Midtlivsgreiekrise - har du det? Og hva er det?

Jeg synes det er deilig å ha passert 50 på mange måter. Jeg og mannen har det kjempefint sammen. Begge gutta bor hjemme (19.5 og 23) og det er bare hyggelig. Jeg og mannen finner på mye sammen, konserter, show og masse annet. Vi koser oss rett og slett veldig mye.

Malama skrev:

Men hva skal jeg lære, liksom? Klarinett som 9 åringen da for å få litt balanse? (Hun er dødelig fornærmet/angrer/sjalu over at hun ikke spiller fløyte som de andre, det er FÆLT med klarinett visstnok)

Men hvor begynner man, liksom? Kjøpe et instrument man ikke kan å spille, og ikke har noen til å lære seg? Altså, å GJENOPPTA er jo en ting, men å starte fra 0?

Her jeg bor har det lokale voksenkorpset(ikke det jeg spiller i - mange voksenkorps i Oslo) aspirantkurs for voksne. Sjekk om det finnes noe liknende nær deg.

Blånn skrev:

Her jeg bor har det lokale voksenkorpset(ikke det jeg spiller i - mange voksenkorps i Oslo) aspirantkurs for voksne. Sjekk om det finnes noe liknende nær deg.

Det vet jeg faktisk at det ikke gjør. Jeg kjenner korpsmiøjet rundt meg ganske godt. All den tid jeg har vært aktiv i det sånn på sidelinjen i svart 10 år. Som korpsmamma.

Nei, jeg har ikke ork til å lære meg noe så jeg skal nok ikke det. Tror jeg ganske sikkert. Så høyst trolig en hypotetisk problemstilling ja.

Blånn skrev:

Her jeg bor har det lokale voksenkorpset(ikke det jeg spiller i - mange voksenkorps i Oslo) aspirantkurs for voksne. Sjekk om det finnes noe liknende nær deg.

Har de? Jeg har begynt å tenke på at jeg har lyst på korps igjen når lillebror bare blir litt eldre. Og da tenkte jeg på at jeg egentlig har mer lyst til å spille noe annet enn fløyte. Kan man feks lære seg å spille trombone når man er rundt 50? Kan jo noter fra før, og spilte et eller annet instrument fra jeg var 6 til jeg var 18.

Apan; Ja, det tror jeg nok. Jeg gikk fra kornett/trompet til saksofon i ungdommen. Min Oslovenninne anbefaler Oppsal Janitsjar.

Samlivsbrudd. Jeg tenkte at livet hadde snudd, det var ikke mer å oppnå på jobb, jeg kom ikke til å bli sterkere eller slakere igjen, kom ikke til å lære meg noe nytt og at kjærlighet var uoppnåelig, jeg satt fast med en humørsyk mann i sofaen.

Jeg tror min midtlivskrise startet i slutten av 30-årene. Da begynte jeg å jobbe med selvutvikling og har fått en mye større forståelse for hvem jeg er, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og hva jeg trenger i livet. Denne innsikten gjorde også at jeg sto relativt støtt da skillsmisse ikke lenger var unngåelig noen år senere.

Akkurat nå skjer det ikke de helt store krumspringene i livet, men hvis det stemmer at livets bunnpunkt kommer rundt 47 år (jeg er 46,5 år, nå) så håper jeg at jeg har mye fint å se frem til!

Her er det vel trening. Kom vel litt sent. Da jeg var 45 fikk jeg beskjed fra sykehuset at jeg var så frisk at de ikke orket å se meg årlig. Gikk inn i en skikkelig identitetskrise (har vært kronisk syk siden jeg var 16 - og jeg føler meg ikke helt bra enda!! Selv om st.olavs mener det!). Satt 2 år i sjokk og begynte å trene. Veldig gøy, men ganske kriseaktig.

