I denne leiligheten ble to små liv ødelagt (vg.no)

Jeg trodde virkelig at det var fosterforeldre med barn med særskilte behov, og ingen andre som fikk avlastning? Det er ikke en selvfølge at alle fosterforeldre får avlastning, de fleste får klare seg selv (og litt til).

Ja, dette er en vg-sak, men det er nå på generelt grunnlag i alle fall, som du påpeker, en altfor høy terskel for å melde, hos såvel privatpersoner som instutisjoner. Alle har vi en lovpålagt plikt om å melde, men altfor få "tørr".

For den ekstremt viktige jobben fosterforeldre gjør burde de i det minste få oppspart pensjonspoeng. De blir regnet som oppdragstakere og ikke arbeidstakere.
Heldigvis ser det ut som om det skal bli endring på det nå.

Heiko skrev:

Jeg trodde virkelig at det var fosterforeldre med barn med særskilte behov, og ingen andre som fikk avlastning? Det er ikke en selvfølge at alle fosterforeldre får avlastning, de fleste får klare seg selv (og litt til).

I vår kommune er det slik at de med barn med særskilte behov får beskjed om å levere barnet på en institusjon for korttidsavlastning når de skal ha fred. Mens de som har fosterbarn uten slike behov (mulig det har betydning at de jeg kjenner da har mange barn) får avlastning i hjemmet en helg eller en dag innimellom.

Dersom man da ikke har hjerte til å sette igjen ungen på institusjonen (jeg hadde ikke satt katten min der - den er ikke bra.) så får man ikke hjelp.

Heiko skrev:

Nesten enda værre er det at helsestasjon, legevakt, skole, barnehage mm er (nesten) like redde for å melde sin bekymring. Det er mange barn som har levd mye lengre en nødvendig under dårlig omsorg.

Viktig poeng, det er for høy terskel før vi melder fra. Ofte kommer hjelpen for sent. Kanskje man bør reformere og dele inn annerledes enn i dag. Det er vanskelig å få avlastning og skrikende behov for plasser gjennom det offentlige. Plassene skal godkjennes og kvalitetssikres på alle mulige måter. Dette må selvfølgelig gjøres, men kan det være en ide at det blir enklere å gi famile/venner/nettverk en kompensasjon uten å måtte gå gjennom en papirmølle? Kunne det da vært lettere å be om hjelp?

Heiko skrev:

For den ekstremt viktige jobben fosterforeldre gjør burde de i det minste få oppspart pensjonspoeng. De blir regnet som oppdragstakere og ikke arbeidstakere.
Heldigvis ser det ut som om det skal bli endring på det nå.

Jippi!

smilefjes skrev:

Når det gjelder at naboene hører det ene og det andre og ikke melder - jeg kaster inn en fordom. Jeg tror terskelen for å melde er høyere når det er utlendinger. Rett og slett. Skammelig, men jeg tror det.

Det har du nok helt rett i, jeg tror også det. Generelt tror jeg folk er livredde for å trå feil, for tenk om !??, og derfor lar de heller være ... Det er bare så trist! 🙁 Det gjelder alle mennesker i nærheten som måtte mistenke at det er noe, det være seg naboer eller folk i ulike instanser.

linne@ skrev:

Bra innlegg ! Ønsker også bedre vilkår for støttekontakter og avlastere. Disse ressurspersonene blir ofte håndplukket, og det ligger overhodet ingen økonomisk tanke bak deres engasjement. Likevel er det tankevekkende at lønnen er så lav. Det skal satses på helsefremmende og forebyggende arbeid, men...

Jeg var privatavlaster i en familie mens jeg studerte. Men siden det er definert som oppdragstaker og ikke arbeidstaker, så får man feks. ikke feriepenger. Dette medførte at jeg etter 2-3 år måtte finne en bedre betalt jobb. Kommunens respons var at "de ønsket uansett ikke folk som kun ville ha den pga pengene". Jeg ble så sint! Jeg var utrolig glad i barnet jeg passet, og jeg gråt da jeg informerte familien om at jeg kom til å slutte.

smilefjes skrev:

Det å sette igjen for eksempel en liten autist på en institusjon for korttidsoppbevaring med bare fremmede er det ikke mange som har hjerte til uansett hvor dønn sliten man er - og da er det ganske vondt å se at om ungen bare hadde vært frisk så kunne man fått en barnepasser hjem noen timer - og noen få timer fri. Men siden han er syk så får man ikke avlastning som ikke er direkte ødeleggende for barnet.

