Vi er ikke sånne bokmennesker

Det var utsagnet jeg hørte forleden, dette i komentar til en samtale mellom meg og en annen dame om en barnebok (Lotta fra Bråkmakergata).

Greit nok å ikke like å lese. Men det som sjokkerer meg er når de mener deter unødvendig for ungene sine å lese bøker.

Kall meg gjerne naiv, men jeg har aldri møtt noen som ikke ønsket at deres barn skulle like å lese før. Jeg ble ikke så rent lite sjokkert.

:Peker på signaturen sin:
Jeg er helt på nett med Jostein Gaarder. Bøker er viktig av så mange grunner, og de aller fleste barn liker å bli lest for, og har utrolig stor glede av det. Fellesopplevelsen som barn og voksen får av å dele en bok, er i seg selv grunn nok til at man som voksen skal lese bøker for barn.

Til og med mannen min som hater å lese, og som aldri har lest en eneste bok for seg selv leser for Mathias, og håper at Mathias blir glad i å lese bøker.

Jeg elsker bøker og leser for ungene. Mannen min leser aldri bøker og vil heller ikke lese høyt for de. Jeg har ikke klart å overbevise han om den nødvendigheten det er å lese for ungene. 🙁

Jeg har aldri møtt noen som har sagt at de ikke ønsker at barna skal like å lese, men jeg har møtt en god del som aldri har nevnt temaet. Folk jeg ikke tror tenker særlig over det, og så neppe legger stor vekt på å vekke barnas interesse for litteratur. Blir barna mer glad for film enn for men bok, så kjøper man heller en film. Det er kanskje ikke så rart at folk som sjøl ikke har funnet glede i å ta del i en verden mellom to permer (det være seg fag- eller skjønnlitteratur) tenker så veldig over behovet for å lese med barna?

… og vi er ikke helt sånne mat-mennsker, men vi gir da barnet mat, for pokker.

Nå er jeg faktisk både bok- og matmenneske, altså. Det var bare for å trekke paraleller. Å lese bøker for barn er så mye mer enn å like historier eller litteratur som underholdning. Det er jo grunnlaget og ofte begynnelsen på en lærelyst og -evne som er kjempeviktig videre i livet. Språkutvikling og evnen til å lytte, lese og lære er jo så elementert og viktig at det blir idiotisk å la være, spør du meg.

Jeg er nesten litt sjokkert.

rajraj skrev:

… og vi er ikke helt sånne mat-mennsker, men vi gir da barnet mat, for pokker.

Nå er jeg faktisk både bok- og matmenneske, altså. Det var bare for å trekke paraleller. Å lese bøker for barn er så mye mer enn å like historier eller litteratur som underholdning. Det er jo grunnlaget og ofte begynnelsen på en lærelyst og -evne som er kjempeviktig videre i livet. Språkutvikling og evnen til å lytte, lese og lære er jo så elementert og viktig at det blir idiotisk å la være, spør du meg.

Jeg er nesten litt sjokkert.

Omtrent slik tenkte jeg også. Mannen min er ikke den store leseren selv, ingen i hans familie er det, men han leser for Mazungen, kanskje ikke med så stor glede som meg, men han leser og oppmuntrer hennes leseglede.

Jeg tror jo grunnlaget fra bøker er viktig for skolegang og all fremtidig læring. Det å lure og undre seg og så finne svarene i en bok i like stor grad som det å finne glede i en fortelling å lære å se ting gjennom andres øyne.

Maz skrev:

Jeg tror jo grunnlaget fra bøker er viktig for skolegang og all fremtidig læring. Det å lure og undre seg og så finne svarene i en bok i like stor grad som det å finne glede i en fortelling å lære å se ting gjennom andres øyne.

Jo, men er det så rart om:
1) En del (kanskje folk som sjøl ikke har vært så skoleflinke?) som ikke setter dette i sammenheng?
2) Det finnes foreldre som ikke anser skolegang og læring som så innmari viktig?

rajraj skrev:

… og vi er ikke helt sånne mat-mennsker, men vi gir da barnet mat, for pokker.
(..)

Jeg leste akkurat dette for mannen, etter å ha forklart HI, og han knegget og synes det var et veldig bra svar. "'Nuff said."

Fadese skrev:

Jo, men er det så rart om:
1) En del (kanskje folk som sjøl ikke har vært så skoleflinke?) som ikke setter dette i sammenheng?
2) Det finnes foreldre som ikke anser skolegang og læring som så innmari viktig?

Jeg synes ærlig talt det er litt rart, ja. Det finnes andre verdier, selvsagt, og det får være opp til hver enkelt hva de vil legge mest vekt på. Men at læring og skolegang (grunnleggende i det minste) ikke er viktig, er vel ikke en smakssak i Norge i dag?

Når det gjelder å ikke sette lesing i sammenheng med læring generelt er jeg (litt) mer forståelsesfull.

Fadese skrev:

Jo, men er det så rart om:
1) En del (kanskje folk som sjøl ikke har vært så skoleflinke?) som ikke setter dette i sammenheng?
2) Det finnes foreldre som ikke anser skolegang og læring som så innmari viktig?

For meg er det veldig rart. Nettopp om du selv er skolesvak ville jeg tro du ville gjøre alt for at barna dine skulle få en lettere skolegang. Nå tenker jeg kanskje slik pga mine egene erfaringer. Jeg har mange svake sider. F.eks var jeg ikke akkurat den beste i gym. Det er jo grunnen til at Mazungen har fått prøve seg tidlig med turn og allidrett osv. For å slippe den følelsen jeg hadde.

