilbakelagt, skifter bare ut klosaksa av og til, så når utstyret er vel på plass så er det ikke særlig dyrt. Hunden min er nå sju år, og utstyret er på ingen måte utslitt.

Maverick skrev:

…Og på tross av alle beretninger om menn som blir glad i dyr de ikke egentlig vil ha, synes jeg allikevel det er ugreit å gamble på det og ikke respektere om de ikke ønsker den belastningen, om man ikke selv kan ta eneansvar for dyret.

Veldig enig i dette.

Jeg er veldig tilhenger av å teste ut ting. Også om en av familiemedlemmenes motvilje står seg også gjennom eksponering. Det var derfor vi var forverter, men man kan jo teste ved lånehund også.

Jeg har tenkt mye på en hund til, og forrige helg testet vi det. Det var nok til at jeg innså at skal jeg gjennom valpetiden en gang til, så skal jeg være topp motivert for jobben det innebærer (og det er jeg ikke akkurat nå, men kan jo bli). Jeg hadde helt glemt hvor mye stress det er å ikke kunne stole på at hunden ikke stjeler mat, for eksempel…

Har hund og har hatt hund i mange år, men ser ikke helt for meg valp, med det første. Det er mye jobb, den første tiden døgnet rundt, og man blir belønnet (eller straffet…) ifht tiden man har lagt ned de første månedene. Så kommer tenåringsnykkene når hunden er rundt året. Det er da mange hunder blir omplassert…

Her i huset er hunden fremst min, og det er noe som jevnlig blir uttalt av andre her som ikke synes det var en god idé. Særlig når noe skal gjøres. Fair enough, det var jeg som ville ha hunden, men enkel onkelforskning tilsier altså ikke at noen som var negativ i utgangspunktet senere blir vunnet over. Tenker at man må legge til grunn at de som ikke ønsker hund, fortsatt kommer til å synes det.

Har man små barn har man plenty ansvar fra før, da er nok mitt syn at begge voksne bør være aktivt FOR hund om man skal legge en hund til kabalen.

Så er en liten hund mye mer… praktisk!! enn de store. Og les for guds skyld rasebeskrivelsen. En terrier er en terrier. En jakthund jager. En trekkhund trekker. En arbeidshund må jobbe. Og pass deg for blandinger, så du får en hund som både vil trekke og jage.

Slår et slag for de små gammeldame-hundene. De er nedvurdert. Bichon, tibetansk spaniel osv. Gi dem oppmerksomhet, trening og oppdragelse, og du får full pakke i 4-5 kg hund.

Jeg fikk en hund jeg egentlig ikke ville ha, og det preget mitt forhold til hunden lenge. For man får er lite vesen som krever kjærlighet og omsorg og turer og alt som hører til, og jeg er i alle fall bygget sånn at jeg får sykt dårlig samvittighet når jeg ikke klarer å gi det jeg vet burde gis. Og en hund krever mye. Det nytter ikke hva som står i bøkene om at de er lettstelte, lite krevende «leilighetshunder». Sannsynligheten for at hunden har lest boka og er klar over det er forsvinnende liten. Så det er fullt mulig at den i stedet elsker lange turer og kos og oppmerksomhet. Og da skal man ha tid og overskudd til å gi det. Jeg ville, basert på egne erfaringer, vært skeptisk til å skaffe hund i en situasjon med små barn og sykdom og en partner som ikke er med 100%, men kanskje strekker seg for å glede.

Nå har jeg katt, og selv der får jeg litt dårlig samvittighet om jeg er borte mye, selv om jeg har katteluke og katten har mat og husly og ungene ser til den. For jeg merker jo at katten har savnet meg og limer på meg når jeg kommer tilbake. Min katt har absolutt ikke lest de bøkene om at katter er selvstendige dyr uten stort behov for menneskelig kos og oppmerksomhet.

Jeg skal aldri ha hund igjen. Masse kos og glede ja, men konstant dårlig samvittighet når jeg måtte prioritere andre ting, skulle reise bort eller bare ikke hadde ork til å kose og klappe. Å skaffe seg hund er på mange måter å skaffe seg et barn man ikke kan ha med seg over alt, og som man heller ikke kan reise fra eller lett skaffe barnevakt til.

Jeg tenker at det fort er litt «du skal se du blir gravid nå som du adopterer» over «alle blir glade i hunden de egentlig ikke ville ha». Vi har alle hørt en historie om noen som ble gravide etter å ha adoptert, men det store flertallet blir ikke det altså.

Jeg for min del ble bare lykkelig da datteren min tok med seg hunden da hun flytter hjemmenfra. Jeg er glad i hunden, men jeg er ufattelig glad for at den ikke er mitt ansvar lengre og at vi bare besøker hverandre nå.

