Midtlivsgreiekrise - har du det? Og hva er det?

Jeg vet ikke helt om jeg har hatt noen midtlivskrise, men jeg tok i alle fall grundig tak i min egen helse i fjor. Jeg har det bedre enn noen gang nå i min mye friskere og sunnere kropp. At jeg som 52-åring skulle starte å løpe, og like det er helt sykt faktisk. Nå i disse dager er det ett år siden jeg startet å forsiktig prøve meg på å løpe. I våres kjøpte jeg mine aller første joggesko som faktisk skulle brukes til jogging. Og nå skal jeg kjøpe meg joggesko til løping i vintersesongen.

Jeg tror egentlig ikke at jeg har eller har hatt en midtlivskrise. På en måte har fasene bare glidd over i hverandre.

Jeg er 53. Barn har flyttet hjemmefra og hverdagen har endret seg. Men, jeg syntes at den endret seg langsomt og gradvis og det har aldri opplevdes som rare overganger.

Det som er rarest er kanskje å være i den eldste gruppen på jobben. Jeg har for første gang i mitt liv to ledere som er yngre enn meg. Og det er helt greit. Jeg har ikke aktivt begynt å tenke på pensjonsalderen, men jeg har kollegaer som er forholdsvis nær meg i alder som gjør det og det kjennes som en rar overgang.

Jeg har måttet forsone meg med at det er en del ting som ikke kommer til å skje. Jeg har landet det stedet jeg sannsynligvis kommer til å være til jeg blir pensjonist. Og det er også helt greit, og litt rart.

Tja, føler ikke at jeg har noen, men i går kveld følte jeg plutselig på at jeg er den eneste i familien som ikke spiller noe....

17 åringen har spilt fløyte siden han var 9
14 årignen fikk gitar til 14 års dagen, OG begynte på fløyte igjen i går(Hun spilte også fra 3-7 klasse)
og 9 åringen min som snart er 10 har spilt klainett i et pr år nå

Og mannen min, det var vel det som utløste det, kombinert med at 14 åringen kom stolt opp med fløyta og spilte skalaer, han har altså hentet hjem sin gamle gitar fra barndomshjemme tog byttet strenger på den og sitter og klimprer med ei notebok og diverse apper, så det går i living next door to Alice og tusen bitar og densalgs kvelden lang

Og jeg. Spiller ingenting. Jeg gikk et år i kulturskolen som 7 åring, på... BLOKKFLØYTE. Jeg hadde et keyboard i barndommen (som nå er på mellomste sitt rom) Jeg kan ikke eentlig lese noter lenger.

Så du skal se det at midtligskrisen min blir at jeg lærer meg å spille noe?

Er ikke midlivskrise rundt 40? Ikke rundt 50?

Google sier 47,5. Lurer på om det er da det er regnet som vi er minst lykkelige?
Godt jeg er 51. Nå føler jeg meg verken lykkelig eller noe annet da. mest flat, men det er jo min default innstilling. Leave me alone-innstilling.

Jeg føler vel egentlig ikke at jeg har hatt noen midtlivskrise, selvom jeg begynte å trene da jeg var 35 og gikk gjennom samlivsbrudd da jeg var 40. Nå har jeg vært 50 i noen måneder og jeg synes det er en veldig fin alder Kanskje fordi jeg tok meg sammen og feiret skikkelig med familie og venner, så jeg eier det mer enn de bursdagene som mer bare kom og gikk? Jeg synes livet er bra og føler at jeg har mye å tilby og at det er mye å drive med. Håper det varer

Jeg vil tro det er svært individuelt når man får en slik krise. Jeg fikk for eksempel barn tidlig og kunne med grei margin vært bestemor før fylte førti. Da er det nok naturlig å «gjøre opp regnskap» tidligere.
(Og jeg har aldri sett for meg å bli hundre, selv om bestemor og oldemor ble det).

