Vi er ikke sånne bokmennesker

Jeg rister litt på hodet over slikt, ja. Jeg har alltid vært en leser, vokst opp i en lesende familie og har en lesende familie nå. Det er liksom så utenkelig å ikke se på lesing som noe viktig og givende.

Joika skrev:

Jaha? Skjønner at det hjelper å øve, men om man har uttalte _vansker_ så skjønner jeg ikke helt at dette kan stemme.... ? Trodde dysleksi ol ikke hadde noe med øvelse å gjøre.

Nei, men mye høytlesing, samvær om tekst, gode holdninger til lesing og et lesende hjem virker forebyggende, statistisk sett. Så kan man jo spørre seg hva som er årsak til hva - om det rett og slett er sånn at foreldre som omgir seg med bøker og leser mye selv for sine barn, fører videre sine gener og dermed statistisk sett har mindre sjanse for å få barn med lese- og skrivevansker, og om foreldre som selv har problemer med lesing, og dermed ikke omgir seg med bøker, fører videre sine gener og dermed får barn med større sjanse for lese- og skrive-vansker. Hva som er miljø og hva som er arv er fryktelig vanskelig å si, men leser man bare de rene tallene, ser det unektelig ut som at barn som møter et rikt tilfang av tekst i oppveksten mestrer lesing og skriving bedre når de blir større.

Uansett er vi vel enige om at det er verdt forsøket - det skader ihvertfall ikke å lese!

Uff, synes det er litt trist jeg, tenk hvor mange timer med kos man går glipp av:(

ming skrev:

Uansett er vi vel enige om at det er verdt forsøket - det skader ihvertfall ikke å lese!

Å, å, å! Jeg har da opptil flere ganger hørt om folk som har lest seg sprø! Oppskriften er enkel: Ikke lese. Ikke tenke.

Jeg må forresten si at jeg synes det er flott at Ming og andre lærere bruker tid på å få foreldre til å forstå betydningen av å lese for barna, altså. Men etter å ha blitt fostret opp i en arbeiderklassefamilie, blir jeg overhode ikke sjokkert over at ikke alle verdsetter litteratur så fryktelig høyt.

Joika skrev:

Jaha? Skjønner at det hjelper å øve, men om man har uttalte _vansker_ så skjønner jeg ikke helt at dette kan stemme.... ? Trodde dysleksi ol ikke hadde noe med øvelse å gjøre.

Jeg er selv dyslektiker, og kanskje et bevis på at lesing har gjort dette til noe som er håndterbart og ikke hemmer meg så mye. Da dysleksi til en viss grad er "arvelig" har jeg jo sjekket litt i forhold til Mazungen. Det som går igjenn er at tidlig introduksjon til rytmer, rim og lek med språk forebygger eller hjelper. Hvorfor vet jeg ikke sikkert, men det gikk litt på hvor i hjernen og hvordan språk lagres.
http://www.plusstid.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=LeftPage_6780&MainPage_6659=6780:0:4,3222:1:0:0:::0:0&LeftPage_6780=7057:22447::1:6783:23:::0:0

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2012733.ece

Som en som har slitt med de slagene dysleksi gir til selvfølelsen er det for meg ekstremt viktig å forebygge at Mazungen skal slippe å gå gjennom det samme.

Jeg er litt sjokkert, må jeg innrømme. Jeg kommer fra en ikke-lesende familie, men har alltid blitt oppmuntret på lesingen min likevel. Skjønner ikke at folk ikke ser at det har verdi, både i forhold til skole og læring og ellers.

Både jeg og min mann leser en god del bøker, og er begge glade i å lese for barna (ja mest eldste foreløpig da). Litt kjedelig å bare lese samme boka da. "Emma har en lillebror. Han er liten. Mindre enn Emma." - når man kan den utenat er jeg klar for å bytte bok, så akkurat det med barns hang til gjentakelse kan være en prøvelse ved lesestundene. Men ellers elsker jeg å kjøpe nye bøker og se hvordan hun gleder seg og synes det er spennende med bøker. Hun kommer dragende med bøker flere ganger hver dag og vi har 1-5 lesestunder sammen hver eneste dag.

Historien forteller at jeg fikk unntak fra regelen i barnehagen om at det ikke var lov til å lese bøker før frokost. Dette var på spedbarnsavdelingen, så jeg må ha vært under året (husk at dette var i 1976). Jeg skrek til jeg fikk boka i hånda. Sånn har det egentlig bare fortsatt.

Og dette på tross av at jeg har foreldre som ikke leste all verden da jeg var barn. Men å lese for oss barna var tydeligvis en selvfølge, og noe jeg husker veldig godt fra barndommen.

Jeg har egentlig aldri vurdert å IKKE lese for barna. Knerten er i gang allerede. Han leser og skravler på sin helt egen måte, og med stor entusiasme.

Tjorven75 skrev:

Historien forteller at jeg fikk unntak fra regelen i barnehagen om at det ikke var lov til å lese bøker før frokost.

Det var regelen sin, det!
"Ingen bøker før frokost!"