Jeg kommer ikke fra det at dere er i unntakstilstand pga sykdom. Det mener jeg er en sentral faktor som gjør at det kan/bør vurderes noe annerledes. Kanskje er det likevel riktig å skaffe seg hund, men ikke basert på ble glad i hunden likevel og det gikk bra med oss-historier.

Boforhold har mye å si for hvor krevende det er å ha hund. Jeg bor i hus med stor, inngjerdet hage og ingen naboer i nærheten. Mine hunder slippes ut alene for å gå på do og også for å løpe av seg. De tas med på tur og trening osv, men skulle det være en dag det ikke går, så er det ingen krise siden de er ute løse i hagen flere timer hver dag (så sant det ikke regner eller er kaldt, da vil de heller sove foran ovnen). Jeg opplever ikke mitt hundehold som krevende arbeidsmessig sett, men det koster mye penger og selvsagt tid.

Jeg har bodd i leilighet med hund og synes det var veldig slitsomt. Det å måtte ut med hunden i bånd hver gang den måtte på do ((dvs 3-4 ganger i døgnet, ofte mer) var skikkelig slitsomt. Ofte passet det meg ikke å gå ut når hunden måtte. Andre ganger hadde jeg ikke lyst, eller det kunne være skikkelig møkkavær som gjorde det krevende å gå ut. Jeg var den gang alene og hadde ikke barn å ta hensyn til. Med små barn hadde nok dette blitt enda mer krevende. Dessuten hender det, spesielt med valp, men også med voksen hund, at de må ut på natta. Jeg ble vekket senest for et par dager siden av en hund som bjeffet panisk klokka tre om natta. Det er ille nok å stavre seg ut av senga og gå i stua for å åpne verandadøra og slippe ut stakkaren. Skulle jeg måttet kle på meg selv og vært med ut i tillegg… tja, da hadde nok hundeholdet blitt revurdert ganske kjapt. Jeg ble forøvrig vekket en time senere av samme hund som måtte ut igjen, han hadde diaré.

Forøvrig tenker jeg at anskaffelse av hund er en såpass stor sak for familien at det er en selvfølge at alle er enige!

Altså, jeg tviler på at Input sender mail til kennel i morgen. Om hun ligner på meg, så er dette en prosess, fra en tanke man leker med, man funderer litt, lar det modne, tar tanken frem og knar litt på den og legger den til side, kanskje man begynner litt research på passende raser, kanskje tester man en lånehund eller to.

Og da vet man jo mer, om både helse og hund.

Jeg startet denne funderingstråden i 2016, og ett år etter det så fikk vi "piloten" i hus, og ble forverter for å teste om vi var hundefolk. Formelt hundeeiere ble vi først i 2020.

http://www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?t=186164&highlight=polyanna+hund

Beklager langt fravær fra denne tråden, den egner seg dårlig for mobilsvar for meg.

Leser dere HI ser dere jo også at det ikke er et infall nå. Jeg hadde hatt hund i seks år allerede, om de ikke var for mannen dukket opp. Og hans argumenter mot, mener han selv at ikke gjelder lenger. Vi lever et hundevennlig liv nå, det er han enig i. Jeg er av typen som aldri har vært sikker på noe som helst noensinne i livet, så om jeg skulle ventet til jeg var 100% sikker, hadde det ikke blitt noen ting. Polyanna hadde rett i at jeg er en treiging, særlig på sånne avgjørelser som dette. Men nå har den ligget og grunnet i mange år da. Jeg har forresten lett en del etter låndhund, men de er enten veldig store (maks 15-20 kg går greit), trenger pass bare på dagtid eller tåler ikke barn. Det er vedig mange som ikke kan være alene hjemme og derfor vil ha noen som kan komme og gå tur på dagtid, men det er liksom ikke helt det jeg er ute etter.


Det med sykdom er jeg enig i at er en risikofaktor, men samtidig er det noe alle kan oppleve. Jeg har heldigvis en gunstig prognose, med liten risiko for tilbakefall, og skulle det komme tilbake, er det "enkelt" å behandle sammenliknet med andre gentyper leukemi. Fysisk sett er jeg kjempefrisk og har tålt behandling usedvanlig godt.

Jeg leser tråden med stor interesse. Må innrømme at jeg leser innleggene fra dere som aldri har ønsket dere hund litt mindre, som jeg håper dere ville gjort dersom dere spurte meg om det var en god idé å bo på landet eller ha hytte i syden.

Men dere som har hund, og føler/mener det er mye jobb, kan dere si litt om hva det handler om? Hva vi oppfatter som jobb er jo ulikt.

Det med hvor mye jobb det er, synes jeg kommer veldig an på rase. Jeg har aldri opplevd det som mye jobb å ha hunden vår. Men han var en rolig liten hund, da, og han var frisk hele livet.