Har hatt litt flere kriser med vil ikke si de er så relatert til alder. Mer ytre omstendigheter

Luftslottet skrev:

Jeg har noen år igjen til det som statistisk sett er midten av livet, så hvem vet. Jeg har jobbet samme sted i over 10 år, har hjemmeboende tenåringer, en helse som er gått i dass og mangler fortsatt førerkort, så det er mye potensiale her!

Liker at du ser mulighetene!

apan skrev:

Har de? Jeg har begynt å tenke på at jeg har lyst på korps igjen når lillebror bare blir litt eldre. Og da tenkte jeg på at jeg egentlig har mer lyst til å spille noe annet enn fløyte. Kan man feks lære seg å spille trombone når man er rundt 50? Kan jo noter fra før, og spilte et eller annet instrument fra jeg var 6 til jeg var 18.

Ja.

Jeg har fått mer tid til egne greier, så jeg lærer meg å spille et instrument. Jeg har spilt i ungdommen fra jeg var 7 til 16, så jeg kan noter og har gehør. Det er utfordrende og veldig gøy å spille sammen med andre, så jeg anbefaler å bare begynne. Både kor, orkester, band, korps er flotte arenaer for sosialt liv og musikalske utfordringer.

Jeg trener. Det har jeg holdt på med en stund, men akkurat nå for tiden er det påtagelig mye.

Jeg har lyst til å spille i korps. Det er heller ikke nytt.

Jeg rydder. Det er visst ikke nytt det heller.

Det som er nytt, er at jeg har sett på en gruppe dansende, tilsynelatende glade damer på treningssenteret og lurt på hvordan de får det til? Om jeg skal prøve selv?

Dagens midslivskrise fra Dragen er behovet for krans på døra i anledning julen.

Etter at jeg var ferdig med kjipe ting i slutten av 30-årene (depresjon og skilsmisse altså), så hadde jeg forresten to oppdrag etter fylte 45: Lære å spille piano (bare til husbruk for å kompe egen sang) + oppsøke kjærligheten på ny.
Jeg har hatt ulike varianter av prøving og feiling på begge fronter disse to årene
(er på kjæreste nummer to, og det høres ikke helt galt ut på pianoet, men i hvert fall har jeg hatt mange koselige spilletimer med sønn '07 )

Dragen skrev:

Det som er nytt, er at jeg har sett på en gruppe dansende, tilsynelatende glade damer på treningssenteret og lurt på hvordan de får det til? Om jeg skal prøve selv?

Ja!

Dragen! Gjør det!

Jeg har altså SÅ mye glede av å delta på dansetimer med høy grad av inkludering, moro og variasjon i skills.

Dragen skrev:

Det som er nytt, er at jeg har sett på en gruppe dansende, tilsynelatende glade damer på treningssenteret og lurt på hvordan de får det til? Om jeg skal prøve selv?

Definitivt!

Jeg glemte å si at jeg har blitt en som danser hip hop! Begynte for et år siden, så det må vel passe bra inn som midtlivskrise.

Jeg blir overraskende glad av å gjøre noe jeg får til så dårlig!

Dansing er det beste!!! Husk at det hvordan det føles på innsiden som er viktig, ikke hvordan det ser ut på utsiden!

Jeg tror det å gjøre noe man ikke er så god på, og smile til seg selv i et speil mens man gjør det, er veldig god mental helse. For meg har det vært en skikkelig øvelse i å like "hele meg", inkludert at jeg ser litt snodig ut når jeg danser.

Signerer!

Nå må jeg Google danse-trening i nærheten!

Jeg ble utbrent, sykmeldt og begynte hos psykolog da jeg var 42. Da lærte jeg mye om meg sjøl og valga mine. Tok videreutdanning, fikk endelig være student i Trondheim og på NTNU (en drøm!) jeg også, og ble tryggere på meg selv etter det, så krisen eller knekken ble helt klart en styrke mentalt.

Tja.

Først fikk vi hund. Det hadde jeg egentlig ikke trodd om oss. Og nå har vi blitt fosterhjem for en tenåring.

2026 skal bli et rolig år uten noen store omveltninger tenker jeg. 😛