Jeg kommer nok til å være ganske nedpå og melankolsk når jeg nærmer meg femti, mest fordi det store nettverket jeg hadde ti år tidligere har smuldret bort.

Jeg er over midtveis i livet - 52, og har ikke hatt noen egenproduserte livskriser omkring runde dager tidligere. Akkurat nå drar det seg litt til her, da jeg mister jobben og må finne på nye nytt å gjøre etter 24 år på samme sted. Samtidig har eldste flyttet ut, og det er ikke lange tida igjen for yngste på 17 heller. Det blir store forandringer, enten jeg vil eller ikke. Men det blir verken vinterbading, keramikk, veving, hagearbeid eller flere instrumenter, i alle fall. Jeg tror jeg får nok med å snekre en ny hverdag.

Jeg spiller allerede i korps, men vurderer daglig å slutte.

Jeg begynte å studere rett før jeg ble førti, og har sagt opp jobben min gjennom de siste sytten årene nå som førtitoåring. Ingenting av dette føles som en midtlivskrise egentlig, mer vanlige kriser.

Tok motorsykkellappen i slutten av tredveårene, det føltes heller ikke som noen krise. Har lurt på når jeg skal begynne med vinterbading, da det ser ut som midtlivsgreien som kommer til å treffe meg nærmest, men velger å utsette det noen år!

Jeg begynte med Kickstart (16-ukers helvete), korps, neglefiksing hos negledame og bryn og vippefiksing.

Malama skrev:

Tja, føler ikke at jeg har noen, men i går kveld følte jeg plutselig på at jeg er den eneste i familien som ikke spiller noe....

17 åringen har spilt fløyte siden han var 9
14 årignen fikk gitar til 14 års dagen, OG begynte på fløyte igjen i går(Hun spilte også fra 3-7 klasse)
og 9 åringen min som snart er 10 har spilt klainett i et pr år nå

Og mannen min, det var vel det som utløste det, kombinert med at 14 åringen kom stolt opp med fløyta og spilte skalaer, han har altså hentet hjem sin gamle gitar fra barndomshjemme tog byttet strenger på den og sitter og klimprer med ei notebok og diverse apper, så det går i living next door to Alice og tusen bitar og densalgs kvelden lang

Og jeg. Spiller ingenting. Jeg gikk et år i kulturskolen som 7 åring, på... BLOKKFLØYTE. Jeg hadde et keyboard i barndommen (som nå er på mellomste sitt rom) Jeg kan ikke eentlig lese noter lenger.

Så du skal se det at midtligskrisen min blir at jeg lærer meg å spille noe?

Dette minner meg på at jeg gjenopptok skolekorpslærdom i begynnelsen av 40-årene. Kanskje det var min midtlivsgreie. Anbefaler deg absolutt å lære et instrument, det har du glede av resten av livet.

Karamell skrev:

Er ikke midlivskrise rundt 40? Ikke rundt 50?

Google sier 47,5. Lurer på om det er da det er regnet som vi er minst lykkelige?
Godt jeg er 51. Nå føler jeg meg verken lykkelig eller noe annet da. mest flat, men det er jo min default innstilling. Leave me alone-innstilling.

Jeg har et drøyt år på meg jeg da, om de er 47,5, jeg er 46 nå, 47,5 i fenbruar 2027

Primrose skrev:

Dette minner meg på at jeg gjenopptok skolekorpslærdom i begynnelsen av 40-årene. Kanskje det var min midtlivsgreie. Anbefaler deg absolutt å lære et instrument, det har du glede av resten av livet.

Men hva skal jeg lære, liksom? Klarinett som 9 åringen da for å få litt balanse? (Hun er dødelig fornærmet/angrer/sjalu over at hun ikke spiller fløyte som de andre, det er FÆLT med klarinett visstnok)

Men hvor begynner man, liksom? Kjøpe et instrument man ikke kan å spille, og ikke har noen til å lære seg? Altså, å GJENOPPTA er jo en ting, men å starte fra 0?

