Er du fornøyd med personligheten din?

Dette er veldig situasjonsbetinget føler jeg. I noen jobbsettinger, med noen venner, noen familiemedlemmer og noen "happenings" slår personligheten min bra ut, i andre settinger og med andre folk blir jeg stille, usikker eller bare tappet.

Om jeg kunne endre en ting med meg selv, hadde det blitt å bli mindre introvert. Jeg blir veldig tappet av å ha folk rundt meg til tider, og noen mer enn andre. Og så har jeg da giftet meg inn i familie hvor mange har høye stemmer, de er mye armer og ben, høy latter, det skjer noe hele tiden. Jeg er frynsete etter to timer. 😮

Men, jeg takler veldig bra å sitte i dagevis med excelark og skjemaer, jeg kjeder meg aldri, er i utgangspunktet tålmodig (dog ikke med bråkete folk ) , og om det skulle komme en pandemi eller lockdown til så går det faktisk helt fint. Jeg tror jeg har skrevet det her inne før, men den frustrasjonen mange følte på da de satt på ørtende måned med hjemmekontor under pandemien gjorde ofte at jeg tenkte "jamen, det er jo slik introverte må leve med alltid - samfunn og jobb går ofte helt på tvers av personligheten.

Mens jeg holdt på å gå til grunne i pandemien. Det var da jeg forsto hvor utrolig viktig det er for meg å ha folk rundt meg. Gjerne hele tiden.

Ja, det ser en hvor forskjellige folk er, og ikke minst, hvor reelt det er. 🙂 Jeg har savnet alenetid siden første ungen kom for 22 år siden. 😛 Men det bedrer seg jo markant da de blir store.

Jeg pleier si at jeg ikke trives i litt eget selskap, og pandemien var helt forferdelig. Jeg er ikke skapt for å være alene.
Og det henger jo fint sammen med at jeg er en som er god på å få folk med meg, uten folk å lede inn i synden blir det jo innmari kjedelig.

Og om det å ta plass: Det har jeg ingen intensjoner om å slutte med. Hvis andre mener jeg tar for mye, får de ta litt plass selv. Det er ikke mitt problem at de ikke tør selv.

(Akk, så mye trøbbel jeg sparer for meg selv ved å spørre «hvem eier dette problemet». Det er så godt som aldri meg. )

Jeg blir også forvirret av at det er negativt å "ta mye plass", men positivt å "by på seg selv". Jeg vet ikke hvordan man kan by på seg selv uten å ta plass, for å være ærlig. Kanskje jeg ikke helt forstår i hva som ligger i begrepet "by på seg selv"?

Selv byr jeg ikke på meg selv, hvis jeg forstår uttrykket riktig. Absolutt ikke. Jeg ser heller ikke på meg selv som leken. Jeg liker ikke å leke. Folk synes trolig jeg tar meg selv for høytidelig, og er veldig ordentlig og kjedelig. Men tror heller ikke jeg tar spesielt mye plass. Så det er da noe.

Leken?!

Jeg fikk direkte kjeft en gang jeg var på et seminar og ikke ville være med på et eller annet improvisert tull på scenen. Da fikk jeg høre at "hvordan kan du oppføre deg så kjedelig. Du har jo BARN!".

Absolutt fornøyd med personligheten min.

Divine skrev:

Leken?!

Jeg fikk direkte kjeft en gang jeg var på et seminar og ikke ville være med på et eller annet improvisert tull på scenen. Da fikk jeg høre at "hvordan kan du oppføre deg så kjedelig. Du har jo BARN!".

Jeg har vel aldri hatt mindre overskudd til å være leken (på jobb) enn da vi hadde små barn hjemme.

Jeg lekte ikke med barna heller.

Jeg kunne bidra med veldig mye annet. Lese bøker, synge, lage mat, bygge lego, legge puslespill, tegne/male/lage ting, bake, gå på tur, studere planter og steiner i naturen, gå på skøyter, pølser på termos og pannekaker på primus, sove i telt, fiske, bygge snømann ... men ikke leke. Det fikk ungene greie sjøl.

My skrev:

Jeg blir også forvirret av at det er negativt å "ta mye plass", men positivt å "by på seg selv". Jeg vet ikke hvordan man kan by på seg selv uten å ta plass, for å være ærlig. Kanskje jeg ikke helt forstår i hva som ligger i begrepet "by på seg selv"?

Umiddelbart (og uten at det er "riktig" nødvendigvis) assosierer jeg det med å "ta mye plass" med de som er høylydte og krevende, som kanskje har sære ønsker, krever ting på sin måte, dytter andre litt til siden. Mens de som byr på seg selv er inkluderende, skaper dialog, gir god stemning, motiverer folk og skaper energi.

