I denne leiligheten ble to små liv ødelagt (vg.no)

Heiko skrev:

Mener du fosterforeldre eller biologisk foreldre?

Nå har jeg jobbet noen år på institusjon, og tro du meg, det er langt bedre å bo der en å bo hjemme sammen med psykisk syke, rusa og/eller voldelige foreldre som hverken klarer å gi deg trøst eller mat.

Når det er sagt ønsker man jo at færrest mulig barn skal bo/vokse opp på institusjon og de fleste blir plassert i beredskap/fosterfamilier. De barna som har bodd sammen med bilogiske foreldre som har gitt dem så dårlig omsorg at de har blitt såpass skadet at de ikke umiddelbart/aldri mer kan bo i en familie blir plassert på institusjon. Institusjon er ikke første pri. Ikke fordi det bare er fælt på institusjon, men fordi det er bedre å bo i en familie, om man klarer det.

Jeg mener biologiske foreldre. Forholdene hjemme må jo være dårlige nok til at institusjon er et bedre valg dersom det er det eneste alternativet man har å velge i. Og noen ganger er institusjon bedre - uten tvil. Men mange ganger er det ikke på langt nær bra nok hjemme - men likevel bedre enn institusjonen. Det er der jeg tenker at det skulle vært mange flere fosterhjem.

Men det er jo en grunn til at vi har institusjoner - noen ganger er det vesentlig bedre enn hjemmet.

m^2 den situasjonen du beskriver er umenneskelig, og dessverre er det nok ikke helt uvanlig nei.

smilefjes skrev:

Jeg mener biologiske foreldre. Forholdene hjemme må jo være dårlige nok til at institusjon er et bedre valg dersom det er det eneste alternativet man har å velge i. Og noen ganger er institusjon bedre - uten tvil. Men mange ganger er det ikke på langt nær bra nok hjemme - men likevel bedre enn institusjonen. Det er der jeg tenker at det skulle vært mange flere fosterhjem.

Men det er jo en grunn til at vi har institusjoner - noen ganger er det vesentlig bedre enn hjemmet.

Når det er så jævlige forhold i et hjem at foreldrene mister omsorgen for ungene sine, ja da er det faktisk bedre å bo på institusjon, mener nå jeg. Fosterhjem er helt klart et bedre alternativ en institusjon (når man er fungerer godt nok til å bo i en familie) og institusjon er bedre en rus, vold og overgrep.

Heiko skrev:

Det er dårlig betalt og ikke minst er arbeidstiden veldig upraktisk og ofte er det korte tidsintervaller spredt på flere dager i løpet av en uke.

Jeg jobbet 3 timer to ganger i uken. Fikk ca 100 kr timen, men brukte av dette 70 kr i togbillet gangen for å komme meg til/fra det hjemmet jeg jobbet i. Når man da i tillegg ikke får feriepenger, blir det ikke så mye igjen akkurat.

Heiko skrev:

Når det er så jævlige forhold i et hjem at foreldrene mister omsorgen for ungene sine, ja da er det faktisk bedre å bo på institusjon, mener nå jeg. Fosterhjem er helt klart et bedre alternativ en institusjon (når man er fungerer godt nok til å bo i en familie) og institusjon er bedre en rus, vold og overgrep.

Ja - det er bedre formulert enn mitt rot ser jeg.

Men egentlig er det igrunnen litt trist og. At det skal være så ille hjemme at institusjon er bedre før de blir hentet ut.

Jeg har tidligere jobbet som støttekontakt i mange år, og det har helt klart ikke vært for lønna sin del, for å si det slik.
Det er ren veldedighet (og veldig givende, utfordrende og morsomt).
Jeg har vært avlaster også, det var samme opplegget.

Den lønna som tilbys avlastere (og delvis fosterfamilier) er latterlig lav. Det er direkte pinlig, og får alltid like mye lyst til å hviske frem summen de får per døgn.
Det å være fosterforeldre/avlastere er (for det meste) en så utfordrende jobb at jeg tror vi ikke akkurat risikerer at folk står i kø for å få seg lett tjente penger om lønnen skulle bli høyere. Om man siler skikkelig i intervjuprosessen tror jeg det ville være så å si et ikke-problem.
Jeg er en stor beundrer av den jobben mange fosterforeldre gjør!

Har ikke lest hele tråden bare så det er sagt, men jeg ble kvalm, rasende, og rett og slett skikkelig forbannet når jeg leste den artikkelen! Hva fader er det som går av folk når de ikke tør å si i fra om redselsskrik fra barn?! Når noe tydelig er galt, og man ikke tør å ringe på døren fordi det ville vært så ekkelt om alt ville vist seg å være i skjønneste orden.

Det burde vært en skikkelig kampanje for å få den varslingsterskelen mye lavere enn den er i dag, for vanlige folk, men også for helsepersonell som har plikt til å gjøre dette.

Jeg fikk veldig lyst til å bli fosterforelder også, det er virkelig en verdifull jobb....

En av de tingene som er interessante i den saken som det er linket til i hovedinnlegget er dommen som foreldrene fikk. Det ble for første gang i en norsk rett dømt for å ha unnlatt å melde fra om barnemishandling. I slike saker er ikke uvanlig at det er relativt klart at barnet er mishandlet, men det kan være vanskelig å bevise hvem som har begått ugjerningen. Uansett skal de som har ansvar for barn hindre at de blir utsatt for vold eller andre overgrep. Det jeg lurer på er, om denne dommen blir stående, kan dette få betydning for for eksempel kvinner som er i voldelige forhold hvor både hun og barna blir utsatt for vold av mann/far? Kan en kvinne som ikke kommer seg ut av denne type forhold (altså i følge denne dommen ikke beskytter barnet/barna for vold/mishandling) bli dømt på lik linje som foreldrene i denne saken?

