Er du fornøyd med personligheten din?

Jeg synes det å lære seg å «tilgi», og være overbærende med, seg selv er en av de tingene det er verdt å jobbe med.

Nei, egentlig ikke.
De ekstra sterke personlighetene tar for stor plass.

Martis skrev:

Ja og nei. Det er mange ting jeg skulle ønske jeg var flinkere til, slik som mindre prokastinering og slikt. Jeg er ikke veldig huslig, men det er ikke mannen min heller. Så enten er vi her i rotet vårt eller så betaler vi for vaskehjelp.
Så jeg forsøker å fokusere på de positive sidene og «tilgi» meg når jeg bla bla bla tar altfor mye plass eller er altfor lat og tiltaksløs.

Ja, mer huslig,mindre lat og mer ryddig skulle jeg gjerne også vært. Samtidigplages jeg ikke av det nevneverdig.jeg har en holdning til det meste i livet som er "It is what it is".

Ganske glad i innsiden av meg selv ja.
Det er veldig mye gøy som skjer der, som ingen ser
Jeg er fornøyd med temperamentet mitt; jeg er veldig rolig og harmonisk over det jevne, faktisk. Skal litt til å få meg sur eller sint.
Så er jeg ganske fleksibel og åpen og liker at mennesker er forskjellige.

Det jeg ikke liker så godt er evnen jeg har til å sable meg fullstendig sønder og sammen hvis jeg gjør feil. At jeg kan føle meg dum og teit og hva har du for latterlige småting. Jeg har blitt mindre selvhøytidelig og mer avslappet i årenes løp, men har sikkert mer å gå på.

I perioder liker jeg meg selv veldig godt, men akkurat nå er jeg inne i en dårlig periode og snakker meg selv veldig ned, både på personlighet, handlinger og alt.

Ja. Jeg har et talent for å trives og finne glede i det meste. Det er jeg veldig glad for.

Ja, ganske fornøyd med personligheten og meg selv. Jeg tilpasser meg de fleste situasjoner, er stort sett fornøyd med livet og egen innsats. Jeg tar ikke meg selv høytidelig og prøver være et godt forbilde for andre på det.

Ja, ganske fornøyd. Jeg er "flink" i sosiale settinger; god på small talk, arrangerer hyggelige selskaper, er omtenksom og passer på at alle rundt meg har det bra. I tillegg er jeg humoristisk anlagt, ler mye, er leken og barnlig. Men av og til kan alt dette være vanskelig å kombinere med det at jeg også (tidvis) er temmelig introvert, har behov for alenetid, grubler mye, har en tendens til å overtenke, og i tillegg er nokså lat.

Ja egentlig. Jeg er flink med mennesker og tror jeg har lett for å bli likt av ulike type folk. Jeg har vokst opp som organisasjonsmenneske og er vant til ulike typer folk med ulik bakgrunn. Dette kommer godt med i jobbene jeg har hatt. Jeg er flink til å samle på gode folk og har dermed ganske stort nettverk. Jeg ler mye og har en veldig gjenkjennelig latter. Før kunne jeg nesten synes det var pinlig,men driter i det nå. Av negative ting kunne jeg ønsket jeg hadde større gjennomføringsevne på endringer som koster meg en del. Som trening, matinntak, sparing, ukeshandling o.l. Jeg er heller ikke kjempegod på kritikk og at folk ikke liker meg. Jeg tar konflikten,men det koster meg. Jeg har hatt noen tunge personalsaker jeg må håndtere og jeg unngår de ikke,men det er ubehagelig. Med folk som står meg nærmere kan jeg bli sår om jeg føler meg dårlig behandlet.

Jeg er glad i meg selv og liker personen jeg er. Jeg står veldig trygt og stødig i meg selv. Men jeg har selvsagt noen personlighetstrekk og sider jeg ikke elsker også.
Jeg tror alle har sider og deler av seg selv de gjerne skulle byttet i noe annet selv om man overordnet liker den man er.

Jeg er fornøyd med den delen av personligheten som jeg viser utad, men innvendig kan det være en del grums. Jeg er ekstrovert introvert og virkelig MÅ ha alenetiden min for å kunne være mitt beste jeg ute blant andre. Dette er det få andre som vet om, men det kommer frem på venninneturer eller hvis jeg har gjester i flere dager. Jeg er også en person som kan bli stresset av den minste ting, noe som går ut over søvnkvalitet og etter dårlige netter er jeg ikke sosial i det hele tatt.

Jeg snakker gjerne med fremmede, liker smalltalk og mingling, elsker å bli ledd av og med, er åpen og kan snakke godt om følelser både høyt og en-til-en, har bra selvinnsikt, liker å ha rett, men kan også gjerne innrømme at jeg tok feil. Jeg har få hemninger og er (tror jeg) en god venninne og vertinne. Det jeg over hodet ikke takler, er konflikter med venner, noe jeg heldigvis ikke har hatt mye av, men særlig en slik konflikt er stuck inni meg. Jeg hadde tusen gode svar etterpå, men klarte ikke å si noe fornuftig og å stå opp for meg selv i den situasjonen. Jeg ble et lite barn, nesten, helt paff og stille og sa bare ja og ha og unnskyld og tok all skyld på meg selv selv om det nok burde kommet en unnskyldning fra den andre parten, også. Jeg er også en person som føler at jeg må svare med det samme og kan derfor bli litt for spontan og litt for tilbøyelig til å si ja, selv om jeg mener noe annet og få innvendig stress av dette etterpå.

Men alt i alt fornøyd, selv om jeg definitivt vet at det er ting jeg burde jobbe med.