Blondie skrev:

Jeg vil tro det er svært individuelt når man får en slik krise. Jeg fikk for eksempel barn tidlig og kunne med grei margin vært bestemor før fylte førti. Da er det nok naturlig å «gjøre opp regnskap» tidligere.
(Og jeg har aldri sett for meg å bli hundre, selv om bestemor og oldemor ble det).

Jeg kommer nok til å være ganske nedpå og melankolsk når jeg nærmer meg femti, mest fordi det store nettverket jeg hadde ti år tidligere har smuldret bort.

Ja, da jeg var 40 hadde jeg jo unger i småskolealder, og travel nok hverdag til at jeg ikke kjente på at det var greier jeg hadde ugjort. Kan ikke si jeg har hatt noen krise rundt 50 heller, jeg har ikke hatt noen negative følelser rundt det med alderen, men tilværelsen er jo mye roligere, og jeg kjenner mer på et behov for å finne noe nytt å fylle den med. Så det handler vel ofte mer om det, enn om akkurat alder. I tillegg til den jeg nevnte over, at hvis jeg noen gang skal ta sats og starte en "ny" karriere (og ta lappen, for den saks skyld), så er det kanskje på tide å gjøre det nå.

Uansett hva man tenker at man skal begynne med, så går man på et tidspunkt over fra å tenke "kanskje det er noe jeg skal gjøre en gang i framtiden", til å tenke "hvis jeg noen gang skal få gjort det så er det på tide å starte nå, før det er for sent". Men akkurat når den overgangen kommer vil sikkert være veldig individuelt, og avhenge like mye av personlighet og livssituasjon som noe annet.

Jeg kjenner ikke noe behov for helårsbading da (knapt nok sommerbading). Den bølgen kommer jeg neppe til å hive meg med på.

Ikke direkte midtlivskrise, men har virkelig tatt opp igjen hesteinteressen fra yngre dager. Arvingen har to hester som hun driver med sprangridning på - jeg er groom og håper også å få tatt opp ridningen mer. Ellers er jo også litt fristet til å begynne med bading året rundt....

Jeg hadde en liten krise når jeg ble 40 for 10 år siden. Da følte jeg veldig på å bikke over halvveis i livet og mange tanker om ‘er dette alt’.
Siden den gang har jeg blitt skilt (langt på overtid), møtt ny mann og giftet meg på ny. 50-års dagen kom og gikk som en helt vanlig annen dag. Jeg har en helt annen ro, jeg er der jeg vil i livet. Har en god og meningsfull jobb, barna har flyttet ut og skikket seg vel, og jeg har en mann jeg gleder meg til å bli gammel med. Jeg føler meg heldig.

Jeg har ikke tid til å ha noen midtlivskriser, da hele livet vårt er en krise. Litt satt på spissen, men jeg har ikke tid eller overskudd til å bekymre meg for livet fremover eller bakover, for jeg har mer enn nok med å stå i det dag for dag.

Blir litt svett når jeg tenker at om 5 år er vi uten unger i huset, men også litt sånn "hvis vi overlever så lenge"

Men alt i alt har vi jo det bra og det er ingen grunn til å få krise over noe liksom.

Tja, tok lappen på tung MC i år (53), men ikke utløst av krise, selv om klisjé for mange (særlig menn, har jeg latt meg fortelle). Handlet mer om at jeg nå formelt bare har forsørgeransvar for mannen, så nå aksepterer jeg risikoen.

Jeg blir forhåpentligvis en helårsbader (oktober gikk ihvertfall greit ��), og jeg har begynt å golfe.

Jeg hadde et snev i 35-årsalderen. (Nå er jeg 51.)

Usikker på om jeg har en krise. Vi har fått oss kolonihage, men den har jeg jo stått på venteliste for å få siden jeg var et spedbarn, omtrent. Jeg trodde jo vi skulle få det mye tidligere.