Litt skremselspropaganda fra min barndom på 50- og 60-tallet: 😀
I dag er det ingen som skremmer unger. Ja, unger skremmer andre unger, men foreldre og andre oppegående voksne har altfor stor respekt for den pedagogiske riktighet til å tørre å skremme ungene sine. Eller for den saks skyld, andres unger. I min barndom, og det var lenge før Raundalen & Co sneik seg inn i stua til folk, da skremte man unger. Alle skremte unger på den tida; foreldre, dama i butikken, onkler, lærere, barnehagetanter og ja, kort sagt alle.
Barnehagetantene ikke bare skremte og trua, de gjorde. De sa sånn; Neste gang du ler mens vi synger ”Å du som metter liten fugl”, så blir det pepper på tunga! De sa ikke sånn til alle da, den leksa var forbeholdt meg og venninna mi fordi vi aldri klarte å holde oss alvorlige under den sangen. Aldri klarte vi det, vi var et skoleeksempel på Pavlov og hundene hans; hver gang tantene stemte opp med et ”Å”, så begynte det å boble nedi magen et sted. Tanteblikkene gjorde bare at Pavlov liksom befestet sin posisjon etterhvert, og jeg kan aldri huske at vi hang med lenger enn til ”fugl” før vi blei løfta av stolene og fjerna fra bordet. Til å begynne med så måtte de legge oss ned på golvet for å få pepper’n i oss. Ei satte seg oppå magen og holdt armer og bein, ei holdt munnen åpen – det var det vanskeligste, for på det tidspunket hadde vi slutta å le og kneip selvfølgelig munnen godt igjen – og ei tømte pepperet på tunga. Etter hvert ble vi tøffere og tok pepringa stående. Alle ungene i barnehagen gleda seg alltid til å synge ”Å du som metter liten fugl”.
Jeg og kusina mi var mye sammen da vi var små, det samme var mødrene våre. De, mødrene altså, gjorde felles front når det gjaldt skremselspropaganda. Dobbeltkommunikasjon var ikke oppfunnet på den tida, så de visste naturligvis ikke at vi kunne bli forvirra og usikre når de sa sånn: -Husk nå på å være høflig! Hjelp gamle damer over gata, og vær vennlig og dannet når fremmede mennesker spør om veien. Og så like etterpå: -Ikke snakk med fremmede, og pass dere endelig for for lokkemannen! Han lokker småunger med gotteri og så TAR han dem! Nå ble vi jo verken forvirra eller usikre, men vi kunne ha blitt det. Jeg mener, hvis Raundalen hadde styrt og stelt på den tida, da hadde vi nok ikke sluppet så lett unna. Nå var vi ikke særlig redde for lokkemannen heller da, den biten med gotteriet kunne vi alltids takle, og tok han oss med seg, ja, så var det jo ikke helt umulig at det vanka enda mer gotteri. Pedofile var jo heller ikke oppfunnet den gangen, det ble først innført seinere. Sammen med Raundalen. Og Staff.
Vondemannen ble ofte brukt som skremsel. Han stilte i en litt annen klasse enn Lokkemannen. Lokkemannen kom og tok. Vondemannen bare kom. Jeg har en mistanke om at kusina mi hadde langt mer respekt for ham enn hva jeg hadde, for hun brakte ham liksom litt for ofte på banen til at hun kunne ha et noenlunde avslappa forhold til mannen. Ikke så rart i grunnen, han holdt til på doen deres. Ja ikke oppi selve doen da, men han svirra liksom omkring der inne. Skumla rundt og holdt øye med oss, mens vi satt der og dingla med beina. Kusina mi hadde en periode hvor hun tvangsmessa Fadervår hver gang hun besøkte doen, da fikk hun kjeft av tanta mi som syntes det var respektløst å be til Gud mens man dreit. Mitt forhold til vondemannen veksla mellom kontrollerbar frykt, likegyldighet og en anelse nysgjerrighet. Ettersom jeg aldri kom i klammeri med ham, til tross for mine ugjerninger, så mista han litt av glansen etter hvert.