Ja. Det er sikkert noe andre mener jeg burde endre, men det gidder jeg ikke.
Jeg er utadvendt, til tider full av futt og krutt og kan være høylytt bergenser, og det har jeg tenkt å fortsette å være.
Jeg er mentor for to unge kollegaer, og ser at det er opptil flere fordeler med å bli eldre og tryggere på hvem man er og vil være.

Jeg er ikke superfornøyd, nei. Mannen min sa en gang til meg at det alltid ser ut som om jeg er på vei til skafottet, og det stemmer nok ganske bra. Jeg er tungsindig, krisemaksimerende og har ikke noe driv, rett og slett. Og så er jeg liite empatisk (men der har jeg blitt litt bedre) og nesten sykelig misunnelig. Jeg skulle ønske jeg var mer positiv, livsglad og omsorgsfull.

Men – det er mange sider med personligheten min som jeg liker også. Jeg er «hel ved». Jeg driver ikke med intriger og maktkamper, jeg holder på hemmeligheter og jeg har blitt ganske flink på å være pragmatisk. Jeg kan for øvrig leses som en åpen bok. Det kan vel tolkes både positivt og negativt, men jeg ser på det som positivt, for folk trenger aldri lure på hvor de har meg. Og selv om jeg ikke har godt humør, så har jeg ganske god humor.

Masse jeg liker, noen ting som er mer nah. Jeg er jevnt over blid og glad, har et optimistisk sinnelag, lever i nuet, er smart og kjapp i skallen. Jeg er også en bråkebøtte, og har samme følelser rundt det som flere andre her.

Jeg har blitt snillere og mykere i kantene med årene, men den skarpe sarkasmen som var en del av kulturen der jeg vokste opp, tyter ut i blant. Noen ganger på sin plass, andre ganger slem.

Jeg er en vimebøtte, og det driver meg selv og omgivelsene til vanvidd. Jeg blir SÅ lei av meg selv når jeg bruker altfor mye av livet mitt på å surre rundt.

Bråkebøtte, ja. Der er jeg også. Har fått høre via via at folk synes jeg er slitsom, så de siste ti årene har jeg jobbet bevisst med å prøve å ta mindre plass. Noen ganger tar jeg dog ikke plass i det hele tatt. Noen ganger er jeg en sjenert liten sak som går i ett med veggen.

Du og jeg, Divine.

Jeg sitter i glasshus her, men: Til dere andre som tar mye plass: Er det egentlig dumt? Er det folk dere faktisk liker som mener at dere tar for mye plass, eller noen tilfeldige folk som ikke bør få så stor makt?

Ida Jackson sier en del fornuftig om å være breial dame som tar for mye plass. Ironisk nok liker jeg ikke hennes personlighet så godt, men mener at hun har mye bra for seg. Hun sier blant annet at det er typisk kvinneundertrykkende å mene at damer ikke kan ta for mye plass, og at det gjelder å finne sine egne folk der det er ok. Man blir ikke et lykkelig og raust menneske av å gå på akkord med seg selv hele tida.

Jeg øver på dette. Jeg er både et menneske som tar mye plass, som kan være insisterende og dominerende og ikke minst, avbryte folk ustoppelig. Samtidig som jeg helst ikke vil synes.

Jeg sitter i glasshus her, men: Til dere andre som tar mye plass: Er det egentlig dumt? Er det folk dere faktisk liker som mener at dere tar for mye plass, eller noen tilfeldige folk som ikke bør få så stor makt?

Ida Jackson sier en del fornuftig om å være breial dame som tar for mye plass. Ironisk nok liker jeg ikke hennes personlighet så godt, men mener at hun har mye bra for seg. Hun sier blant annet at det er typisk kvinneundertrykkende å mene at damer ikke kan ta for mye plass, og at det gjelder å finne sine egne folk der det er ok. Man blir ikke et lykkelig og raust menneske av å gå på akkord med seg selv hele tida.

Jeg øver på dette. Jeg er både et menneske som tar mye plass, som kan være insisterende og dominerende og ikke minst, avbryte folk ustoppelig. Samtidig som jeg helst ikke vil synes.

Jeg har funnet en fyr som digger at jeg tar mye plass, det hjelper. Han ler av støy og småfrekke kommentarer. Jeg ser imidlertid at døtrene mine og jeg sammen fort kan bli for mye, selv for en tålmodig mann.

For min del er det mest i jobbsammenheng jeg har blitt møtt med negativitet, oftest fra andre kvinner. Hodet mitt spinner kjapt og mye av det lekker ut fra munnen, det blir definitivt ikke satt pris på. Det jeg egentlig jobber med er vel å se an situasjonen og ikke tøysebraute meg frem i alle settinger. For meg er jo det en måte å takle nervøsitet på, men det er jo ikke synlig for andre nødvendigvis.

Blondie skrev:

For min del er det mest i jobbsammenheng jeg har blitt møtt med negativitet, oftest fra andre kvinner. Hodet mitt spinner kjapt og mye av det lekker ut fra munnen, det blir definitivt ikke satt pris på. Det jeg egentlig jobber med er vel å se an situasjonen og ikke tøysebraute meg frem i alle settinger. For meg er jo det en måte å takle nervøsitet på, men det er jo ikke synlig for andre nødvendigvis.

Det er reaksjonene fra andre jenter i oppveksten som har gjort at jeg også føler at jeg må dempe meg. I tenårene lærte jeg ganske raskt at det å stikke seg fram, være smart, ta plass og ta ledelsen er dårlige jenteegenskaper og noe som må unngås hvis man passe inn sosialt og unngå sanksjoner.

I jobben min nå er ikke dette noe særlig problem, har jeg inntrykk av. Har aldri hatt den ekle følelsen her, og heller ikke fått beskjed via via.