Zoë skrev:

Det var regelen sin, det!
"Ingen bøker før frokost!"

Jeg bare gjentar; dette var i 1976 og på en spebarnsavdeling.

Hvorfor hadde man en slik regel egentlig? Syntes de at boklesing før frokost var plagsomt?

Fadese skrev:

Jo, men er det så rart om:
1) En del (kanskje folk som sjøl ikke har vært så skoleflinke?) som ikke setter dette i sammenheng?
2) Det finnes foreldre som ikke anser skolegang og læring som så innmari viktig?

Jeg synes det er veldig rart om det har gått noen hus forbi at utdanning er viktig. De må være usedvanlig enkelt utrustet.

Joika skrev:

Jaha? Skjønner at det hjelper å øve, men om man har uttalte _vansker_ så skjønner jeg ikke helt at dette kan stemme.... ? Trodde dysleksi ol ikke hadde noe med øvelse å gjøre.

Jeg vil tro at Ming tenker at dette kan gjøre noe for motivasjonen for å lære og lese. + at man får positive assosiasjoner til lesing. Ikke at man blir teknisk bedre av å lese.

Ellers vet ikke jeg om jeg synes lesing er så viktig. Det er mange ting i livet som er viktig, eksempelvis fysisk mestring, sosialt samspill, ernæring etc. Det er vanskelig hvis man skal ha førsteprioritet på absolutt alt. Jeg har aldri fokusert på lesing til barna, kanskje fordi jeg regner med at jeg "smitter" dem. Jeg er veldig glad i å lese. Ingen i hverken min eller mannen sin familie har hatt lese- og skriveproblemer. Jeg leser høyt for dem hver kveld - men ikke for å lære dem, bare for å ha det koselig sammen. Og datteren min har fått full score på alt av leseprøver i skolen.

Jeg vil tro at det er naturlig å arbeide med de sakene man mener man ligger litt under gjennomsnittet på? Jeg har ofte inntrykk av at når man mestrer en ting til fingerspissene så er det en selvfølge?

Jeg tror heller ikke det spiller en rolle hva man leser, bare at man leser. Jeg håper da for min del at man ikke trenger å lese skjønnlitteratur for å kalle det for lesing. (Ta nå meg som eksempel. Hvordan er det nå med bjørner og parring? Er det mange giftige nakensnegler? Hva vet vi om speilnevroner? Vil jeg noen gang kunne lese et perl script?)

Jeg er oppgitt men ikke overrasket over at en del ikke finner det verdifullt å lese med barna sine. I Norge er det større respekt for Idol- og fotballstjerner enn for «skole- og boklærdom».

Fadese skrev:

2) Det finnes foreldre som ikke anser skolegang og læring som så innmari viktig?

Å ja, de finnes. På bygdeskolen jeg gikk som barn der noen av mine nieser og nevøer går nå, går holdninger til skole og lærere for mange i arv. Flere av de som gikk der samtidig med meg og mine søsken, så skolen som en plass der man spilte fotball og hoppet tau, der alle med G eller bedre på prøver ble stemlet som «strebere». De har nå barn på samme skole, og disse barna har innstilling. Holdningene har de uten tvil fått fra foreldrene sine.

Obelix skrev:

Jeg er i nær familie med noen som faktisk nesten skryter av å ikke ha lest en eneste skjønnlitterær bok.

Jeg har også et (inngiftet) familiemedlem som skryter av dette. Vedkommende gir uttrykk for at det er bortkastet tid å lese bøker, man lærer nemlig mye mer av å lese aviser. (Som VG og Dagbladet.) Denne holdningen forsøkes videreført til sine barn, men det er ikke så enkelt all den tid min del av familien alltid kjøper bøker i gaver til barna. Mitt bokhatske familiemedlem kommer fra en familie hvor absolutt ingen leser bøker, og de lever under en parole om at det er fjasete og snobbete å lese. Det er naturligvis ufattelig irriterende, men jeg har med tiden lært å se på det med en viss sosialantropologisk interesse. Det ser rett og slett ut til å være et slags klasseskille som ligger bak.

Jeg leser ikke så mye for mini men det er mest fordi han ikke har noen interesse av det. Nå har vi jo funnet ut at han hører dårlig så det er nok derfor han ikke gidder å sitte stille da. Skal nok begynne å lese igjen etterhvert, har selv lest mye bøker å gjør det ennå.
Synes det er rart man ikke ser verdien av det å lese for barna sine .

him skrev:

Ellers vet ikke jeg om jeg synes lesing er så viktig. Det er mange ting i livet som er viktig, eksempelvis fysisk mestring, sosialt samspill, ernæring etc. Det er vanskelig hvis man skal ha førsteprioritet på absolutt alt.

Med tanke på at alle barn skal gjennom minimum 10, men i de aller fleste tilfeller 12-13 års skolegang, kan jeg vanskelig tenke meg noe som er mer viktig enn lesning, leseglede og leseforståelse.

Kan man sette det opp mot ernæring og soial mestring? Er vi ikke på grunnleggende behov her?