Da var det noe annet med Den Onde. HAN var jeg redd! Han ble innført via ei sånn regle som mødrene ramsa opp når de hadde mistanke om at vi løy: Den-som-lyver-kommer-ikke-til-himmelen-men-til-den-onde 1-2-…..3! Vi tilsto som regel etter ”som”, da hadde vi allerede tippehud og var tørre i halsen. Den Onde sto langt over Vondemannen på rangstigen. Vondemannen var sånn noenlunde konkret og jordnær, han bodde tross alt på doen til kusina mi, og det er jo begrensa hvor mye respekt man kan opparbeide i forhold til noen som bor på en do. Det var nærmest noe kompisaktig ved Vondemannen. Den Onde derimot, han var det udefinerbare, det dunkle, det altoppslukende mørket. Noe enormt med digre, svarte klør som aldri slapp taket. Han var ute etter å fange oss inn i sin evige ondskap. Hvis vi løy.
Ikke alt var bevisste skremsler fra mødrenes side. Det var heller ikke alltid at jeg og kusina var helt enige når det gjaldt hva som var farlig. Hun syntes krigen var skummel, ikke krig generelt – vi visste jo bare om den ene – men Krigen. Jeg likte krigen. Krigen var kul, og jeg gikk stadig med et lønnlig håp om at den skulle komme tilbake. Krigen var å finne på rampestreker med binders og nisseluer, lure seg til å kikke ut av blendinga og se på bombene, og lange, koselige sykkelturer ut på landet for å kjøpe melk. Ja, min mor hadde jo fortalt at tyskerne stoppa sånne sykkelturister fra byen, for så å tømme ut melka på bakken mens min mor så på, men det gjorde det hele bare ekstra spennende. Jeg likte ikke sånn jurmelk uansett, så her var jeg helt på linje med tyskerne. -Du skulle skamme deg! sa min mor en gang jeg ymta frampå om at jeg ønska krigen tilbake igjen. -Tenk å snakke sånn, du som har to onkler som satt på Grini, for ikke å snakke om din far som seilte ute under hele krigen! Nå visste ikke jeg hva Grini var, men jeg så for meg et sted hvor folk satt og grein fordi det var krig, i stedet for å gå ut og nyte den, og onklene klarte følgelig aldri å lokke fram den helt store empatien fra min side. Med min far stilte det seg annerledes, han seilte som en flyvende hollender rundt på havene i fem år, og gikk uheldigvis glipp av hele krigen. Jeg syntes synd på min far.
Om jeg likte krigen, så var jeg livredd Gamle Dager. Jeg bar på en vanvittig redsel for at disse gamle dagene skulle dukke opp igjen med sine blodstyrtninger, hester som døde av lungebetennelse og disse kombinerte smed/tannlegene med sine lange, svarte tenger. Og fattigdommen. - Tenk om Gamle Dager kommer tilbake, sa jeg til kusina. – Det går ikke an, de har jo allerede vært, sa kusina. – Jamen TENK, tenk om de plutselig kommer tilbake og hele klesskapet mitt plutselig er fylt opp med kjoler og du blir syk og dør på det hospitalet og jeg må ut på gata og tigge brødsmuler og så får jeg blodstyrtning midt oppi alle brødsmulene og ..og…- De kommer ikke tilbake! Kors på halsen! – Hun hørtes temmelig tilforlatelig ut, men sånn for sikkerhets skyld: Den-som-lyver-kommer-ikke-til-himmelen-men-til-Den-Onde-
…1-2-….3!
Retz
5,4k innlegg
Selv om jeg er født på slutten av 60-tallet husker jeg ikke stort av det, men på 70-tallet var det meste av det du beskriver gått ut på dato. Takk og pris!