Jeg er enig med det du skriver, altså. Men jeg har selv jobbet i en barnebolig/institusjon, hvor man hadde korttidsopphold (dog minimum 1 døgn), også for små autister. Som alltid når man starter opp med slikt er folk fremmede, men man blir jo kjent og ikke lenger fremmed. Og folk står i kø for å få plass, fordi tilbudet er regnet som meget godt.

For øvrig så kjenner jeg fosterforeldre med barn med særskilte behov som har fått støttekontakt til barnet, som andre barn med særskilte behov. (Men dette vurderer jo ut fra barnets behov for å komme seg ut, ikke foreldrenes behov for avslastning). Så helt svart/hvitt er det jo ikke.

Jeg syns det er redselsfullt at ingen har meldt fra. Det samme som i Christoffer-saken.. ingen tørr å ta steget. Det er så forferdelig. HVorfor er vi redde for å melde fra om mistanker... noen MÅ jo ha hatt en mistanke.. det var jo flere som reagerte på bråk.

jeg syns det er så grusomt.. Alle er så opptatt med seg og sitt at vi ikke en gang SER de som bor rett ved siden av oss.. det er blitt en kald verden hvor ingen bryr seg om hverandre.

smilefjes skrev:

Det er enda teitere, Irma.

Fosterhjem får avlastning. Men når fosterbarnet har spesielle behov så får de det plutselig ikke. Det er noe med at utgiftene skal dekkes av barnevernet, men når det er spesielle behov så skal det dekkes statlig. Også får man da beskjed om å sette ungen på en eller annen institusjon hvor det allerede er betalt plasser. Istedenfor at man kan få en avlaster slik alle de andre har

Mange med barn med spesielle behov ender i det uføret egentlig - det er få som _vil_ ha en avlastningsoppgave for de barna, og oftest er det familie eller venner som stiller opp. Selv om man har vedtak på avlastning er det fort vanskelig å finne noen, og da er det institusjon som ender som det eneste alternativet - i de tilfellene hvor kommunen faktisk har mulighet til å gi det alternativet.
Når det da er en fosterfamilie er det vanskeligere å få andre til å stille opp fordi de ikke føler den samme "familieplikten" eller noe sånt - gudene vet, og det er mer krøkkete rent rettslig sett pga taushetsplikt og hvem som egentlig har ansvaret og hva _har_ du. Ergo blir institusjon fort et "enklere" valg for alle involverte.

Miss Norway skrev:

For når (alene)mor blir syk/utslitt/sliter, og ikke har noe bra nettverk, så er det pokker så vanskelig å hjelpe, altså.

Her har jeg et glitrende eksempel - i fjor var jeg syk, noe hjertegreier og ble satt mer og mer ut av spill. Etterhvert så ut til i verste fall å bli en operasjon av "open heart surgery"-typen og jeg ble forespeilet 3mnd rekonvalesens hvor jeg måtte ta det HELT med ro siden noen vener skulle flyttes på og greier.
Jeg er alene med lillegutt som har spesielle behov, og må ha tilsyn til enhver tid og masse oppfølging - han er stor og veldig aktiv og tilsynet til han blir fort ganske fysisk.
Avlasterne jeg hadde brukt, mine foreldre (jepp, jeg har lett i 4 år uten å finne noen andre), kunne ikke siden pappa lå kreftsyk inn og ut av sykehuset på den tida. Barnets far var ikke tilgjengelig for å hjelpe. Au pairen hadde ikke kommet enda, økonomisk støtte (til au pairen) fra kommunen var innvilget siden de ikke klarte å finne avlaster eller støttekontakt, siden hjemmehjelp ikke var mulig, siden assistentordningen ikke gjelder slike som oss her i kommunen, og barnebolig ikke er noe alternativ jeg akter å velge (ikke at det er plass uansett). Jeg har spurt i nettverket mitt, men alle synes byrden med å ha lillegutt er så stor at ingen har kunnet stille opp - betalt eller ei.

Siden det tok lang tid å finne ut av ting medisinsk (det ble avfeid som stress og mangel på søvn til å begynne med) sto jeg også i fare for å gå ut sykemeldingsperioden, og pga litt andre ting ville jeg da fått 64% eller hva det er av 80% lønn, noe som betydde at jeg i samme slengen ville mistet huset og måttet flytte. Midt oppi rekonvalesensen, for alt dette sammenfalt selvsagt ti tid

Jeg satt på ansvarsgruppemøte med folk fra alle disse instansene som sitter på pengesekkene og spurte hva POKKER gjør jeg da? Jeg har INGEN som kan hjelpe meg med han?
Det fantes ingen rutiner, ingen muligheter, ingen mennesker fordi vi falt mellom alle stoler.
Hadde han ikke hatt spesielle behov hadde det vært hjemmehjelptjenesten (elns), evt. assistent til _meg_, eller fosterhjem via barnevernet. Men nå var alle rådville siden det var _han_ som var "problemet".