Hva er viktigst - søvn eller mat?
Begge deler selvfølgelig.

Og i så måte vil jeg si at leseglede, sosial mestring og fysisk mestring er noenlunde likestilt her i heimen. Kanskje med lese/læreglede og sosial mestring på en delt førsteplass.

Klart man kan vektlegge flere ting samtidig. Vi tenker vel ikke at vi må velge mellom å gi spedbarna våre a)trygghet b)kjærlighet c)nok søvn d)riktig ernæring e)tilstrekkelig påkledning?

Sånn er det jo med eldre barn også. Klart leseglede er viktig. Det ligger i bunn for nesten all skoleaktivitet i år på år. Det betyr vel ikke at om man velger å ha fokus på dette, så må man velge bort andre viktige ting som sosial mestring og en god matpakke?

him skrev:

Jeg håper da for min del at man ikke trenger å lese skjønnlitteratur for å kalle det for lesing. (Ta nå meg som eksempel. Hvordan er det nå med bjørner og parring? Er det mange giftige nakensnegler? Hva vet vi om speilnevroner? Vil jeg noen gang kunne lese et perl script?)

Sånn for "lesetreningens" skyld spiller det neppe vesentlig rolle om man leser skjønn- eller faglitteratur. Og å lese faglitteratur er naturligvis morsomt, lærerikt og utviklende for både barn og voksne. Men jeg synes skjønnlitteratur også er viktig, av litt andre, men like viktige, grunner. Jeg er enig med deg i at litteratur ikke er viktig på samme måte som "riktig ernæring" er det, men det er mye jeg synes er viktig selv om det ikke er direkte livsnødvendig eller nødvendig for å kunne fungere i samfunnet.

Og for meg har lesing, opp gjennom livet mitt, vært mye viktigere enn fysisk mestring, altså. 🙂

Zoë skrev:

Med tanke på at alle barn skal gjennom minimum 10, men i de aller fleste tilfeller 12-13 års skolegang, kan jeg vanskelig tenke meg noe som er mer viktig enn lesning, leseglede og leseforståelse.

Kan man sette det opp mot ernæring og soial mestring? Er vi ikke på grunnleggende behov her?

Du motsier deg selv i disse to avsnittene. For i avsnittet over sier du at du vanskelig kan tenke deg noe som er mer viktig enn lesing, leseglede og leseforståelse. Det er en implisitt rangering av lesing. Og i neste avsnitt sier du at man ikke kan sette de opp mot hverandre.

Det jeg sier er at lesing er ikke det viktigste for alle. Vi kan godt diskutere meg og min familie eksplisitt hvis det er nødvendig med eksempler. Etter min mening har vi ikke behov for å fokusere mer på lesing enn vi gjør i dag. Da synes jeg det blir litt vanskelig å si at lesing er det viktigste for oss.

Zoe skrev:

Klart man kan vektlegge flere ting samtidig. Vi tenker vel ikke at vi må velge mellom å gi spedbarna våre a)trygghet b)kjærlighet c)nok søvn d)riktig ernæring e)tilstrekkelig påkledning?

Ja, man kan vektlegge flere ting samtidig, men ikke alle ting samtidig. 🙂 Poenget mitt var ikke å oppmuntre analfabetisme akkurat. Mer å si at det at man ikke er "noe bokmenneske" ikke nødvendigvis er urimelig. Jeg kjenner flere folk som jeg definitivt ikke vil kalle for "noen bokmennesker", og etter min mening har de helt greie liv. De kan lese altå, men de foretrekker kanskje å bruke fritiden på musikk, hobby, høre på radio, se film etc. Jeg synes rett og slett ikke det er problematisk i det hele tatt.

Mulig vi diskuterer på to nivåer her. Jeg synes selvfølgelig at barn skal lære å lese, men ikke at de nødvendigvis skal bli (det som jeg definerer som) bokmennesker.

For at jeg skal definere noen som bokmennesker, så vil jeg si at de har lesing som hobby. (Slik som Belle i Disney - heretter min yndlingsprinsesse. )

him skrev:

Mulig vi diskuterer på to nivåer her. Jeg synes selvfølgelig at barn skal lære å lese, men ikke at de nødvendigvis skal bli (det som jeg definerer som) bokmennesker.

Jeg tror ikke noen har argumentert for at det er et mål at alle skal bli "bokmennesker"? Bare for at det er bra/lurt/nyttig/viktig at barn leser (bøker), og at man oppmuntrer dem til det.

Ah - oppklaring tatt innover seg!

Nei, å lese masse for gledens skyld er selvfølgelig ikke like viktig for alle.
Det jeg tenkte mest på var å være i et noenlunde lesende miljø i førskoleår og tidlige skoleår. Og da med tanke på å utvikle nok leseglede til å lese tilstrekkelig mye for å utvikle en grei lesehastighet og god innholdsforståelse. DET er viktig. VELDIG viktig for at skolehverdagene (som det er uendelig mange av i et ungt liv) skal bli noenlunde ok.