Jeg tror den vil brukes der man ikke klarer å bevise hvem som har gjort det, Heiko, men man vet at minst en har gjort det, og begge har visst om det. Som i Orderudsaken.

Helt klart et interessant - og viktig - spørsmål, Heiko. Jeg vet for lite om slike ting til å kunne diskutere det skikkelig. Men at den dommen er viktig for framtidige saker vil jeg tro.

Såvidt jeg kunne lese ut av artikkelen (eller var det en annen?), så levde denne moren i et voldelig forhold. Altså leste jeg mellom linjene at hun ikke var den voldelige, men at hun lot det skje og at det skjedde med henne.

De ble vel også dømt for å ikke å ha meldt i fra om barnemishandling og ikke beskyttet ungene, eller?

Heiko skrev:

En av de tingene som er interessante i den saken som det er linket til i hovedinnlegget er dommen som foreldrene fikk. Det ble for første gang i en norsk rett dømt for å ha unnlatt å melde fra om barnemishandling. I slike saker er ikke uvanlig at det er relativt klart at barnet er mishandlet, men det kan være vanskelig å bevise hvem som har begått ugjerningen. Uansett skal de som har ansvar for barn hindre at de blir utsatt for vold eller andre overgrep. Det jeg lurer på er, om denne dommen blir stående, kan dette få betydning for for eksempel kvinner som er i voldelige forhold hvor både hun og barna blir utsatt for vold av mann/far? Kan en kvinne som ikke kommer seg ut av denne type forhold (altså i følge denne dommen ikke beskytter barnet/barna for vold/mishandling) bli dømt på lik linje som foreldrene i denne saken?

Dette er et høyst betimelig spørsmål ja. Og ja - denne dommen åpner jo uten skygge av tvil for det.

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om det heller. Jeg tenker at det på den ene siden er greit nok. Også en kvinne som lever med mishandling mot seg selv skal ta vare på barna sine og det kan være en drahjelp til å ta på alvor at hun må gjøre noe.

På den andre siden vil hennes terskel for å be om hjelp kanskje øke.

Sist men ikke minst vil slekta og vennenes terskel for å melde til barnevernet stige inn i himmelen - de vil kreve at hun skal melde for å ikke ende i saksa selv.

Jeg er usikker på om dette fører til at færre eller flere barn får hjelp altså.

Dog har man et lite ansvar for å prøve å fikse hjelp selv; jeg ser at det KAN utvikle seg et system (her også) der det blir mentalitet for at all støtte og hjelp man trenger skal komme gratis fra det offentlige. Jeg har hatt nok av pasienter som er oppgitt over at de må betale vaskehjelp selv (de klarer å vaske selv, men ønsker å bruke tiden på andre ting som feks trening) - det er jo ikke sånn at fordi man har en sykdom så skal man være fritatt for alle ekstrautgifter.

Sånn også i privatlivet ellers; jeg synes ikke at det automatisk skal være gratis husmorvikartjenester/støttekontakter/avlastningshjelp til alle som ikke ønsker eller vil be om hjelp fordi de ikke vil være til bry for venner og kjente. Nederlagsfølelse fordi man ber om hjelp kan kun avskaffes ved at det blir vanlig å be om det! Og de fleste av oss vil jo gjerne hjelpe, men får ikke anledning til det fordi mange er for stolte til å ta imot? Og nettopp ved å tilby - og ta imot - hjelp når noen trenger det får man et samfunn der folk engasjerer seg i hverandre (og blander seg når noe er galt). Skal man stole på det offentlige til enhver lille oppgave blir vi sittende på hver vår lille tue og sukke oppgitt over hva som foregår på de andre tuene. Og barnevernstjenester får ikke mulighet til å hjelpe der det trengs pga for lite informasjon.

Jeg sitter og tygger på det jeg også, Smilefjes. Er ikke helt sikker på hva jeg mener om det.

Alle de nærmeste naboene burde vært annmeldt. OG helsestasjon og legevakt!!

Og hvorfor står det så lite om moren i artikkelen? Det står mye om faren og hva han har uttalt seg om osv, men moren? Det er jo henne som har vært hjemme med ungene hele dagene? Er det fordi hun er redd for faren? eller er det hun som har gjort noe.. Forøvrig syns jeg de begge har fått altfor lav straff.

Hvorfor det er skrevet på denne måten kan du jo spørre vg-journalisten om, det er hun som har valgt fokuset i artikkelen sin. Det er jo ikke nødvendigvis det samme som hva politiet og påtalemyndighet fokuserte på i sitt arbeid med saken.

Nei det er jo sant..

Foreldrene ble frikjent i lagmannsretten: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10035991

HVA? :hake:



verden er urettferdig.. Uansett om de har gjort noe eller ikke, så har de hvertfall ikke tatt godt nok vare på barna sine.. jeg ble skikkelig sjokkert her nå.. får for guds skyld håpe ikke de får tilbake ungene.. 🙁

Zulu skrev:

Foreldrene ble frikjent i lagmannsretten: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10035991

Jeg kjenner jeg blir kvalm. Dette er to foreldre som har ansvaret og omsorgen for sine egne to barn, og blir frikjent fordi det liksom er sannsynlig at de ikke har utøvd volden selv eller kjent til at barna har blitt utsatt for vold. Jeg skulle vært rimelig blind for å ikke oppdage at barna mine ble så mishandlet at den ene får varige hjerneskader av det. For noe sprøyt! Hvor høyt skal man sette lista for bevisførselen i slike saker? Ærlig talt!