Er du fornøyd med personligheten din?

I lys av de andre er du fornøyd med-trådene. 🙂

Og hvis du har fått til endring, hva feks innen selvutvikling har hjulpet deg?

Nei, ikke med den heller.
Jeg skulle ønske jeg tok litt mindre plass i sosiale settinger, jeg blir ofte veldig høylydt og brautende i situasjoner der jeg er litt nervøs. En kollega kaller meg for eksempel bråkedame. Jeg vil gjerne bli litt mer mystisk.

Blondie skrev:

Nei, ikke med den heller.
Jeg skulle ønske jeg tok litt mindre plass i sosiale settinger, jeg blir ofte veldig høylydt og brautende i situasjoner der jeg er litt nervøs. En kollega kaller meg for eksempel bråkedame. Jeg vil gjerne bli litt mer mystisk.

Åh, du er jo så fin - det er så stas å treffe deg. Bråkedame, my ass.

Jeg er veldig fornøyd egentlig. Kunne utfordret meg på å bli mer tydelig.

Ja. Synes jeg har en bra cocktail av egenskaper.

Jeg har for eksempel lett for å være fornøyd.

Ja, i grunnen.

Ja, i det store og hele. Innimellom kunne jeg tenke meg å være litt bedre i sosiale settinger og la slike ting gli litt lettere for meg og kanskje virke litt mer åpen og "lett å like". Samtidig er jeg jo den introverte særingen som jeg er og har egentlig ikke behov for å bli kjent med flere folk.

Vel ja jo, jeg skulle lkt å være en som liker å trene, men jeg vet ikke om det kommer under personlighet.

Jeg er aller mest fornøyd med personligheten min. Jeg er akkurat passe rar.

Nei, men jeg har ikke så veldig trua på å endre den heller, så jeg jobber heller med selvaksept.

For meg er mottoet "man måste jamföra"
Personligheten min kunne vært MYE verre på så mange vis.

Hilsen medbråker som gjerne skulle vært mystisk.

Godt og vanskelig spørsmål! Jeg er mye forskjellig. Energisk og doven, blid og snarsint, humoristisk og pessimistisk, pratsom og direkte folkesky. Generelt er jeg en som flyr lavt og sjelden har høye forventninger. Det har ikke skortet på forslag om å medisinere bort personligheten min med lykkepiller, spesielt her inne. SÅ ille synes jeg ikke selv den er - men jeg kunne nok vært mer vennligsinnet, jeg kunne nok det. (Jeg er egentlig det også, for det meste, blid og flink til å jatte med - men innerst inne ganske folkesky.

Ja, jeg er akkurat passe "bråkete" og akkurat passe rolig. Tar gjerne ordet,men kan også være stille. Jeg oppfører meg pent når jeg bør det, og sier det jeg mener i sammenhenger der det er rom for det. Hva andre mener om meg,bryr jeg meg veldig lite om,det har kommet med årene. Så lenge jeg er hyggelig og høflig,får folk mene det de vil.

Ja, det er jeg. I andres øyne kan jeg virke ekstremt usosial og sær, og flere har kalt meg rar, men sammen med «mine» mennesker er jeg både sosial og pratsom. Jeg er ganske direkte, har ingen problemer med å si nei til ting jeg ikke vil, er uavhengig og oftest uredd. Av og til savner jeg noen som er litt lik meg selv, men det har jeg ikke funnet.

Jevnt over er jeg fornøyd. Ikke at jeg mener alt er perfekt, men jeg tror jeg kan få til det meste jeg har lyst til innenfor den rammen av personlighet som er der. Og jeg trives med meg selv og med hvordan jeg fungerer sammen med andre.

Til det andre spørsmålet: I den grad jeg har endret/forbedret meg oppigjennom, så har det mest handlet om å bli eldre, mer erfaren og tryggere. Ikke så mye målrettet selvutvikling.

Ja, den endringen som sikkert har kommet fra jeg var barn handler om modenhet, lder og erfaringer. Jeg har aldri tenkt på at "jeg må forandre meg".

Ja, jeg er i grunnen det. Har mine dårlige sider, men det har vi alle, og det har jeg akseptert. Men jeg prøver hele tiden å utvikle meg, og bli en bedre utgave av meg selv, uten at jeg prøver å bli perfekt.

Jeg har endret meg veldig mye de siste årene, og jeg har vært min egen terapeut. Jeg har lest en del og hørt en del podcaster, men aller mest har jeg grublet og gått i meg selv.

Jeg er stadig i endring og utvikling, men nei, jeg er ikke fornøyd med egen personlighet. Jeg er veldig selvkritisk og bærer mye skam.

Nei, jeg er lat, ukonsentrert, har dårlig gjennomføringsevne, jeg har lite tro på meg selv, dårlig selvtillit, mye av det skyldes nok mobbing, men rent objektivt ser jeg at jeg nesten har "dårlig bo-evne".

Den enormt dårlige evnen som husmor/ansvarlig voksen preger meg og det er jeg ikke fornøyd med.

Ellers er jeg ikke super happy med å være meg sånn eller heller. Men det går nå sin gang. Jeg er ganske introvert men det synes ikke alltid da jeg kan fremstå ganske sosial og åpen i en del tilfeller. Jeg er bare utslitt etterpå. Mens med de rette folka så gir det meg glede.

Jeg trenger sikkert mye podcaster og terapi for å bli normal. Om det er mulig.

Malama skrev:

Nei, jeg er lat, ukonsentrert, har dårlig gjennomføringsevne, jeg har lite tro på meg selv, dårlig selvtillit, mye av det skyldes nok mobbing, men rent objektivt ser jeg at jeg nesten har "dårlig bo-evne".

Omtrent som dette.

I tillegg til at jeg sliter med å finne min plass og være meg selv i sosiale settinger, jeg blir forknytt og vet aldri helt hvordan jeg skal oppføre meg. Og at jeg ikke greier å slippe folk inn, dele av personlige ting og vise følelser, men holder alle på en armlengdes avstand. Derfor har jeg også problemer med å få/holde på nære venner, og det er ganske ensomt.

Jeg er faktisk mer fornøyd med utseendet mitt enn med personligheten min. Så jeg skulle gjerne hatt hjelp til å endre på noen av disse tingene. Hvis det er mulig. Men har selvsagt mine gode sider også da, som jeg er ganske fornøyd med.

Ja og nei. Det er mange ting jeg skulle ønske jeg var flinkere til, slik som mindre prokastinering og slikt. Jeg er ikke veldig huslig, men det er ikke mannen min heller. Så enten er vi her i rotet vårt eller så betaler vi for vaskehjelp.
Så jeg forsøker å fokusere på de positive sidene og «tilgi» meg når jeg bla bla bla tar altfor mye plass eller er altfor lat og tiltaksløs.