Spinoff fra "husker dere?..." - Skremsler fra 50-tallets barndom

Jeg er født tidlig på 70-tallet, og husker godt at det var en animert film av hvordan en atombombe virket som ble vist på skolen. Det var mennesker som hadde smeltede fjes og andre skrekkscenarier. Jeg var vettskremt og hadde mareritt om dette til stadighet.

Det eneste skumle jeg husker fra 70-tallet er nok Gorgon Vaktmester.

Filifjonka skrev:

Det høres ut som en skummel tid å være barn.
Men søttitallsbarndommen Nenne, den var jo også full av skremsler - atombomber, overbefolkning, kjernekraftverk og tredje verdenskrig? Eller var det bare meg som ble litt overeksponert?

Jeg har aldri vært redd for atombomber. Jeg spurte én gang en lærer om det ikke ville være over med hele planeten om det ble en atomkrig og fikk til svar at jo, hvis alle våpen ble tatt i bruk var det nok sprengkraft til å rive jorda i fillebiter opptil flere ganger. Da konkluderte jeg med at så dumme ville ingen være at de startet en atomkrig og hvis noen mot all formodning skulle være så dumme, så var ikke det mye å bekymre seg over heller, da døde vi alle som en. *pragmatisk*

Jeg derimot var veldig redd for røyking. Jeg vet ikke hvem som synes det å vise nærbilder av lungene til døde storrøykere var en god og pedagogisk idé, men se dem fikk vi.

Fint skrevet!

Jeg har en mamma som er født i 1950, og hun fikk beskjed om at hvis hun ikke spiste fisken sin kom det en skummel mann i mørk frakk og tok henne med til en liten øy ute i havet der hun måtte bo alene og bare spise fisk. En dag hun ikke ville spise fisken ringte det på døra, og der sto det en skummel mann i mørk frakk. Den fisken gikk nok fort ned etter det.

Utrolig godt og morsomt skrevet! Jeg ser for meg deg og kusinen din. Og trist å lese om hvordan skremsler og skam var en viktig del av det å oppdra barn. Jammen bra at verden går framover.

Jeg gikk gjennom 70-tallet med angst for kusma (kresent barn, og dette var det de skremte emg med) og at verden skulle gå under (en noe ivrig naturfaglærer mente at ozonlaget ville bli borte de nærmeste 2-3 årene og da!).

Hvis vi ikke spiste fisk, fikk vi struma.

Björkeris var vondt.

Lokkemannen farlig (saa farlig at min söster fikk alt godteriet som noen gutter i gaten kastet ut fra sitt gjemmested i buskene da vi gikk forbi fordi jeg ikke turde aa ta noe).

Krig var kjempefarlig, og vi maatte virkelig huske paa at den gangen kunne de ikke ta paa dobbelt med paalegg slik at hele brödskiven ble dekket.

Kusma, noen?? De må vel ha ment struma?


Ellers er det snedig å tenke på hvor mye barndommen egentlig forandrer seg fra 10-år til 10-år! 60-tallet er helt annerledes enn 70-tallet, er helt annerledes enn 80-tallet, osv.


Mamma forteller forresten om da hun var halvstor unge på 50-tallet. Da var det hun som stod for skremmingen: Hun var en meget talentfull forteller, og satt støtt og stadig på låven og fortalte alle ungene i bygda spøkelseshistorier. Før hun måtte følge alle sammen hjem etterpå.

Haha, var det der mine foreldre hadde pepper-på tungen-teorien sin fra ja. Hos oss vanket det pepper på tungen /såpe i munnen om vi var stygg i munnen. Det var alltid min bror det gikk ut over, for jeg hadde vett til å la være hjemme (og om jeg skulle ymte meg frempå, så hadde jeg vett til å gi meg etter første advarsel).

Ondemannen, han kom dersom jeg blåste bobler med spyttet mitt. Jeg mener, hvem som finner på noe slikt?

(Jeg ble født på slutten av 70-tallet.)

Mamma skremte meg forresten med en ting: "Ikke skjær sånne grimaser! Du kan bli sånn! Bare se på Jahn Teigen!!"

Polyanna skrev:

Kusma, noen?? De må vel ha ment struma?

Ja, det ble visst feil det der. Det var selvfølgelig struma.

Polyanna skrev:

Mamma skremte meg forresten med en ting: "Ikke skjær sånne grimaser! Du kan bli sånn! Bare se på Jahn Teigen!!"

Haha, den fikk jeg også høre. 😀

Jeg fikk alltid høre om de sultne barna i afrika. Men det var for at jeg ikke skulle høre om dem.

"Min mor sa alltid at jeg måtte spise opp maten min, for jeg måtte tenke på de sultne barna i afrika. Men sånn skal jeg aldri gjøre." Var noe jeg ofte hørte ved middagsbordet i forbindelse med det å spise opp maten min.

Mine første barneår hadde jeg hos besteforeldrene mine, så jeg fikk vel mer eller mindre samme oppdragelse som min egen mor fikk.
En ting som jeg husker veldig godt, var Huldra. Hun bodde ute i myra og tok alle barn som nærmet seg. Kan vel trygt si at ingen av oss barna gikk i nærheten av myra noen gang.

Og hvis vi gikk i fjæra, da vanket det juling. Så der var det også greit å holde seg unna.

De sultne barna i Afrika var en slager her også. Men å sende resten av maten til Afrika hvis man var mett var ikke en mulighet.

Jeg er fritt oppdratt på søttitallet og ble vel skremt litt i underkant. Vandret rundt i trafikken uvitende om både slemme voksne, bilers impact på småbarn og overnaturlige vesener. Men barna i afrika har jeg vel hørt om, jeg tror dog ikke den kom fra mine foreldre.

Ja, og så var min bestemor ganske utidig en gang, vi bråkte i stuen mens pappa sov på sofaen. Gjeldende holdning i huset hos oss var at hvis man ville ha fred, gikk man på rommet sitt. Mens hun ga oss beskjed om at det var vår skyld at han ble gammel siden vi bråkte så han ikke fikk hvilt. Jeg husker jeg straks identifiserte det som dusteoppdragelse fra fortiden.