Jeg skrev vel at det var mye jobb med VALP. Nå som vår bichon havanais er 8 år gammel, er det over hodet ikke mye jobb, med unntak av mye pelsstell. Jada, vi må ut (og bor i leilighet) 4 ganger om dagen i all slags vær, men det er jo en innarbeidet rutine, vi er flere som deler på det og i tillegg har hun ikke så store krav når det gjelder lange turer og er like lite glad i kaldt vær og regn som det vi er - hahahaha. Den tiden vi ikke er ute med henne, sover hun for det meste. Får hun mat og litt kos, er det greit, liksom.

Et eksempel på jobb: Nå under snøsmeltingen er det grus o v e r a l t. Virkelig overalt. Det knaser når jeg setter meg i sofaen, vi kjører robotstøvsugeren to ganger om dagen, men det er likevel et tynt lag grus overalt. Pelsen samler også pollen, om noen av dere er allergiske.

Vår hund får ikke være i senger, og nå syns jeg ikke egentlig st han skal få være i sofaen heller.

Vi har langhåret hund, da, og vet akkurat hva slags pels man bør lage gatefeiebørster av

Men vår hund kan dere nok låne, sånn helt seriøst.

Her var det mann og barn som var giret, jeg litt mer lunken. Hun har innskrenket feriene og reisemulighetene våres mye, rett og slett fordi at de som har passet henne før har fått seg hund etter de har hatt hun på besøk.
Vi kjøpte hund fra dyrebeskyttelsen, selv om hun var stor da hun kom til oss så har hun levd ett liv i bur i en kjeller uten å ha vært ute, hun var derfor som en valp i oppførsel.
Hun har gitt oss mye glede, litt grå hår og mye kos, hadde aldri ville vært foruten.

Pelsstell, turer og manglende frihet til å dra hvor jeg ville når jeg ville. Vår hund ville helst være ute hele tiden, og stod alltid og logget forventningsfullt foran døren, selv etter en to timers tur. Jeg er fullstendig klar over at han ikke behøvde så mange turer, men det ga meg likevel dårlig samvittighet for at jeg ikke tok ham med ut enda mer.

Det hadde helt sikkert vært noe annet om ungene var store og hunden ikke konkurrerte om oppmerksomheten med unger, jobb, fritidsaktiviteter osv. Jeg var alenemor da. Det er helt klart enklere om man er to om jobben.

Input skrev:

Men dere som har hund, og føler/mener det er mye jobb, kan dere si litt om hva det handler om? Hva vi oppfatter som jobb er jo ulikt.

Veldig mange av oppgavene knyttet til hund starter med å kjennes som en jobb, rett og slett fordi det er oppgaver en ikke er vant til å huske på og gjøre. Men veldig fort blir de en vane. Som at jeg aldri legger meg uten å ha gått en rusletur i gata, at hunden skal ha mat til noenlunde faste tider og at det alltid bør bo noen hundeposer og noen godbiter i alle jakkelommer. Når disse tingene er inkorporert i hverdagslivet så syns i hvert fall ikke jeg at de er et ork, men mer bare noe jeg gjør.

Input skrev:

Men dere som har hund, og føler/mener det er mye jobb, kan dere si litt om hva det handler om? Hva vi oppfatter som jobb er jo ulikt.

Jobb og jobb. Han er en forpliktelse. Og helsemessig har jeg både på papiret og i praksis tidvis nok med meg selv. Jeg synes det er verd ekstrabelastningen med hund, for jeg synes det gir meg enda mer. Men jeg ser godt at andre ville opplevd det annerledes.

Trening/dressering: Dette er omfattende. Særlig i starten. Man må være veldig på, og hele familien må være samlet om oppdragelsen. Vi har fått til mye, men siden vi fikk hunden to måneder før pandemien, så ble han dårlig sosialisert. Vi sliter med det, og det er mye mer belastende enn jeg så for meg.

Lufting/turer: Vi har en bitteliten hund, og han kan både være med på lange fjell/skiturer, og klare seg en dag med bare lufteturer. Men han må jo luftes, fire ganger. Man må orke å kle på seg, i all slags vær og vind, og bli med ham ut. Det er jo ikke fysisk sett utfordrende, men for meg er det noen dager mentalt krevende å vite at jeg må.

Spontanitet: «Hva med hunden?» blir et spørsmål man stiller mye, særlig i starten, før man blir vant til at den er en faktor som må tas med i alle beregninger. Man kan ikke alltid ta den med, man kan ikke alltid reise i fra den. Og jeg var ikke forberedt på hvor dårlig samvittighet jeg kom til å ha, når han plutselig må være hjemme alene litt.

Pelsstell: Vi har en hund som ikke røyter, men som må klippes og børstes for å ikke få floker. Han må klippes minst en gang i mnd for å være praktisk, og det føles påfallende ofte. Ukene går fort!

Økonomi: Det koster. Og akkurat nå koster alt annet også. Vi lever et aktivt liv etter hvert, og hunden trenger også utstyr. Vi har brukt mye bare på potesokker i vinter.