Fytti, for en situasjon.
Gudskjelov slapp jeg å teste hva resultatet ville blitt, de fant ut at jeg slapp unna operasjonen og problemet er løst på en annen måte.

hva poenget var, hm. husker ikke helt 🙂 Kanskje at det burde vært større tilgang på FOLK til å hjelpe i slike situasjoner? Stønader og lovnader hjelper fint lite om det ikke er mennesker der til å utføre jobben.

Ikke quote, jeg sletter.

FOLK er nok mangel både her og der, dessverre... Som avlastning, fosterhjem, hjelp, ja... både her og der.

Hm. Nå kom jeg på at jeg faktisk også har vært avlaster for et fosterbarn med spesielle behov som krevde en del ekstra oppfølging. Nettopp for at resten av familien skulle kunne leve litt normalt noen timer hist og pist. Jeg var ansatt via kommunen.

Jeg synes den situasjonen du forteller om er veldig beskrivende mˆ2. Fryktelig situasjon også, forresten. Jeg tipper at man ville ha kommet til en løsning, men det at man ikke fra det offentlige aner hva man skal gjøre når slikt oppstår, sier litt om at det er noen mangler i systemet.

Jeg tenkte litt på dette med institusjon som eneste avlastning etter at jeg skrev tidligere. Jeg har vært så vidt innom en arbeidsplass hvor man innvilger støttekontakt og avlastning og sånt. Jeg husker hvor vanskelig det var å få folk til å stille opp. Kan det være en av årsakene til at man ønsker å benytte seg av institusjoner? Fordi man vet at det å skaffe kompetent avlastning er svært vanskelig? Når det er sagt så vil jeg tro at et barn med ekstra behov i fosterhjem har like stort behov for stabilitet som barn med ekstra behov i biologisk familie. Det er sikkert også stor forskjell på kvaliteten på omsorgen og stabiliteten blant omsorgspersonene i institusjonene rundt omkring.

I tilfellet jeg har referert så står ihvertfall støttekontakt klar - det er bare å bevilge pengene så er det i gang. Enn så lenge så hender det utslitte og fortvila fosterforeldre rett og slett betaler avlastningen selv.

Litt avsporing kanskje, men grunnen til at det er vanskelig å finne egnede støttekontakter er ikke vanskelig å forstå så lenge det er så dårlig betalt. (Ca 100 kr timen)

Tøtto skrev:

Litt avsporing kanskje, men grunnen til at det er vanskelig å finne egnede støttekontakter er ikke vanskelig å forstå så lenge det er så dårlig betalt. (Ca 100 kr timen)

De vil som sagt ikke ha folk som kun vil ha jobben for pengenes skyld.

smilefjes skrev:

Man kan gjerne kritisere at barnevernet prøver alt for å få ungen til å bo med foreldrene sine - men det er jo også en konsekvens av at de har søren ikke annet å tilby. Foreldrene skal være veldig, veldig dårlig rustet dersom det er bedre å bo på institusjon.

Mener du fosterforeldre eller biologisk foreldre?

Nå har jeg jobbet noen år på institusjon, og tro du meg, det er langt bedre å bo der en å bo hjemme sammen med alvorlig psykisk syke, rusa og/eller voldelige foreldre som hverken klarer å gi deg trøst eller mat.

Når det er sagt ønsker man jo at færrest mulig barn skal bo/vokse opp på institusjon og de fleste blir plassert i beredskap/fosterfamilier. De barna som har bodd sammen med bilogiske foreldre som har gitt dem så dårlig omsorg at de har blitt såpass skadet at de ikke umiddelbart/aldri mer kan bo i en familie blir plassert på institusjon. Institusjon er ikke første pri. Ikke fordi det bare er fælt på institusjon, men fordi det er bedre å bo i en familie, om man klarer det.

Tøtto skrev:

Litt avsporing kanskje, men grunnen til at det er vanskelig å finne egnede støttekontakter er ikke vanskelig å forstå så lenge det er så dårlig betalt. (Ca 100 kr timen)

Det er dårlig betalt og ikke minst er arbeidstiden veldig upraktisk og ofte er det korte tidsintervaller spredt på flere dager i løpet av en uke.