Ikke alle foreldre er så besvisste, er min erfaring. Har man klart seg gjennom livet uten noe intenst forhold til litteratur selv, og uten å savne dette, faller det en ikke inn at en skal gjøre en voldsom innsats for at barnet skal glede seg over litteratur.

Jeg bruker minst 15 minutter på hvert eneste foreldremøte på å prate om lesing, og har det som tema på hver foreldresamtale. Og da snakker jeg ikke bare om barnas tekninske leseutvikling, men om familiens lesevaner. Og det er de som sier at de ikke leser, og at de ikke har bøker, og at de ikke aner hvordan de skal hjelpe ungene til å bli lesere. Jeg har kommandert hele familier på biblioteket, jeg har sterkt oppfordret til at mamma og pappa skal sette seg ned med ei bok så barnet ser det. Jeg hamrer lesing ved hver ledige anledning.

Statistisk sett er lesende foreldre den beste forsikring mot lese- og skrivevansker hos barn. Et hjem med bøker og lesende foreldre er mye mer virkningsfullt enn hvilken som helst lesemetodikk i skolen.

Jeg er derfor selvsagt helt enig i at lesing er like viktig, naturlig og selvsagt som mat og tannpuss, men ser at det dessverre ikke er alle som har oppdaget dette...

Til og med jeg vil at poden skal like lese.

ming skrev:

Statistisk sett er lesende foreldre den beste forsikring mot lese- og skrivevansker hos barn. Et hjem med bøker og lesende foreldre er mye mer virkningsfullt enn hvilken som helst lesemetodikk i skolen.

Jaha? Skjønner at det hjelper å øve, men om man har uttalte _vansker_ så skjønner jeg ikke helt at dette kan stemme.... ? Trodde dysleksi ol ikke hadde noe med øvelse å gjøre.

Jeg blir ikke så sjokkert egentlig.
Det handler vel mest om at mannen er oppvokst i et hus nesten uten bøker og med foreldre som ikke ser verdien i det å lese. Jeg kan til en viss grad forstå dem også. De mener nok at de har levd greit uten å lese litteratur og det de mener er det beste når det gjelder arbeid ikke er så veldig bokfokusert.
Det at jeg kom inn i familien med et flyttelass som stort sett bestod av bøker var veldig fremmed.

Selv kan jeg ikke helt forstå vitsen med alle de tingene svigers mener at man bør kunne og interessere seg for. Det er like fjernt for meg som min bokinteresse er for dem.

Fadese skrev:

Jo, men er det så rart om:
1) En del (kanskje folk som sjøl ikke har vært så skoleflinke?) som ikke setter dette i sammenheng?
2) Det finnes foreldre som ikke anser skolegang og læring som så innmari viktig?

Ja jeg synes det er rart.

Her i familien er vi en "skoleflink" (meg) og en "ikkeskoleflink". Men begge synes det er like viktig å oppmuntre ungene våre og vi leser for de.

Jeg er i nær familie med noen som faktisk nesten skryter av å ikke ha lest en eneste skjønnlitterær bok.
De kan ikke skjønne at man skal sløse bort tiden på en fantasi som andre har funnet på.
: ja, det er helt sant:

Her i familien leser vi masse.
Og så langt ser det ut til at ihvertfall eldste har blitt en like stor lesehest som det jeg er.

Jeg kan ikke skjønne at noen vil frarøve barna sine den opplevelsen det er å falle helt hen i en bok og senere spinne videre på handlingen.
Jeg oppmuntrer ikke bare til lesning, men til også å tenke litt utenom bøker som blir lest.
"Hva tror du skjer videre, Hvordan tror du de ser ut, prøv og se for deg stedene som blir beskrevet " osv.

Obelix skrev:

De kan ikke skjønne at man skal sløse bort tiden på en fantasi som andre har funnet på.
: ja, det er helt sant:

Må være gal. 🙄


Sier som jeg gjør over alt for tiden.. folk er forskjellige.....

Joika skrev:

Må være gal. 🙄

Gal var kanskje å ta i litt, men noget spesielle kan man trygt kalle de.

Til min store forskrekkelse finnes det faktisk folk som ikke tenker over at det finnes bøker i det hele tatt, og lesing er en aktivitet som kan bedrives. På samme måte som jeg ikke tenker over at det er en reell mulighet å dra på fisketur, f.eks.. At disse menneskene ikke tenker over at barna burde lese, synes jeg ikke er så rart. Bøker er ikke med i tankesfæren til enkelte, rett og slett.

Nå er lesing viktigere enn fisking (selv om man ikke bør undervurdere viktigheten av å gi ungene gode friluftsopplevelser), så derfor er det desto viktigere at barnehager og skoler klarer å formidle leseglede, ikke bare leseopplæring.

Joika skrev:

Jaha? Skjønner at det hjelper å øve, men om man har uttalte _vansker_ så skjønner jeg ikke helt at dette kan stemme.... ? Trodde dysleksi ol ikke hadde noe med øvelse å gjøre.

Så hvis man har astma, bør man la være å anstrenge seg fysisk?
Dysleksi kommer ikke av manglende øvelse, men kan bli mye lettere å leve med av jevnlig trening.

Det finnes også sjokkerende mange voksne mennesker som ikke har lese- og skrivevansker, men som har så lite lesetrening at de har problemer med å oppfatte innholdet i en vanlig tekst (som denne). En del av de stemples nok også feilaktig som dyslektikere.