I disse dager sitter jeg og skal organisere ting for flere avdelinger på jobben, så dette er høyst aktuelt for meg.

My skrev:

Jeg blir også forvirret av at det er negativt å "ta mye plass", men positivt å "by på seg selv".

Men det er jo bare fordi folk bruker det ene uttrykket når de ikke liker at folk gjør sånt, og det andre ordet når de liker det. 🙂 (Litt som at man sier «integritet» om en person man liker, og «vrang» om en man ikke liker.) Det er knapt noen egenskaper som er bare bra eller bare dårlige. Og det betyr også at samme hva slags personlighet man har, er det antagelig noen som setter pris på den og noen som synes den er irriterende.

Jeg synes det er hyggelig at folk jeg liker tar plass; jeg liker dem jo og vil at de skal vises og være til stede og være med på det jeg gjør! Mens folk jeg ikke liker, vil jeg jo helst se så lite til som mulig.

Jeg misliker ikke mennesker som tar mye plass, jeg bare misliker å oppholde meg rundt dem. Blir jeg avbrutt så kan jeg godt adressere det, hvis det skulle slumpe til å bli et lite sekund stillhet, men det er sjelden det hjelper mer enn et par minutter. Den uvanen er trolig vanskelig å endre. Jeg nekter likevel å slåss om å snakke høyest for å få fram et poeng eller et argument. Det har heldigvis ikke vært noe problem på jobb, der hadde vi alltid ordstyrer på møtene, og avbrytelser ble ikke akseptert. Det er slitsomt å være sammen med personer som tar mye plass over tid, så kan jeg velge så unngår jeg slike settinger.

Jeg er selektiv leken og kan bli ganske oppslukt i legobygging sammen med barnebarna. Eller lage saker og ting sammen med dem. Å ta zip line ned Holmenkollen var sommerens høydepunkt og neste år blir det zip linei Flåm. Selskapsleker bedriver jeg derimot ikke.

Luftslottet skrev:

.

Jeg er både et menneske som tar mye plass, som kan være insisterende og dominerende og ikke minst, avbryte folk ustoppelig. Samtidig som jeg helst ikke vil synes.

Det er når jeg blir sånn som dette (og det hender) at jeg blir litt lei av meg selv. Etterpå, selvsagt.

Vanskelig spørsmål. Jeg har blitt mer glad i meg selv med alderen. Jeg liker for eksempel at jeg stort sett har godt humør og er lett å glede. Jeg liker at jeg er nysgjerrig, at jeg liker å lære nye ting og bli kjent med nye mennesker. Jeg liker at jeg er en sta person med en enorm stå på-vilje og sjelden gir opp.

Det jeg ikke liker så godt er at jeg har en tendens til å tenke og gruble litt for mye, at jeg ofte tar meg selv litt for høytidelig og kanskje ikke alltid byr på meg selv. Jeg kunne ønske at jeg var en rausere person som stilte opp mer for andre. Jeg er på en måte litt unnskyldt når det gjelder det siste på grunn av kronisk sykdom, men kan nok ikke legge hele skylda på den.

Denne måtte jeg tenke litt på. Og jeg kom frem til at jeg er glad for at jeg er typen "glasset er halvfullt". Jeg lar ikke en dårlig dag prege hele uka, når jeg er ferdig med den dagen, eller akkurat den delen av dagen som er ræva, ja så "glemmer" jeg det. Jeg er god på å feire de små seierne, og ta vare på de små stundene.
Og akkurat det tror jeg har reddet meg mange ganger. Jeg går ikke og gnager på at "I går så var det sånn og slik".

Jeg er løsningsorientert, noe som kan være både positiv og negativt. Negativt fordi jeg hele tiden vil finne løsninger, men det er ikke alltid det er en løsning på ting, og da blir jeg fort stressa. Jeg vil fikse ting liksom.
Det positive er jo at jeg finner faktisk som oftest løsning på det meste, noe tar bare litt lenger tid.

Men så er det jo ting som jeg faktisk er usikker på om er personlighet, eller tillærte ting som er påvirket av psykisk sykdom. Som at jeg blir sliten av å være med folk, å skulle "smalltalke" og mingle er kjempekrevende. Men jeg ser jo at jeg er god på det, det tar bare fullstendig knekken på meg.

