Om å ha barn med mange forskjellige

Hva mener dere om det?

Jeg har en venninne som har to barn med to fedre. Nå har hun truffet en ny og det kommer sikkert et barn til. Hun opplever at mange himler med øynene når hun forteller det.

Hvor mange er det ok å ha barn med egentlig?

Pastill skrev:

Hvor mange er det ok å ha barn med egentlig?

For et merkelig spørsmål. Det går da vel ikke an å tallfeste noe slikt?

Man bør vel i alle fall ikke ha mer enn en biologisk far per barn. Det virker en smule upraktisk, liksom. :flåser:

Divine skrev:

For et merkelig spørsmål. Det går da vel ikke an å tallfeste noe slikt?

Er det et merkelig spørsmål?
Min venninne opplever mye rart pga dette, så er derfor jeg spør. Er ikke rart i det heletatt. Kanskje du ikke syntes det er vitner om ren idioti å få et barn med "den rette" for tredje gang, men mange syntes det.

Det helt ideelle må etter mitt syn være å få alle barna sine med samme mann. Absolutt mest praktisk for de involverte syns jeg.

Men nå er det ikke så lett å leve livet etter idealer, så da mener jeg at det ikke finnes noe bestemt antall menn det er OK å ha barn med. Livet blir til mens man lever det for alle sammen, og personlige valg som antall barn og antall menn får være opp til hver enkelt.

Kasia skrev:

Det helt ideelle må etter mitt syn være å få alle barna sine med samme mann. Absolutt mest praktisk for de involverte syns jeg.

Men nå er det ikke så lett å leve livet etter idealer, så da mener jeg at det ikke finnes noe bestemt antall menn det er OK å ha barn med. Livet blir til mens man lever det for alle sammen, og personlige valg som antall barn og antall menn får være opp til hver enkelt.

Helt enig.

Jeg synes ikke man kan sette et tall på det. Livet er uforutsigbart og man vet ikke hva som venter rundt neste sving. Det blir ikke alltid som planlagt. Det viktigste er vel at man får de barna man ønsker enn at det er med samme mann.

Vel, jeg tror det er mindre akseptert å ha barn med flere menn enn barn med flere kvinner.

Jeg vil ikke tallfeste det, men jeg innrømmer at jeg også tenker at det å få barn med flere menn (mer enn 2), unektelig er komplisert, uten at jeg skal si noe om årsakene til at man velger det.

Sannemor skrev:

J Livet er uforutsigbart og man vet ikke hva som venter rundt neste sving.

Det er nettopp det.
Venninnen min fikk barn tidlig og er av typen som er veldig glad i barn. Men mennene hun har valgt har vist seg å være noen drittsekker rett og slett, og hvordan skal man kunne forutse dette? Nå har hun faktisk truffet en skikkelig bra en, og skal man ikke ta sjangsen da?
Jeg får virkelig vondt i meg av å se hvordan folk snakker om henne.
Mange ser på henne som en med dårlig bedømmingskraft. 🙁

Saint skrev:

Vel, jeg tror det er mindre akseptert å ha barn med flere menn enn barn med flere kvinner.

Jeg vil ikke tallfeste det, men jeg innrømmer at jeg også tenker at det å få barn med flere menn (mer enn 2), unektelig er komplisert, uten at jeg skal si noe om årsakene til at man velger det.

Jeg er enig. JEG tror ikke jeg ville det. Det er ikke noe man ønsker seg.
Men man vet jo aldri... Hva om man har to, er alene med de... så dukker HAN opp og er barnløs.... Man kan ikke bare bli hos mann nummer to fordi man føler man må, eller bestemme seg for å IKKE like fler menn.

Jeg har 2 barn, med to forskjellige. Pappa'n til eldstemann bor og jobber i USA, så han er sjelden hjemme. Ste-pappa fungerer på alle måter som pappa, og nesten alle tror han er det også. Hadde nok kviet meg med å få enda et barn hvis det hadde blitt slutt mellom meg og mannen. Det må da være frykteligt tungvint med "6 foreldre eller fler" som skal bli enige om ting og tang. Vi må jo samarbeide med moren og stefaren til min manns barn, og flette det til med ferier ol. Sønnen min og datteren til min mann er jo like gamle også, så det kræsjer stadig vekk med skoleturer/ avslutninger/ foreldremøter / 17-mai osv. (De går på hver sin skole). Vet ikke hvordan vi skal gjøre det når de skal konfirmeres. Håper ikke det blir samme dagen. Da får vi jo bare ha det samlet da! Med sikkert over 100 gjester.. hihi

Pastill skrev:

Jeg er enig. JEG tror ikke jeg ville det. Det er ikke noe man ønsker seg.
Men man vet jo aldri... Hva om man har to, er alene med de... så dukker HAN opp og er barnløs.... Man kan ikke bare bli hos mann nummer to fordi man føler man må, eller bestemme seg for å IKKE like fler menn.

Nei, men man kan kanskje vente litt før man kaster seg ut i det å få barn (igjen)?

Saint skrev:

Nei, men man kan kanskje vente litt før man kaster seg ut i det å få barn (igjen)?