Jeg kan nok være veldig bestemt. Men jeg uttaler meg ikke før jeg er 100% sikker. Men når jeg først uttaler meg, så vet jeg at det er akkurat det jeg mener, eller at det jeg sier er riktig.
Jeg er også sta. Men jeg tror jeg har lært meg å bruke staheten min på en god måte. Igjen - jeg tror det har reddet meg mange ganger.

Jeg hater å ta plass og stå på krava, men jeg tror faktisk det er psyken, og ikke personligheten. For når jeg må, så får jeg det til. Og jeg får høre at jeg er tydelig, men også god på å lytte til andre, og er pragmatisk og rund i kantene når det er uenighet.

Jeg blir sett på som ressurssterk, men ser meg selv som ressurssvak. Så den er litt snål..

Jeg tar absolutt mye plass, men det er jo også jobben min - jeg skal lede og peke på veien og inspirere. Det som er risikoen (eller overslaget, om du vil), er hvis det medfører at jeg ikke inkluderer andre, eller spør om deres mening, eller husker at noen ønsker mer enn 4 sekunder på å formulere gode innspill.

Det er ting jeg må konsentrere meg om å huske, særlig hvis jeg er stresset eller vi har dårlig tid og jeg tenker at jeg egentlig vet hva som er best. Til gjengjeld er jeg god på å ta kjappe avgjørelser, jeg kan snakke foran en hvilken som helst forsamling - ting som mange andre synes er krevende.

Til syvende og sist handler det om å ha innsikt i sine sterke sider, og hvilke overslag de har, og et genuint ønske om å være inkluderende.

Så klart. Jeg er en fest av et menneske.

Altså man kan ikke gå rundt å være 100 % fornøyd med personligheten sin til en hver tid, det er sosiopat-takter. Selverkjennelse og mulighet for vekst og whatnot er positivt, så lenge man ikke er selvdestruerende i uendelige analyser av seg selv.

På generell basis er jeg dog ganske fornøyd, personligheten min kan være litt stri å deale med for meg selv innimellom, men den er godt egnet til å gjøre det meste av de tingene jeg trenger å gjøre. (Og fullstendig uegnet til å gjøre noen ting jeg trenger å gjøre dessverre, men vi har alle vårt.)

Jeg liker at det faller naturlig for meg å se (og legge merke til) skjønnhet og glede i småting, og at jeg er såpass glad i mennesker generelt at jeg ikke slutter å ha trua på dem som helhet selv om jeg nok også ofte blir skuffet på enkeltindividnivå. Jeg liker at pragmatismen jeg har lært i løpet av de siste tjue årene nok har gjort meg klokere enn jeg var (håper jeg), og så liker jeg at integriteten, trassen og prinsippene jeg lærte de første tjue årene fortsatt er kjernen i meg.

Er ikke så begeistret for at jeg har pådratt meg kraftige tillitsissues, men de er tillært og ikke medfødt. Er heller ikke veldig glad for at jeg er en helt EKSTREM "ute av øye, ute av sinn"-person - det er praktisk i noen sammenhenger, men definitivt upraktisk i de aller fleste, og har gitt meg mange problemer opp gjennom årene - og gjør det fortsatt.

Heldigvis glemmer jeg det med en gang jeg lukker den mentale skapdøren for det.

Maverick skrev:

Er heller ikke veldig glad for at jeg er en helt EKSTREM "ute av øye, ute av sinn"-person - det er praktisk i noen sammenhenger, men definitivt upraktisk i de aller fleste, og har gitt meg mange problemer opp gjennom årene - og gjør det fortsatt.

Det er ikke noen fordel å være i den motsatte enden av skalen heller. Jeg er en sånn person som kan gå og gnage over at den og den så noe negativt til meg i april 1985, liksom. Skikkelig elefant, med andre ord. Har utrolig vanskelig for å "let it go".

Jeg har ikke helt skjønt før nå hvor mye jeg har lidd under ettervirkningene av barndomstraumet mitt, og har mislikt meg selv og personligheten min sterkt. Men nå når jeg har fått hjelp med å sortere og ikke minst blitt eldre så har jeg begynt å se at jeg slett ikke er så verst. Det hjelper jo også at jeg har byttet jobb og jobber med mennesker på en helt annen måte enn tidligere, og får mange gode tilbakemeldinger på det. Så ja, jeg er fornøyd stort sett, og ti-år-yngre-Albertine sitter nå og måper over at jeg faktisk mener det.

Jeg tror jeg er ganske grei, men jeg kan bli svett av meg selv noen ganger. Jeg er en helt annen person sammen med mann og barn enn på jobb. Jeg tror privat-personen er litt mer krevende å forholde seg til enn jobb-personen. Men mannen har holdt ut med meg siden 1989, så det går nok greit likevel.