Ja det bør man jo.

Jeg har barn med to fedre. Vet godt at ting kan skje, så jeg blunker ikke uansett hvor mange fedre man har til barna sine, men det er nå meg. Etter tiende barn med forskjellige bør man kanksje tenke etter om man går for fort frem, men synes ikke man skal høre på "alle andre".

cilen skrev:

Jeg har 2 barn, med to forskjellige. Pappa'n til eldstemann bor og jobber i USA, så han er sjelden hjemme. Ste-pappa fungerer på alle måter som pappa, og nesten alle tror han er det også. Hadde nok kviet meg med å få enda et barn hvis det hadde blitt slutt mellom meg og mannen. Det må da være frykteligt tungvint med "6 foreldre eller fler" som skal bli enige om ting og tang. Vi må jo samarbeide med moren og stefaren til min manns barn, og flette det til med ferier ol. Sønnen min og datteren til min mann er jo like gamle også, så det kræsjer stadig vekk med skoleturer/ avslutninger/ foreldremøter / 17-mai osv. (De går på hver sin skole). Vet ikke hvordan vi skal gjøre det når de skal konfirmeres. Håper ikke det blir samme dagen. Da får vi jo bare ha det samlet da! Med sikkert over 100 gjester.. hihi

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Det skal samarbeides. Vanskelig nok med en far utenom, ja.

Kasia skrev:

Det helt ideelle må etter mitt syn være å få alle barna sine med samme mann. Absolutt mest praktisk for de involverte syns jeg.

Men nå er det ikke så lett å leve livet etter idealer, så da mener jeg at det ikke finnes noe bestemt antall menn det er OK å ha barn med. Livet blir til mens man lever det for alle sammen, og personlige valg som antall barn og antall menn får være opp til hver enkelt.

Pastill skrev:

Men mennene hun har valgt har vist seg å være noen drittsekker rett og slett, og hvordan skal man kunne forutse dette?

Hvis man ikke hopper på og får barn med en gang er sjansen større for at man finner ut at mennene man har valgt er drittsekker. Jeg tror jeg ville reagert litt på barn med mer enn tre forskjellige menn. Eller damer for den saks skyld. Jeg ville nok tenkt at det var dårlig planlegging, naivitet og liten impulskontroll. Jeg ville selvsagt ikke baksnakket vedkommende eller vært frekk, men første tanke ville nok vært litt negativ i retning det jeg har nevnt over. I prinsippet er jeg enig med Kasia.

Jeg kan vel bare føye meg inn i rekken av de som signerer innlegget til Kasia

Pastill skrev:

Mange ser på henne som en med dårlig bedømmingskraft. 🙁

Det kan nok hende at jeg ville tenkt slik...

Ikke fordi jeg har noe med hvor mange barn man får og hvor mange menn som er inni bildet, men livet har forløpig vært enkelt for meg og dermed er det lett å overføre sine valg som automatisk gode for alle andre. Ble det forståelig? Jeg ville nemlig ikke klart å fri meg fra tanken om at hun kanskje har hatt det litt travelt...

Hei, jeg heter Sitron og jeg har barn med tre ulike menn. Jeg valgte å sette barna til verden, fremfor å drepe dem, som ville vært den "lette" utveien. De to siste er prevensjonsbarn, et fra p-pillen og et fra kondom/angrepille.Etter den siste har jeg heller ikke hatt sex, fordi jeg er livredd for å bli gravid igjen. For jeg tar ikke abort, det kunne ikke falle meg inn å drepe mine barn fordi jeg ikke tar forhåndsregler. Og siden den eneste forhåndsregelen som ser ut til å hjelpe er å ikke ha sex, så er det den forhåndsregelen jeg tar.

Og klart jeg dømmes for disse valgene, langt mer enn jeg ville blitt dømt om jeg hadde tatt to aborter. Logikken der klarer jeg ikke helt å se.

Det er litt som å spørre hva man synes om at folk har vært gift mange ganger, synes jeg. Selvsagt er det enklest og best og greiest om man har alle barna sine med samme mann, og det er best og finest om det første ekteskapet er lykkelig og vellykket og man aldri blir skilt. Har man barn med flere menn, så betyr jo det enten at man har gått gjennom flere samlivsbrudd etter at forholdet var blitt etablert nok til at man fikk barn, eller at man fikk barn veldig tidlig i forholdet, eller at man fikk barn uten at det egentlig var noe forhold. Og det er jo synd når såpass viktige ting ikke går slik man hadde håpet og ønsket. Og hvis dette skjer gang på gang, ville jeg nok tenke at man kanskje ikke var så flink til å planlegge og/eller vurdere, og så ville jeg tenke at noen er mer uheldig enn andre, og at det virker både slitsomt og tungvint på meg å f.eks. ha barn med tre eksmenn.

Men jeg ville jo ikke se ned på noen for å oppleve disse tingene, langt mindre baksnakke eller kritisere dem. Umulig for utenforstående å vite hva som egentlig skjedde og lå bak, og uansett er det ikke noe jeg har noe med.